Dikt på en onsdag: Inger Hagerup.

Jeg er det dikt.

Jeg er det dikt som ingen skrev.
Jeg er det alltid brente brev.

Jeg er den ubetrådte sti
og tonen uten melodi.

Jeg er den stumme leppes bønn.
Jeg er en ufødt kvinnes sønn,

en streng som ingen hånd har spent,
et bål som aldri er blitt tent.

Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp!

Men intet svarer når jeg ber.
Jeg er de ting som aldri skjer.

Fra «Jeg gikk meg vill i skogene» (1939)

image

Bokhyllejakt.

Det er ingen hemmelighet at jeg liker å fylle leiligheten med bøker – gamle som nye. Derfor regner jeg også med at det ikke kommer som en overraskelse at hyllene i stua har nådd et punkt der ordet «velfylte» ikke lenger er dekkende. Dere vet – når Billy er så tungt lastet at det ser ut som den smiler når du går forbi.  Når det å flytte på et boktårn gjør at et nytt avdekkes med – overraskelse!! – bøker du hadde glemt at du hadde! Altså – en bokhylletilstand langt forbi «velfylt»!

image

I går gikk derfor turen til Ikea for å handle noen nye hyller til lesekroken på loftet. Og i dag har jeg brukt tiden på å stable og omorganisere bøkene mine. 

image

En slik orden tror jeg ALDRI det har vært i hyllene før! Kun en rad med bøker i hver hylle – selvfølgelig med litt tetris. Og Lille My.

image

Og slik ble det på loftet. Her er det doble rader med bøker, og jeg tror nok at noen av de som havnet helt bakerst blir gitt bort til Fretex.

image

Narnia ble også fornøyd!

image

Nancy har fått sin egen hylle – på hjul!

image

God søndagskveld fra lesekroken 😄.

Høst – uke 42.

Uke 42 er her, vi er midtveis i oktober og nattefrosten sniker seg nærmere og nærmere.

image

Jeg skal ikke klage. Det er deilig med frisk høstluft,  skarp sol og fine farger.  Og det er deilig med fyr i ovnen,  stearinlys, en kopp te og en god bok når været slår om og det er guffent ute.

image

Lesingen har tatt seg opp litt, og i helga koste jeg meg med bok nummer to i Ravneringene; Råta av Siri Pettersen.  Den er en ypperlig høstbok!

image

I morgen kåres årets Man Booker – vinner, og jeg har derfor plukket opp en av romanene på kortlista. We are all completely beside ourselves av Karen Joy Fowler.  Det er vel ikke akkurat den som man forventer skal vinne,  men hei,  et sted må jeg jo begynne. Ikke sant? Og så er det bare den jeg har tilgjengelig akkurat nå.

Hva leser du akkurat nå?

In other words: It’s week 42, we are in the middle of October and the nights are cold. I won’t complain.  I love the fresh air in the autumn,  the sun and all the colours.  I love to cuddle inside in the evening with candles,  fireplace, chai latte and a good book.

This weekend I finished Råta by Siri Petersen,  book two in a Norwegian fantasy trilogy.  It’s the perfect read for fall!

The winner of the Man Booker Prize will be announced tomorrow, and I have therefore started to read one of the books on the short list: We are all completely beside ourselves by Karen Joy Fowler. And more of the books are on the way!

What are you reading this week?

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer.

Med utdelingen av Bokbloggerprisen 2013 friskt i minnet er jeg nå på jakt etter nye, spennende og gode bøker som det kan passe å nominere til neste års pris. Jeg har dessverre ikke fått lest så mange av årets norske bøker, men har satt meg som mål å lese noen nøye utvalgte titler frem mot jul som jeg håper er så glimrende at en nominasjon er uunngåelig.

