Hustvedt – prosjektet: Når du ser meg.

Etter et lengre opphold er jeg igjen klar for å utforske  Siri Hustvedt sin litteratur. Sammen med Hedda skal jeg denne uka lese hennes fjerde roman Når du ser meg ble gitt ut i 2008 og den handler  om Erik som sammen med søsteren må rydde etter sin avdøde far. Blant papirene hans finner de et brev fra en ukjent kvinne som gjør at de mistenker at han var innblandet i et mystisk dødsfall i sin ungdom. Søsknene bestemmer seg for å finne ut hvem denne kvinnen er, noe som fører til at gamle hemmeligheter  kommer til overflaten og familiens sår blottlegges.

image

Jeg gleder meg til å ta fatt på denne romanen. Noe av det som har fascinert meg aller mest med Hustvedt sine romaner at hun sentrerer rundt  flere av de samme temaene i de ulike bøkene, samtidig som hun også skaper noe helt nytt, noe helt særegent. Det er som om hun tar en idé og prøver å belyse den fra mange ulike vinkler og forskjellige narrativer. Jeg ser virkelig frem til å lese mer!

Hva skal du lese denne uka?

Harry Potter!

I dag hadde jeg egentlig planer om å skrive litt om noen av bøkene jeg har lest i det siste. Det ble det jo ikke noe av. I stedet ble jeg sittende og se på de to første Harry Potter – filmene. Jeg er egentlig godt fornøyd med det. Det er noe koselig og hjemlig ved det å tilbringe noen timer sammen med Harry og de andre på Hogwarts. Og selv om de egentlig ikke er julefilmer, så forbinder jeg dem allikevel med denne høytiden.

Siden jeg er i Harry Potter humør, så var det veldig flaks at jeg tidligere i dag så på en tag av Read Susie Read som omhandler nettopp denne bebrillede trollmannen og som inspirerte meg til å svare på disse spørsmålene selv også – om enn i noe forenklet versjon. Jeg merker at det kanskje ikke blir de beste begrunnelsene for hvorfor den ene og den andre er favoritter eller ikke, det er nemlig en god stund siden jeg leste bøkene! Så her blir det bare fort og gæli basert på hvilke følelser jeg forbinder med leseopplevelsen.

harry potter

  1. Favoritt bok: Min favoritt er nok Harry Potter and the half blood prince. tett fulgt av The prisoner of Azkaban. Jeg liker godt at bøkene blir mørkere og mørkere etter hvert som Harry blir eldre og trusselen fra Voldemort blir mer og mer reell. I førstnevnte tok J.K. Rowling noen valg som jeg ikke trodde hun kom til å gjøre, samtidig som vi får vite mye om Dumbledore og Voldemort sin fortid.
  2. Den boka jeg liker minst: Selv om jeg synes slutten er god, så er allikevel Harry Potter and the goblet of fire den romanen jeg liker minst i serien.
  3. DA gråt jeg! Ja, jeg har snufset litt mens jeg har lest enkelte deler av Harry Potter serien, særlig i forbindelse med at Harry mister de som har stått ham nærme og som har fungert som farsfigurer for ham. Jeg blir også rørt av historien til Snape og det han gjør.
  4. Kjæreste? Jeg liker menn med skjegg, så det må bli Dumbledore selv. Eller Snape – selv om han ikke har skjegg…
  5. Favorittkarakter: Luna Lovegood fordi hun er så herlig eksentrisk. Hermoine Granger fordi hun minner meg om meg selv og Hagrid fordi vi deler den samme kjærligheten til dyr i alle former og farger.
  6. Patronus (magisk beskytter som tar form som et dyr): Lett, en katt selvfølgelig!
  7. The Elder Wand, the invisibility cloak eller the Resurrection Stone: Alle tre er kjekke ting å ha – i alle fall dersom man er en trollmann eller heks som skal kjempe mot det onde-  men siden jeg verken er en heks eller kjemper mot onde makter, men i stedet er både nysgjerrig og litt eventyrlysten, så tror jeg det hadde vært mest morsomt å ha en kappe som gjør meg usynlig.
  8. Hvilket Hogwarthus: Jeg har  – ut fra pur nysgjerrighet – tatt en test for å finne ut nettopp dette og The Sorting Hat plasserte meg i Gryffindor, selv om jeg tror at jeg egentlig hadde passet best i Hufflepuff.
  9. Hva slags quidditch – spiller: Nei, heiagjeng, kanskje?
  10. Hva med slutten? Jeg har bare lest Harry Potter and the Deadly Hollows en gang, men jeg husker at jeg var tilfreds med slutten.

