Ut på langtur!

Lesingen min den siste uka har vært litt laber, så målet mitt med å lese to bøker i uka har jeg ikke nådd. Jeg har hatt en del andre ting å ordne, for i morgen setter jeg meg på et fly der første stopp er Bangkok, Thailand. Der blir jeg i ca 12 timer før jeg igjen setter meg på et fly for å reise videre til Auckland, New Zealand!

Auckland, New Zealand

Her skal jeg, sammen med andre lærere, besøke flere skoler i området – snakke med rektorer og pedagoger og få være med inn i klasserom og observere undervisning. Jeg gleder meg!!

Pakkingen er en utfordring – her er det minus 20 og jeg er i strikkekjole og ull – modus, mens der nede er det sommer og noen og 20 pluss. Jeg har rotet frem sommertøy, men så var det lesestoff…. hva skal jeg ha med meg på flyet??

Hush, hush blir med fordi jeg ikke har lest den ferdig ennå….(liker den godt), i tillegg tror jeg at litt krim er kjekt å ha. I fjor leste jeg Jussi Adler-Olsen sin Kvinnen i buret, i dag fant jeg bok nummer to; Fasandreperne. Den havner også i håndbagasjen.

Parken av Singh og Normann har vært min dårlige samvittighet denne uka. Jeg har, sammen med flere andre bloggere, fått boka av forfatterne for å anmelde den – og det har jeg ikke rukket ennå. Løsning: Parken får også være med på langtur!

Så dette er bøkene som får være med meg halvveis rundt jorda!

 

Jeg liker presanger…

Mannen min og jeg har aldri feiret Valentins day i veldig stor grad, men i år fikk jeg en veldig hyggelig gave av min kjære

Coraline & Other Stories av Neil Gaiman.

... med fine og litt nifse illustrasjoner av Dave McKean.

Fra omslaget:

When Coraline explores her new home, she steps through a door and into another house just like her own –   except that things aren’t quite as they seem.

Elsewhere in this collection, a sinister jack-in-the-box haunts the lives of all the children who ever owned it, a stray cat does nightly battle to protect his adopted family, and a boy raised in a graveyard confronts the much more troubled world of the living.

Jeg har tidligere slukt Sandman med stor glede, så jeg ser virkelig frem til å lese disse fortellingene.

Smakebit på søndag: Hush hush – Becca Fitzpatrick

Smakebiten i dag er hentet fra prologen til romanen Hush hush av Becca Fitzpatrick. Jeg har nettopp startet på denne, og liker den godt så langt.

The boy turned, walking away, and although Chauncey wanted to go after him, he couldn’t command his legs to hold his weight. Kneeling there, blinking up through the rain, he saw two thick scars on the back of the boy’s naked torso, They narrowed to form an upisde -down V.’

“Are you – fallen?” he called out. “Your wings have been stripped, haven’t they?”

Side 5

Smakebit på søndag er den ukentlige utfordringen til Ladybug. Ble med du og, da vel

Bokomtale: The Awakening – Kelley Armstrong.

The Awakening er den andre boka i The Darkest Powers – serien av Kelley Armstrong, og  den starter der den første, The Summoning, sluttet. Chloe og de andre ungdommene har rømt fra Lyle House. De kommer fra hverandre, og Chloe og Rae drar til Chloes tante – det viser seg å være ganske dumt. Tante Lauren jobber nemlig for Edison – gruppen, en gruppe voksne med overnaturlige evner (hekser, trollmenn, halvdemoner etc) som også styrer Lyle House. Så etter en liten stund på rømmen, er de  altså igjen fanget… Men  Chloe og vi lesere får noen svar – vi får vite at Chloe og de andre ungdommene er resultatene av et forskningsprosjekt drevet av Edison – gruppen – et prosjekt der genmanipulering av ”overnaturlige barn”  er en viktig ingrediens – prosjektet har feilet i den forstand at ungdommene har store, men uhåndterlige, krefter, og nå vil forskerne lukke prosjektet. Chloe og Tori rømmer og finner igjen Derek og Simon. Nå er de alle på flukt fra de onde forskerne.

Den første romanen tok meg med storm, og jeg kastet meg ivrig over denne her – jeg så for meg mange spennende og engasjerende timer….  dessverre så hadde vinden lagt seg en god del – så der The Summoning var en storm, var The Awakening mer som en flau bris for meg. Begynnelsen synes jeg var bra – jeg fikk svar på en del jeg hadde lurt på under lesingen av den første, blant annet ble mysteriet rundt Lyle House og ungdommene besvart. Men historien utviklet seg raskt i en, for meg, feil retning. Chloe og Tori rømmer sammen med Derek og Simon, og de må holde seg skjult.  Så fra å være en spennende historie om ungdommer med overnatulige evner og en ond forskergruppe, blir det plutselig en katt og mus – fortelling der det er om å gjøre å holde seg skjult og i farten. Det er mørke smug, rotter, lite mat og forlatte skur, men det blir for kjedelig og monotont. Legg til at Chloe sliter med sine nye krefter som Necromancer og vekker opp lik her og der, både dyr og mennesker, uten at det gjør så mye for min spenningskurve – det er ekkelt, og bare det…

Jeg merker at jeg er litt frustrert her jeg skriver, for jeg ville så gjerne like denne romanen! Jeg kommer fremdeles til å lese den siste boken i  triologien, men jeg tror nok jeg må lese noe annet først.

