Det å finne fengende lesestoff .

Det har vært stille her på Skribleriene den siste uka – og det har sin forklaring,  eller forklaringer er nok mer riktig. Jeg har for eksempel sett episode på episode av Lost… Jeg har også dratt på tur til hjertesøsteren min og familien hennes på fagre Sunnmøre- ja, der er jeg jo fremdeles. Og når man er på besøk så må man prioritere litt annerledes .

Men den største årsaken til lite blogging er at jeg den siste halvannen uke ikke har greid å fullføre en eneste bok!  Det startet med Jane Eyre - en roman jeg er 250 sider inn i og så langt liker veldig godt – men som på et eller annet vis er litt treig å komme videre i. Jeg tar meg selv i å bli utålmodig mens jeg leser, og jeg ønsker å jage gjennom sidene. Men det går ikke.

På torsdag  satt jeg på Gardermoen,  og det sa helt stopp – mr Rochester var midt i en lang dialog som Jane lyttet oppmerksom til, og jeg merket at jeg sakte men sikkert svevde av gårde. Jeg orket ikke å lese mer i den romanen der og da! Men hva skulle jeg gjøre i stedet? For meg er det helt uaktuelt å fly uten bok – eller reise på tur generelt uten lesestoff. Jeg måtte altså ut på jakt etter noe annet å lese på.

Som sagt, så gjort – ikke lenge etterpå befant jeg meg blant hyllene på Ark med to bøker; Robert Rankin sin Motpaven og Kazuo Ishiguro sin Gå aldri fra meg. Fornøyd trasket jeg tilbake til gaten og begynte å bla i de to nye bøkene. Og bla. Og bla. Og lese litt her i den ene. Og lese litt der i den andre. Og bla litt i a’ Jane.

Slik gikk minuttene – bokstavene på sidene dannet ord og setninger – men ikke noe fenget. Hva nå? Skulle jeg rett og slett kjøpe et blad og så lese mer i Jane Eyre når lysten kom tilbake? En fristende plan, men det var ingen blader som fenget heller!

Nei, jeg måtte ta turen tilbake til Ark med et formål; finne en god, men lett roman – underholdningsverdien skulle altså være i fokus. Og bare det. En av de ansatte anbefalte De ingen savner av Eystein Hanssen – en god og fengende krim. Jeg kjøpte den og tuslet nok en gang tilbake til gaten. 

Tilbake på plass hadde jeg nå fire romaner å velge mellom; Motpaven, Gå aldri fra meg, Jane Eyre og De ingen savner. En sci-fi/fantasy, en moderne klassiker, gammel klassiker og en krim – og alle interessante på hver sin måte. Det var bare om å gjøre å finne den som ville passe akkurat der og da, sittende ved en gate og vente på et forsinket fly.

Det ble Motpaven av Robert Rankin som fikk æren til slutt,  og det er jeg glad for. Den er pussig, surrealistisk og absurd – og det et særlig dialogene som får meg til å både fnise og humre for meg selv. Jane og de andre ligger trygt i kofferten,  og der skal de få ligge til jeg er ferdig med historien om Omally, Pooley og den mørke ondskapen med de røde øynene! Jeg er overbevist;  Motpaven blir fullført ganske så snart.

Har du hatt en lignende opplevelse?

#4/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Mai er favorittmåneden min – da har jeg bursdag, det begynner å nærme seg sommer – men det er allikevel ikke for varmt, bare akkurat akkurat passe og alt er liksom så lett, boblete og fint. Mai er for meg som et deilig kaldt glass med Prosecco! Mmmmm!

Og siden det er bikket en ny måned, så er det på tide med et månedsoppgjør – hvordan ligger jeg an i forhold til måloppnåelsen – ligger jeg på nivå 1, 2 eller 3? Jeg er nok ikke helt på treeren, men at jeg er godt innenfor nivå 2, ja, det er jeg sikker på. April har vært en god måned både kvalitativt og kvantitativt; jeg leste fem bøker der to av bøkene tilsammen hadde 1400 sider! To svære bøker, med andre ord! De tre andre var av mer vanlig størrelse. Disse fem bøkene gjør at jeg hittil i år har lest 21 bøker, og i følge GoodReads er jeg nå to bøker foran målet mitt på 60 bøker. Jeg er fornøyd med det!