Så –  dette er mine svar. Hva er dine?

Fredagskos

Å komme hjem fra jobb, lage en kopp te og synke ned i gyngestolen med en god bok. Det er kos, det!

image

Etter tre dager og tretti sider la jeg i går fra meg Norske edelstener av Emil B Lund. Det er ikke det at jeg syntes den var dårlig, det var bare ikke riktig bok for meg akkurat nå. Om igjen av Monica Isakstuen kjennes ut som et godt valg i stedet.

Ellers planlegger jeg å være litt rebelsk neste uke og ikke lese noe ny norsk litteratur. Jeg skal nemlig  lese Siri Hustvedts Når du ser meg sammen med Hedda. Jeg gleder meg til å være i Hustvedts univers igjen.

image

Hva leser du i helga?

Næss og Hallstrøm – et samleinnlegg.

Selv om jeg klarte å unngå samleinnlegget forrige uke, må jeg bare anerkjenne at jeg ikke kommer utenom det i dag. I november leste jeg flere bøker som jeg ikke har rukket å skrive om ennå – og for å få redusert litt på bunken med «skal – skrive – om» bøker, så velger jeg altså å gå for 2 i 1. Og siden jeg sliter litt med å begrense meg i skrift, er det mulig at det kanskje (mest sannsynlig) blir ganske langt. Du er herved advart.

Bok 1:

Bare et menneske av Kristine Næss.

Bare et menneske er  mitt første møte med forfatteren Kristine Næss, og det er takket være Line og hennes anbefalinger som gjorde at jeg plukket med meg denne romanen under et av høstens mange handleturer på Eldorado. Det er et valg jeg er glad for!

Fra baksideteksten:

Bea Britt bor alene i farmorens hus på Vettakollen i Oslo, der faren hennes vokste opp. En tidlig morgen er det folk i hagen, de leter etter en 12 år gammel jente som har forsvunnet. Bea Britt har pleid å se henne gå tur med den lille hunden sin. Politiet  finner jentas sekk i hagen, og slik blir Bea Britt en av politiets mistenkte.

bareetmenneskeDenne lille oppsummeringen kan kanskje gi inntrykk av at Bare et menneske er en kriminalroman, men det er ikke tilfelle. Forsvinningen av Emilie er en hendelse som påvirker Bea Britt på ulike måter; den setter i gang nye tanker og refleksjoner i henne og får henne til å reagere og handle på en annen måte enn normalt. Den er med som en del av Bea Britt sin hverdag og skaper en ytre spenning, samtidig som det ikke er selve drivet i romanen. Jeg opplever at den er mer som en ramme som binder Bea Britt sin historie sammen.

Romanen sentrerer rundt Bea Britt, livet til farmoren hennes, Cessi, i før – og etterkrigstiden og Beathe – datteren til Bea Britt sin venninne. Disse kvinnene tilhører tre forskjellige generasjoner, og deres historier alternerer i løpet av romanen. Jeg er imponert over Næss sin evne til å gi disse tre kvinnene helt særegne stemmer som gjør at alle tre popper ut av sidene som ekte mennesker som jeg kan se for meg og som jeg tror på. Det er noe med måten Næss skriver på som gjør at alle fortellerstemmene oppleves som autentiske og originale., det er som om hun endrer skrivestil for hver karakter. For eksempel er Cessi sin stemme typisk for den tiden hun lever i, og med en gang jeg kom til et av hennes kapitler, var jeg der, i Oslo, i 1940 og 1950 årene. Jeg så det helt levende for meg. Cessi selv er en veldig lite sympatisk person som gjør mange feil, men samtidig så har hun mange lag og erfaringer som gjorde at det var hennes historie som berørte meg aller mest.

Bea Britt er, selv om hun nok er det nærmeste vi kommer en hovedperson, den jeg fikk minst tak på. Jeg tror det kan ha med at der både Cessi og Beathe sine historier er fortalt i 3. person, er Bea Britt sine kapitler skrevet i 1. person. Det er Bea Britt selv som forteller, og som alle andre jeg – fortellere velger hun selv hva hun skal vise leserne og ikke. Det skaper jo en ekstra spenning, særlig i forhold til det som omhandler forsvinningssaken, og jeg er ganske sikker på at det er et bevisst valg fra forfatteren å la Bea Britt være såpass vag, såpass lenge. Jeg opplever også at dette grepet tilfører romanen en ekstra nerve.