15 bøker

Jeg var inne på siden til Bokelskerinnen, og der fant jeg denne utfordringen: Sett opp en liste med de 15 bøkene som du husker aller best og som alltid vil være med deg:

Så her er min liste – bøkene er i tilfeldig rekkefølge (og er egentlig bare et utvalg av favorittbøkene mine):

1. Elsi Lund – Bjørg Vik.
2. Stormfulle høyder – Emily Brontë
3. Den trettende fortelling – Diane Setterfield.
4. Den glemte hagen – Kate Morton
5. Ruffen og den flygende hollender – Tor Åge Bringsværd
6. Skyggen – serien  - Maria Gripe
7. Vindens skygge – Carlos Ruiz Zafòn
8. Darlah – 172 timer på månen – Johan Harstad
9. Den som skal komme – Kathleen McGowan
10. På vegne av venner – Kristopher Schau
11. Sagaen om Isfolket – Margit Sandemo
12. Åndebrettet – Tom Egeland
13. Mio min Mio – Astrid Lindgren
14. A density of souls – Christopher Rice
15. Ringenes herre – Tolkien

Bokomtale: The Summoning – Kelley Armstrong

Chloe Saunders blir jaget av en vaktmester med brannskadd ansikt på skolen – en død vaktmester – noe som ville skremt de aller fleste, også Chloe. Det ender med et sammenbrudd, og hun blir sendt til Lyle House, et behandlingshjem for tenåringer med problemer. Her møter hun brødrene Simon og Derek – den ene kjekk og sjarmerende, den andre stor og tverr, Tori – uvennlig diva, Liz og Rae – som liker ild.

Etterhvert viser det seg at det ikke bare er Chloe som har spesielle evner, men er det tilfeldig at flere av ungdommene på hjemmet har dette? Og hva slags behandlingshjem er egentlig Lyle House?

Denne boka har jeg lest mye positivt om på andre blogger, og det er derfor jeg gikk til innkjøp av den og de to oppfølgerne – for ja, det er en triologi, og ja, jeg er kjempeglad for at jeg kan kaste meg over bok nummer to med en gang! For den er rett og slett kjempespennende, og jeg opplevde at det var vanskelig å legge den fra meg – jeg måtte bare lese ett kapittel til og ett til og…

Det er litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det var som gjorde at denne fenget meg så mye – men først og fremst likte jeg historien – den er mystisk: Hvorfor er akkurat disse ungdommene på dette behandlingshjemmet, og hva vil “behandlerne” med dem?  Hvilke hemmeligheter er det som skjuler seg på Lyle House? Videre likte jeg hovedpersonene, jeg fikk sympati for dem og synes de var godt skildret (eller jeg likte ikke alle – men det er heller ikke meningen, tror jeg – får se hva som skjer i neste bok – kanskje ting endrer seg ….). Som filmnerd var det ekstra morsomt å lese om hvordan Chloe ser for seg alt som i en film dersom det skjer noe ubehagelig.

Handlingen har driv, og den sluttet selvfølgelig med en skikkelig cliff – hanger. Dette var bra lesing!

Bokomtale: The Summoning – Kelley Armstrong

Chloe Saunders blir jaget av en vaktmester med brannskadd ansikt på skolen – en død vaktmester – noe som ville skremt de aller fleste, også Chloe. Det ender med et sammenbrudd, og hun blir sendt til Lyle House, et behandlingshjem for tenåringer med problemer. Her møter hun brødrene Simon og Derek – den ene kjekk og sjarmerende, den andre stor og tverr, Tori – uvennlig diva, Liz og Rae – som liker ild.

Etterhvert viser det seg at det ikke bare er Chloe som har spesielle evner, men er det tilfeldig at flere av ungdommene på hjemmet har dette? Og hva slags behandlingshjem er egentlig Lyle House?

Denne boka har jeg lest mye positivt om på andre blogger, og det er derfor jeg gikk til innkjøp av den og de to oppfølgerne – for ja, det er en triologi, og ja, jeg er kjempeglad for at jeg kan kaste meg over bok nummer to med en gang! For den er rett og slett kjempespennende, og jeg opplevde at det var vanskelig å legge den fra meg – jeg måtte bare lese ett kapittel til og ett til og…

Det er litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det var som gjorde at denne fenget meg så mye – men først og fremst likte jeg historien – den er mystisk: Hvorfor er akkurat disse ungdommene på dette behandlingshjemmet, og hva vil “behandlerne” med dem?  Hvilke hemmeligheter er det som skjuler seg på Lyle House? Videre likte jeg hovedpersonene, jeg fikk sympati for dem og synes de var godt skildret (eller jeg likte ikke alle – men det er heller ikke meningen, tror jeg – får se hva som skjer i neste bok – kanskje ting endrer seg ….). Som filmnerd var det ekstra morsomt å lese om hvordan Chloe ser for seg alt som i en film dersom det skjer noe ubehagelig.