Etter en intens krimperiode i februar og mars, lovte jeg meg selv at jeg skulle ta en liten pause fra den sjangeren. Med unntak av Det syvende barnet av Erik Valeur så har jeg klart dette med glans. Nå skal det også sies at Det syvende barnet var min planlagte påskekrim, og siden påsken varte lengre enn mars så dro jeg med den inn i april også. Jeg likte boka, men det var med sin firer den boka jeg likte minst – og det sier jo noe om hvor godt jeg likte de andre bøkene! Etter påskekrimmen hentet jeg frem en roman som jeg har hatt i hylla siden i fjor, og som jeg egentlig var ganske skeptisk til: Arven av Katherine Webb.  Dette er en roman med to parallelle historier ala Kate Morton, og jeg må innrømme at Lucinda Riley har, med sine Orkideer, skremt meg litt unna denne typen bøker. Og kanskje var det denne skepsisen som gjorde at jeg endte opp med å bli skikkelig positivt overrasket? For det ble jeg! Katherine Webb kan skrive, og hun skriver godt også! Hun var like god som Morton! O lykke!! Etter denne fine leseopplevelsen kastet jeg meg over en liten brev – dokumentar om litteratur og boksamling; 84. Charing Cross Road av Helene Hanff og den ble med sine korte, sjarmerende og allikevel innholdsrike brev månedens favorittbok. Terningkast 6 og en nødvendighet for alle som er glad i bøker.

Bøker handlet også den neste romanen om: Northanger Abbey av Jane Austen var april sin lesesirkelbok hos Line. Siden den både er en 1001- bok og en klassiker, så fikk jeg to fine kryss for denne morsomme godbiten – ja, og så en ny Austen – favoritt, da. Ikke verst det. På slutten av måneden fikk jeg skikkelig lyst på mer parallelle historier, familiehemmeligheter, kjærlighet og mystikk, så jeg leste den nyeste romanen til Kate Morton: Hemmeligheter. Den var like god som jeg forventet – det er så deilig å synke ned i en skikkelig god historie!

I tillegg til at bøker og lesing har vært et av temaene i flere av bøkene jeg har lest, så har jeg selvfølgelig også handlet en del bøker – og det er bra. Mer tror jeg ikke jeg vil si om den saken.

Litt statistikk:

• 21 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
• 4 av 6 1001 – bøker.
• 3 av 12 klassikere.
• 3 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 1 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Statistikken viser helt klart at jeg hittil i år har lykkes mest med 1001 – målet og dokufebermålet mitt. Jeg opplever også at jeg er i gang med klassikerne. Siden jeg har fått noen nye Buffy – tegneserier i hus, samt memoarene til Shirley Jackson så regner jeg med at det blir både grafiske romaner – kryss og Shirley Jackson – kryss ganske så snart. Jeg dessverre ikke helt i humør til å lese Dickens, Rushdie og Gaiman ennå, heller ikke er jeg klar for YA – serier – men det kommer nok. Det er 7 måneder igjen .

I april så har jeg vært så heldig å få vært sosial med flere bokbloggere. I begynnelsen av måneden kom Solgunn til Oslo, og hun  fikk med seg en liten fin bunt av bokbloggere på å utforske den samiske teaterscenen; Elisabeth, Lise, Ingalill, Ellikken og jeg møtte spent opp – og hadde en herlig kveld med deilig mat og god drikke. For en fin fin gjeng! Det er så morsomt at vi, til tross for at vi bare har møttes en gang tidligere, har så mye å prate om!  Teater ble det ikke, men det var visstnok like greit. Mer utførlig skildring av kvelden – med bildebevis –  kan du lese her, her og her. Bokbloggertreffkomiteen – Elin, Lise, Line, Gro, Rose – Marie og meg selv – har også hatt møte, og det er alltid helt supert og engasjerende å møte disse flotte damene! I tillegg har jeg vært på bokloppis med Line. Bokutvalget var dårlig, selskapet meget bra .

Hvordan har lesemåneden din vært?

Det syvende barnet av Erik Valeur.

Julen 1961 poserer 7 spedbarn foran juletreet til det berømte barnehjemmet Kongslund ved København. Kort tid etter er barna adoptert bort og de vokser opp uten å vite noe om sin egen fortid.

Nesten 50 år etter får flere personer, blant annet stabsjefen i innenriksdepartementet og en journalist, et anonymt brev med en artikkel om Barna på Elefantstuen og et adopsjonsskjema med navnet John Bjergstrand på. Hvem er dette barnet? Hvorfor prøver innenriksministeren å tåkelegge hele saken? Er det tilfeldig at dette brevet dukker opp rett før Kongslunds store 60 års jubileum og at det er nettopp disse personene som er mottakerne? Og hva er det som er så spesielt med de sju barna som bodde noen måneder sammen på Elefantstuen?