Romanens tittel er Bare et menneske og dette er et begrep som Cessi bruker flere ganger. Hun bruker det mest som en unnskyldning, et tegn på oppgitthet; «Hvordan skal jeg få til alt dette? Jeg er jo bare et menneske«. For meg så viser tittelen også til ensomhet. Det å være «bare et menneske» i en verden full av andre mennesker, det skaper en følelse av å være helt alene, å være den ene mot alle de andre, mot de som har noen. Både Bea Britt, Cessi og Beathe har, slik jeg tolker det, en opplevelse av å stå alene, å være den ene som ikke har noen og som lengter etter en annen. Særlig de to førstnevnte isolerer seg i stor grad, holder seg mye inne for seg selv og i sitt univers. Det er en selvvalgt tilstand, samtidig som de begge lengter etter noe mer, noe annet. Den ene blir etter hvert mer og mer bitter ovenfor seg selv og livet, mens den andre klarer å bryte ut og finner håp.

Kristine Næss skriver med et dyptpløyende og detaljrikt språk der ikke bare karakterene, men også små stemninger, detaljer og episoder, står ut av sidene som noe ekte. Samtidig så sier hun heller ikke for mye, det er mye rom for tolkning og for å oppdage nye elementer ved gjenlesinger.

Anbefales, selvfølgelig!

Bok 2:

KRØ av Didrik Morits Hallstrøm.

KRØ av Didrik Morits Hallstrøm er noe så spennende som en nygotisk grøsser! Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde helt oversikt over hva som lå i begrepet nygotisk litteratur, men etter et kjapt søk fant jeg en artikkel av Tom Egeland som oppklarte en del:

På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet kom et knippe grøssere som i kraft av sin popularitet og utbredelse – både i litteraturen, men i enda større grad i filmen – bidro til å gjenopplive den gotiske sjanger.

Disse bøkene og filmene fant imidlertid ikke sted på øde heder og i forfalne slott. Tvert imot plasserte forfatterne og filmskaperne sine hovedpersoner i høyst moderne omgivelser – i pulserende storbyer, i trivelige forsteder og i perfekte, velfungerende småbyer. Her møter vi vanlige mennesker fra middelklassen – deg og meg – som stilles ansikt til ansikt med det umulige, det overnaturlige, det grusomme.

Tom Egeland, 2006

Denne beskrivelsen passer godt med innholdet i KRØ. Vi møter Adam, en tidligere rusmisbruker, nå grafisk designer, med rotete fortid. Han har kjæreste og kommer godt overens med kjærestens sønn. En dag får han et brev fra bestefaren. Han ligger for døden, og ønsker at Adam skal komme hjem til ham på den forblåste øya Krø på Sunnmøre. Adam er motvillig, men bestemmer se til slutt for å reise.

Krø er et underlig sted der alle kjenner alle og bedehusmiljøet står sterkt. Hjemme hos bestefaren oppdager han en mystisk dør i kjelleren krøsom han ikke får opp og han møter ei merkelig jente som ser ut som en levning fra 1980 – tallet. Men det merkeligste av alt oppdager han ikke før han logger seg på i 3D – programmet White World – for hvem er denne skikkelsen som plutselig dukker opp og begynner å følge etter ham?

Jeg er en stor tilhenger av grøssere, både på film, TV og i bøker. Jeg har nok mer erfaring med å se innenfor denne sjangeren enn å lese, men begge deler appellerer til  meg og i årenes løp har jeg lest en del. Det er derfor litt nervepirrende å begynne på en ny grøsserroman, for er det ikke gjort godt nok så blir det for både dårlig og forutsigbart. Takk og pris svarte Hallstrøm sin roman til forventningene – og litt til! KRØ er nemlig både en spennende og sofistikert grøsser som antyder mer enn den sier. Fokuset ligger ikke på  å skape flest mulig sjokkscener, men i stedet på å bygge opp en mer krypende, ubehagelig stemning – som selvfølgelig kulminerer i en finale! Den minner meg på den måten om Johan Harstads DARLAH. (Den ble forresten nylig kåret til tidenes beste norske ungdomsbok. Det synes jeg var vel fortjent!). Jeg opplever også at Hallstrøm er tro mot sjangeren, samtidig som han har laget noe helt eget. Jeg liker svært godt at han kombinerer natur, det gamle og mytologi med teknologi og The White World, samtidig som han også visker bort skillet mellom virkelighet og fantasi/drøm, og selv om det ikke er første gang at disse elementene er brukt i grøssere, så er det i alle fall gjort så godt her at det føles originalt. Og det fenger!