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer er en slik interessant bok, en bok som jeg, for å være helt ærlig, ikke hadde hørt noe om før forlaget tok kontakt og lurte på om jeg ville lese, men som med sin synopsis pirret nysgjerrigheten min såpass mye at jeg ganske kjapt sa ja takk til tilbudet. Og det angrer jeg ikke på! Unnskyld er så langt den aller beste norske 2014 romanen jeg har lest! Og slik det alltid er når man oppdager en ny favoritt – det skal bli veldig vanskelig å dytte den ned av tronen.

Følg med videre, så skal jeg forsøke å forklare hvorfor.

Først et sitat fra baksideteksten:

«Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendende dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.»

Unnskyld handler om ei ung jente som møter en ung gutt. De forelsker seg, flytter sammen og planlegger bryllup. De er sikre på at det skal være dem for alltid. De skaper seg en myte rundt sitt eget forhold, men litt etter litt begynner fasaden å slå sprekker. Det er allikevel ikke en tradisjonell kjærlighetshistorie der noe etter hvert går galt, det er nemlig noe som er fryktelig galt helt fra starten av.

IMG_20140926_171010

Romanen er skrevet som en bok der jenta forsøker å skildre hennes og hans forhold. Hun, jeg – fortelleren, henvender seg direkte til kjæresten, til «deg». Dette er et grep som både kan fungere og ikke fungere, det er noe med at spenningen, drivet etter å vite hvordan det går med fortelleren kan bli litt redusert – særlig hvis det er en roman der store deler av handlingen er knyttet til spenningen om fortelleren, romanens jeg, vil klare seg. Stjålet av Lucy Christopher er et eksempel på en bok der dette narrative grepet ikke funket noe særlig. Takk og pris er Hegazi Høyer sin roman et eksempel på det stikk motsatte. Det fungerer som et skudd! Men hvorfor passer det så godt i denne romanen, kan man jo lure? Jeg tror det er flere årsaker, men hovedårsaken, som jeg ser det, er at vi allerede – i løpet av det første kapittelet – vet hvordan historien ender. Det er aldri en spenning eller en forventning hos meg som leser i  forhold til hvordan det kommer til å gå med kjæresteparet, det vet jeg jo allerede. Det jeg ikke vet, og som er drivet i historien, er hvorfor det ender som det gjør. Unnskyld er historien om dette, og et forsøk fra jeg – personen til å både forstå kjæresten og hvorfor han reagerer som han gjør og til å gi ham en stemme og fortelle hans historie. Dette gjør at romanen blir veldig nær og intim å lese, det er nesten som om jeg, som leser, sniker meg inn og observerer noe som egentlig ikke er ment for meg. Jeg synes at denne intimiteten, nærheten gjør at jeg virkelig tror på historien, på karakterene og på hendelsene. Det er ubehagelig, men å, så ekte!

Unnskyld minner meg på sett og vis om Fugletribunalet. Ikke fordi de egentlig er så like, Ravatn og Hegazi Høyer skriver med to særegne stemmer, og formen og karakterene er også annerledes. For eksempel så hadde jeg med Fugletribunalet et ørlite håp om at det skulle gå bra, at Bagge plutselig skulle vise seg å være en ålreit fyr og at alle levde lykkelige alle sine dager, slik hadde jeg det ikke med Unnskyld, og selv om noe av det sikkert skyldes at jeg allerede etter første kapitel vet hvordan det ender, så  tror jeg det i hovedsak skyldes fordi den Sebastian som jeg – personen skildrer er så  «av» fra første møte. Det er noe som er fullstendig feil; bare en snikende mistanke i begynnelsen, men så eskalerer det.  Nei, det er mer den følelsen jeg fikk både mens jeg leste og umiddelbart etter at jeg var ferdig med dem – følelsen av å bli psykisk skamslått, følelsen av at noen røsker ut hjertet mitt, tråkker det flatt, sparker det , slår det og  trykker det – ødelagt – inn i meg igjen – som er lik. Det er den klaustrofobiske stemningen; de to, alene sammen i leiligheten, i huset, ute i skogen, ved havet. I begge bøkene sentrerer handlingen seg rundt de to, hun og han, du og jeg, avsondret i stor grad fra samfunnet rundt. I de tilfellene der jeg – karakteren  i Unnskyld er sammen med andre enn kjæresten, så er det allikevel en form for distanse, det er noe surrealistisk over skildringene av det søte barnet i barnehagen som plutselig biter henne i halsen og kjærestens deprimerte mor og fraværende far.