Det syvende barnet er Erik Valeur sin debutantroman, og det er virkelig litt av en debut – både i fysisk omfang – den er svææææær – og i handling. Anslaget som er satt til flere mystiske begivenheter i fortiden, særlig i forbindelse med noen barnefødsler i 1961, dro meg inn og gjorde meg svært nysgjerrig på hvor denne mursteinen skulle føre meg. Denne nysgjerrigheten vedvarte gjennom hele romanen – forfatteren klarer gjennomgående å bygge opp en spenning som trigger til videre lesing – og jeg endte med å rett og slett pløye igjennom den på under en uke! Jeg var oppslukt! Og det er selvfølgelig vel og bra, det forteller jo at jeg satt pris på boka og at den fenget meg. For det gjorde den.

Jeg gikk inn i Det syvende barnet med en forventning om at dette skulle være en vanlig krim, og det synes jeg ikke den var. Den har en gåte som ligger i bunn; Hvem er John Bjergstrand og hva har de syv barna fra 1961 til felles? Hva er det ledelsen på Kongslund skjuler?  Det er disse spørsmålene og konsekvensene av at disse spørsmålene blir stilt om driver romanen fremover og som skaper spenning og intensitet. I tillegg skjer det enkelte drap, men de er aldri helt i fokus.Det er ikke jakten på en eller flere mordere som er viktig, men å finne ut av hva som gikk for seg den gangen da sju små barn bodde på Kongslund. Boka har, slik jeg ser det, krimelementer uten å være en tradisjonell krim, og det synes jeg fungerer godt.

Opprullingen av mysteriet og saken er spennende. Den strekker seg over flere tiår og historien som fortelles er fascinerende og bred. Den inneholder mange sidehistorier der vi blir bedre kjent med de sju barna og deres oppvekst, og jeg synes på et vis at en del av disse skildringene kunne vært mindre i omfang. Er alt vi får vite om de ulike karakterene viktige for saken som utfolder seg i nåtiden? Jeg mener nei, absolutt ikke – og selv om jeg likte å være i det universet som Erik Valeur har skapt rundt Kongslund og barnehjemsbarna mens jeg leste, så var det en del som ikke tilførte noe til hovedhistorien og som jeg nærmest opplevde som en rent bonusmateriale. I en bok på 850 sider så er det ikke behov for ekstra tekst for tekstens skyld. En del av sidehistoriene er selvfølgelig essensielle; et av temaene i romanen er identitet og tilhørighet og da er det viktig å vite hvordan de forskjellige karakterene forholder seg til nettopp disse følelsene, men del tekst kunne godt vært unnlatt, for min del.

Jeg nevner lenger opp i omtalen at jeg ble sugd inn i handlingen og at Det syvende barnet er en spennende og fengende roman. Og ja, det er den! Allikevel så opplevde jeg ikke historien som troverdig. Fremstillingen av både mediaverdenen og politikken tror jeg ikke på i det hele tatt, og jeg tok meg i å lure om forfatteren har skapt et alternativt København der alt er skrudd opp noen ekstra hakk på sprøhetsskalaen. Så kan man jo spørre seg, blir alt som skjer fremstilt slik fordi fortelleren er en skikkelig upålitelig forteller som både er en mester til å styre begivenhetene dit h*n vil og har sin egen fortolkning av mye og mangt? Det var for eksempel morsomt å se på slutten av romanen hvor mye jeg som leser faktisk hadde blitt manipulert underveis, og dersom jeg nå, mens jeg tenker tilbake på det som jeg opplevde som lite sannsynlig, også blir manipulert og at alt kun er et resultat av denne upålitelige fortelleren – ja, da er det jo ganske genialt alt sammen!

Det syvende barnet av Erik Valeur er en spennende og massiv debut. Den er velskrevet og god å lese, selv om jeg nok synes den var en tanke for lang. Jeg likte godt selve mysteriet og den snedige måten forfatteren blander krimelementer med store temaer som identitet og tilhørighet.

Har du lest denne boka? Hva synes du om den?

Takk til Schibsted for anmeldereksemplar.

# 3/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Da er det 1. april og påskeferien nærmer seg slutten – eller, jeg er blant de heldige da for jeg har ferie i morgen også . Det er også på tide med et nytt oppsummeringsinnlegg, og jeg tenker jeg skal begynne på samme måte som sist gang, nemlig med en hyllest til våren! For nøyaktig en måned siden jublet jeg over at det endelig var vår og så for meg deilige dager med varmegrader og snøsmelting. Varmegradene og snøsmeltingen lot vente på seg,  men nå i påsken har det virkelig vært deilig! Hipp hurra!! NÅ kjenner jeg virkelig våren!!!

Så over til hva dette innlegget egentlig skal handle om; lesemålene mine så langt. Jeg føler at jeg ligger godt an, men vi får se hva tallene egentlig viser.

