OBS, OBS: Insurgent er en oppfølger, og du bør ikke lese denne omtalen dersom du ikke har lest den første romanen ennå.
One choice can transform you—or it can destroy you. But every choice has consequences, and as unrest surges in the factions all around her, Tris Prior must continue trying to save those she loves—and herself—while grappling with haunting questions of grief and forgiveness, identity and loyalty, politics and love.
Tris’s initiation day should have been marked by celebration and victory with her chosen faction; instead, the day ended with unspeakable horrors. War now looms as conflict between the factions and their ideologies grows. And in times of war, sides must be chosen, secrets will emerge, and choices will become even more irrevocable—and even more powerful. Transformed by her own decisions but also by haunting grief and guilt, radical new discoveries, and shifting relationships, Tris must fully embrace her Divergence, even if she does not know what she may lose by doing so.
WOW!!! Veronica Roth har gjort det igjen!! Insurgent er en virkelig god og etterlengtet oppfølger til en av mine fjorårsfavoritter; Divergent! Ventetiden har vært lang, men nå som jeg har fullført romanen, så tenker jeg bare at denne leseopplevelsen var verdt ventetiden. Dette var bra – knallbra!!
Tris er fremdeles hovedpersonen og heltinnen, men det er en ganske endret Tris vi møter i Insurgent – hun er helt klart merket etter tapene av moren og faren, og hun sliter med skyldfølelse fordi hun måtte drepe bestekompisen Will. Disse aspektene preger henne gjennom hele romanen, men hun er ikke skildret som en svak og “sutrete” person av den grunn – hun er fremdeles tøff, og jeg synes at hun i enda større grad enn tidligere setter andres behov foran sine egne. Tris sin “divergence” er tydeligere, og jeg opplever at hun er mer klar over hvordan denne evnen påvirker henne og de valgene hun tar, og hun bruker den mer bevisst. Jeg synes Veronica Roth har klart å videreutvikle hovedpersonen sin på en troverdig måte – reaksjonene, tankene og følelsene til Tris virker både ektefølte og realistiske med tanke på hva hun har opplevd. Hun har både feil og mangler, og tar valg som jeg som leser ikke er enig i, samtidig som jeg både kan se hvorfor hun gjør som hun gjør, og at handlingene ikke er for henne selv men for noe større, for samfunnet – og det er hele denne pakka som gjør at hun også er en av mine favorittkarakterer innenfor ungdomsdystopier.
Forholdet mellom Tris og Four/Tobias er også skildret på en svært god og naturlig måte – med både oppturer og nedturer – noe som passer bra i forhold til situasjonen de befinner seg i. Jeg virkelig liker å lese om samspillet mellom dem og hvordan det som hender i romanen påvirker forholdet deres. Det er øyeblikk som er fine og vare, og det er øyeblikk som er såre og vonde – og det er slik det må være.
Divergent sluttet svært brutalt med en regelrett nedslakting av medlemmer i fraksjonen Abnegation, og i Insurgent har konflikten spredd seg og den har eskalert i forhold til vold, drap og henrettelser. Det hele er svært rått og brutalt, men samtidig så mener jeg at det er riktig av Veronica Roth å skildre denne brutaliteten. Konflikten er som en krig, og krig er ikke vakkert. Dette gjør også at Insurgent har en annen og mørkere stemning enn det Divergent hadde. I den første boka er mye av fokuset på Tris og hvordan hun kommer seg igjennom forberedelsene til å bli et ekte medlem av Dauntless, samtidig som hun må skjule at hun er Divergent. Vi får hele tiden hint og fornemmelser om at ikke alt er slik det skal være i samfunnet, men vi får også ta del i samholdet mellom kandidatene, treningen og Tris sin vei for å finne seg selv. I Insurgent er det fremdeles et samhold, men allianser endrer seg og nye personer kommer til. Historien utvikler seg hele tiden og det er svært spennende å henge med. Vi blir kjent med fraksjonene som vi bare hørte om i den første romanen, og det var interessant å få vite mer om særegenhetene til både Amity og Candor. I tillegg får vi et skremmende og smertefullt dypdykk inn i Erudites hovedkvarter. I Insurgent er ikke ting slik vi tror det er, venner er kanskje fiender og fiender kan kanskje være til hjelp – hvem man kan, bør og skal stole på er ikke gitt. Og det er heller ikke gitt at sannheten faktisk er sann.Dette gjør hele romanen til en svær sidevender!
Og slutten!!! ÅÅÅÅÅÅÅÅHHHHHH – vi må vente helt til høsten 2013!!!! Hvordan skal det gå – jeg vil vite mer nå med en gang!!
Insurgent er, med andre ord, en må – lese – bok. Dersom du har lest Divergent, så er det ikke tvil, du må lese denne også, Og har du ikke lest den første ennå – ja, da syns jeg du bør lese den så fort som mulig. Dette er knallgode bøker 
Anbefales, anbefales!
Bokelskerinnen og Ebokhylla mi har også lest og omtalt boken.
.