Handlingen har driv, og den sluttet selvfølgelig med en skikkelig cliff – hanger. Dette var bra lesing!

Bokomtale: Noen vet – Trude Teige

Journalisten Kajsa Coren jobber med en sak om omsorgsvikt og overgrep mot barnehjemsbarn. En kilde gir henne en liste over overgripere ved norske barnehjem, og videre undersøkelser viser at flere av disse er drept. Samtidig blir et eldre ektepar funnet myrdet i hjemmet sitt i Asker, og Kajsa blir sendt til åstedet. Hun får snart følelsen av at det er en sammenheng mellom disse mordene og saken hun arbeider med.  Er det en der ute som hevner seg på sine overgripere? Og hvordan passer drapene i Asker inn i denne hevnen?

Romanen tar opp et aktuelt tema, overgrep og mishandling som foregikk på norske barnehjem på 1950 – 1970 – tallet, og stiller spørsmålet: Hvorfor er det ingen som snakker om at overgriperne bør stilles til ansvar for det de har gjort?

Dette her var en spennende krim! Sidene fløy av gårde, og det gjorde tiden også, uten at jeg merket det. Jeg var rett og slett helt oppslukt. Som i mange krimromaner følger vi både hovedpersonen, Kajsa, og hennes “etterforskning” og gjerningsmannen. Dette synes jeg fungerer veldig bra. Gjennom gjerningsmannens tanker og opplevelser får vi  innblikk i det tøffe livet på barnehjemmet, og jeg fikk faktisk en forståelse for hvorfor han gjør som han gjør – han er ikke den typiske “badguy”en. Skildringene av overgrepene er vonde, samtidig som de ikke er for detaljerte.

Kajsa er en interessant hovedperson – hun er både sårbar og tøff, hun prøver å balansere karrieren og livet som småbarnsmor. Familielivet hennes får  plass i romanen, men uten at det tar fokuset bort fra selve krimgåten. Det er forresten morsomt å lese en krim der hovedpersonen ikke har tilgang på politirapporter, obduksjonsrapporter etc, jeg tok meg flere ganger i å lure på “Men hvordan ble de drept?” – særlig når det tidlig blir lagt vekt på at det er noe spesielt med åstedet (men slik er det når man er vant til å lese krim med detektiver og politi i hovedrollene).

Jeg synes dette var en  god krimroman, som engasjerte meg veldig.

Smakebit på søndag: Noen vet – Trude Teige.

 

Bli med på den ukentlige utfordringen til Ladybug: Smakebit på søndag, da vel .

Smakebiten denne søndagen er fra boka  Noen vet av Trude Teige. Jeg har kommet ca halvveis, og er forløpig veldig fornøyd med historien. Den er spennende, men den tar også opp et viktig tema: Overgrep ved norske barnehjem på 1950 – 1970 – tallet og hvordan stille overgriperne til ansvar.

Det var helt patetisk at de hadde hunder, to digre, stygge kjøtere. Han hadde sett hvordan de stelte med dem, i den tiden da han observerte dem, sett hvordan de strøk dem med kjærlige hender, hun kunne sitte på trappa lenge og bare stryke og stryke dem, bore ansiktet inn i pelsen og godsnakke med dem. Det var til å bli kvalm av.

s 15

 

 

Black Swan – noen inntrykk.

Nina er ballettdanser og får et stort karrièreløft da hun får rollen som Svanedronningen i en oppsetning av Svanesjøen. Nina er en utrolig dyktig danser, en perfeksjonist som trener på trinnene til de sitter som de skal og som passes på av en heller overbeskyttende mor. Hun er en sårbar og skjør danser – perfekt som Den hvite svanen. Men hvordan skal hun klare å slippe seg løs og danse den forførende rollen som den onde tvillingen, Den sorte svanen?

Nina presser seg selv til det ytterste og ting begynner å skje.

Som jeg skrev i forrige innlegg, så er dette den første Darren Aronofsky filmen jeg ser siden Requiem for a dream. Og igjen blir jeg blåst av banen! Skuespillerprestasjonene, musikken, filmingen, dansen – ja dette er nærmest perfeksjon. Filmen suger oss inn i en verden av galskap, og vi vet ikke om det som skjer er virkelig eller bare fantasier i et forstyrret sinn.

Det er i seg selv skremmende å se et menneske forfalle psykisk som hovedpersonen gjør, legg da til en god del “hoppe – i – kinosetet” – øyeblikk, og man har en virkelig skremmende film. Anbefales til alle!