IMG_20140928_103214

Ida Hegazi Høyer har en helt særegen skrivestil.  Hun bruker blant annet  mange, lange setninger, mange kommaer og oppramsing, noe som gjør at jeg opplever teksten som veldig insisterende. Fortelleren vil hamre historien sin inn i leseren, hun vil at leseren skal forstå. I andre deler av romanen er fortellerstemmen nær og var. Jeg synes disse skiftende i teksten  fungerer veldig godt med skiftene i handlingen. Innhold og tekst forsterkes av hverandre. Forfatteren er også utrolig god på å skildre hendelser så levende at jeg fremdeles, to uker etter at jeg fullførte romanen, bare trenger å lukke øynene for å se de tydelig for meg.

Løgn og sannhet står sentralt i romanen og Hegazi Høyer tar opp flere store spørsmål:. For hvor godt kjenner vi egentlig den vi elsker? Og hvor godt kjenner den vi elsker egentlig seg selv? Hva skjer med et menneske som har opplevd noe så grusomt at alt er fortrengt? Skaper man en  myte om seg og sin familie, en livsløgn? Og hva skjer når noen prøver å trenge inn, når realitetene presser på og vil bli synlige? Forfatteren gir også et mulig svar på disse spørsmålene. Disse spørsmålene og svaret som blir gitt, sammen med alt jeg har forsøkt å sette ord på i denne teksten, er med på å gjøre Unnskyld av Ida Hegazi Høyer den aller beste 2014 romanen jeg har lest i år! Ja, den er ubehagelig, men så utrolig velskrevet og god!

Anbefales på det aller varmeste! Les! Nå!

Ellikken, Les Mye og Tine har også skrevet om romanen.

Tusen takk til Tiden forlag for dette eksemplaret.

Sånt som bare skjer…

Tenk dere en bruktbutikk med mange bøker. Tenk videre at de både har gamle bokklubb utgivelser,   Fontene – serien og 1001 – bøker.

OG POSESALG!  Til 30 kroner!

image

Selvfølgelig skjedde dette!
Overrasket?!?
😁

In other words: You go into a thrift – store and you see a lot of books; bookclub- books from the 1960’s, 70’s and the 80’s. Books from the Lantern- series and from the Boxalls 1001 – books to read before you die- list.

And it’s SUPER CHEAP! 3,75 Euro for 15 books!

Of course this happened! Are you surprised?!? 😁

Roadtrip.

Det er høstferie og vi har tatt turen vestover til fagre Sunnmøre.  De siste årene har vi foretrukket å fly,  men denne gangen valgte vi å kjøre bil.

image

Det er en lang tur. Lang, fin og slitsom. Tradisjonen tro hører vi på lydbok. Jeg er normalt en elendig lydboklytter,  er jeg hjemme lar jeg tankene fly og blir lett avledet. Men ikke i bilen. Der funker det og ikke noe er bedre enn det. Tiden går jo så mye fortere og vi får en felles opplevelse.

Denne gangen har vi valgt Gillian Flynn sin Flink Pike og jeg synes den passer ypperlig for langtur.  Den er både spennende,  engasjerende og overraskende. (Vær så snill, ingen spoilere!).

image

Ellers fikk Råta av Siri Pettersen bli med meg i veska. Jeg merker at det er et år siden jeg leste Odinsbarn og føler meg litt rusten med tanke på historien, men jeg regner med at det bare er til jeg kommer inn i det igjen. Jeg gleder meg til å lese mer om Hirka og de andre!

Liker du å høre på lydbøkene?  Eventuelt når?