Didrik Morits Hallstrøm skriver svært godt. Språket flyter lett av sted og er fri for klisjeer. Han tar i bruk mange originale og gode språklige bilder, både når han skildrer naturen, omgivelsene og Adam selv, hans tanker og følelser. Som med Næss, opplever jeg med KRØ at både miljø og personer står fremfor meg. Ja, jeg måtte til og med sjekke om Krø var en virkelig øy, fordi den og folkene der er så levende og bra skildret. (Hint; den er ikke virkelig).

Jeg likte KRØ av Didrik Morits Hallstrøm veldig godt, og jeg håper at flere får med seg denne! Ja, for den er faktisk SÅ god!

Anbefales!

 

Enda mer Anne Shirley!

Jeg tar opp tråden fra forrige innlegg der jeg blant annet drømmer om å synke inn i L.M. Montgomery sitt Avonlea sammen med Anne Shirley,  Marilla og de andre karakterene man blir kjent med i serien. For – på samme måte som Lizzie Bennet diaries moderniserte Pride and Prejudice av Jane Austen – er det laget en nettserie basert på Anne of Green Gables, kalt Green Gables Fables.

image

Den nye, moderne Anne er like pratsom og kreativ som i romanene, hun er fosterbarn, rødhåret og glad i litteratur – og så har hun lyslenker på veggen! Sukk! Lyslenker er en interiørfavoritt her i huset! Jeg har bare sett et par – tre episoder, men jeg synes så langt at det er en god adapsjon.

Gleder meg til å følge med videre!

Har du sett Green Gables Fables eller noen andre nettserier basert på klassikere? 

All the pretty books!

Jeg vet ikke om det er fordi jeg utelukkende leser nye norske bøker for tiden, eller fordi jula nærmer seg, men jeg går i allefall rundt med et sug etter å lese gode gamle historier. Både  gjenlesinger som  L.M Montgomery sine bøker om Anne og Louisa May Alcott sine historier om Meg, Jo, Beth og Amy i Little Women, og andre, for meg, nye bekjentskaper –  selv om de er skrevet av mammaen til Anne: Jane of Lantern Hill og trilogien om Emily på New Moon. 

Historiene skaper en nostalgisk følelse hos meg, til og med de jeg ennå ikke har lest! Kanskje det har noe med tidsepoken å gjøre? Og at vi møter sterke jenter, familiebånd (i utvidet form) og – i noen tilfeller – jul?  De gir meg den samme varme følelsen som jeg fikk da jeg var barn og leste Marikken av Astrid Lindgren.  Det er et bilde og en episode som står ut og som for evig og alltid har satt sitt merke i meg: Marikken som på julaften går ned i første etasje,  slår opp dørene til stua og der står det – juletreet! Ferdig pyntet med levende lys.  Denne teksten og illustrasjonen passer så godt inn i mine minner om julaften da jeg var liten.  Med unntak av de levende lysene da! Det var ikke helt vanlig på 1980 – tallet!

image

Ilon Wikland!

Men, for å bringe fokuset tilbake til tittelen; All the pretty books. Jeg har nemlig, fullt klar over at jeg allerede har Anne of Green Gables og Little Women stående i hylla, gått til innkjøp av flere utgaver. Jeg skylder på Karin og den danske bloggen Paperback Castles. Det er vanskelig å motstå vakte utgaver av favoritter:

image

Disse er utgitt i en ny serie av Puffin som heter Puffin in bloom.

De neste bøkene er utgitt av Virago (Virago modern classics), et forlag som er utrolig gode på å lage flotte omslag:

image

Er de ikke vakre?

Jeg håper at jeg får mulighet til å lese noen av dem i løpet av juleferien!

Er det noen spesielle bøker du forbinder med jul og som du ser frem til å lese nå i desember?

Siden sist…

… har leselysten og lesegleden kommet sterkere tilbake!
… har jeg deltatt på superdupert julebord for bokbloggere!

image

… har jeg slukt Krø av Didrik Morits Hallstrøm på to – 2 – TO! – dager!!! Og den er blitt en favoritt!
… har jeg vært på Oslo Mekanisk Verksted og lest bøker med Elisabeth og Line – for å varme opp til Ingalill sin Tvangslesingskafe 11.12.

image

… har jeg vært med mannen på vinyl- shopping. De hadde verdens deiligste retrosofa.  Gjett hva jeg gjorde?

image

… har jeg vært på lanseringen av Yoko Onur – et balleliv av Ayse Koca her i Drammen. Man må jo stille opp når en studie/lærervenninne debuterer med barnebok!  Ut fra opplesningen tror jeg at møtet med Yoko kommer til å bli morsomt! 

image

Hva har du gjort i det siste?