Mars startet friskt;  som en konsekvens av at jeg ikke leste en eneste klassiker i februar satt jeg i gang med Cold Comfort Farm av Stella Gibbons. En klassiker og 1001 bok som beskrives som morsom virket som et ypperlig valg – der og da, men?  Tja… jo, ja historien om Flora Poste som drar til Cold Comfort Farm for ¨å “hjelpe” sine bondetamper av noen slektninger er morsom, men jeg opplevde at det var ganske vanskelig å lese den muntlige Essex – dialekten – det tok lang tid og motivasjonen sank etterhvert ganske raskt.  Jeg så med gru at en lesesump var i emning og valgte til slutt å legge hele boka fra meg – for nå (jeg er over halvveis). Da hadde det gått en og en halv uke og jeg så lesemålet med å lese 60 bøker på et år vinke til meg i det fjerne…. Takk og pris kom leselysten kjapt tilbake og jeg endte faktisk med å lese hele 6 bøker i mars, noe som gjør at jeg nå ligger på 16 leste bøker totalt! Det er jeg godt fornøyd med!

Jeg leste blant annet min første Maria Lang bok, ble lettere sjarmert og klarte å overbevise meg selv om at Mord på kirkegården til nød kunne regnes som en krimklassiker. Billig kryss, men like fullt et kryss – kremt, kremt. En annen krim; Asle Skredderberget sin nye roman om Milo Cavalli, Smertehimmel, falt virkelig i smak og jeg har nå utnevnt meg selv til misjonær for Skredderberget sine krimromaner på jobb. Det funker! Mars var også den måneden der jeg helt og holdent kom over min aversjon mot 2. verdenskrig bøker; både Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer og Den fortrolige av Hèléne Grèmillon handler på et vis om denne perioden – og jeg likte dem veldig godt begge to! Forskjellige, men svært gode historier. Jeg tror faktisk at den sistnevnte er favorittboka mi i mars, med Guernsey og Smertehimmel på delt andre plass!  Måneden ble dessverre avsluttet med to “meh” – bøker; den grafiske romanen Fallteknikk av Inga H. Sætre og memoarene Tolstoy and the purple chair av Nina Sankovitch. Men slik er det, jeg leser så mye og plukker med meg bøker hist og her og alt kan ikke være gull – selv om det selvfølgelig er det jeg håper på.

Nye i hylla: bøker om bøker, Paris og WW2.

I mars har jeg, som vanlig, handlet “litt” bøker. Jeg har fått helt dilla på bøker som handler om bøker, og dersom handlingen også foregår i min favorittby Paris – ja, da er det egentlig ikke noe særlig å lure på!

Litt statistikk:

• 16 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
• 3 av 6 1001 – bøker.
• 2 av 12 klassikere.
• 2 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 1 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Jeg er strålende fornøyd med at jeg har lest 16 bøker og dermed er i rute for lesemålet på 60 bøker, samt at jeg har skrevet om alt jeg har lest! Jeg føler også at jeg er godt i gang med 1001 – bøker, Dokufeber og Serie – fortsettelser målene mine, samtidig som jeg er i gang med målet om å lese 6 grafiske romaner. Silje goes classic har jeg også begynt på, men der kreves det nok litt mer dedikasjon de neste månedene.  Dickens, Rushdie, Gaiman, Jackson – hm??? De har jeg ikke møtt??

Hvordan ligger du an?

Anette har laget et linkeinnlegg for leseoppsummeringer. Ta en titt, da vel.

Smertehimmel av Asle Skredderberget.

Nei, jeg klarte ikke å vente til påske med å lese Asle Skredderberget sin nye krim -det rett og slett kriblet i alle lesenervene mine fra det øyeblikket jeg hadde Smertehimmel i hus. Jeg bare måtte lese mer om Milo Cavalli! Så da gjorde jeg det.

Smertehimmel starter en stund etter hendelsene i Metallmyk og Milo er tilbake i jobben som etterforsker i ØkoKrim. Da en norsk kvinne blir funnet drept på et hotellrom i Roma trenger Sørensen igjen hjelp, og Milo blir sendt ned som den norske representanten i etterforskningen.

Den drepte kvinnen, Ingrid Tollefsen, var forsker i et legemiddelselskap, og det viser seg raskt at hun var storesøsteren til en ung gutt som ble henrettet av gjengmedlemmer i en skolegård to år tidligere. Har disse to drapene noe med hverandre å gjøre? I tillegg dukker det opp ny informasjon om Milo sin familie, og det kan virke som om alt ikke har vært så opplagt som Milo har trodd.

Asle Skredderberget har skrevet en veldig god oppfølger til Metallmyk, jeg vil faktisk påstå at den er hakket bedre enn den første boka om Milo Cavalli – og det sier ikke lite! Det er flere årsaker til at jeg mener dette; blant annet opplever jeg at Smertehimmel er en mer kompleks roman enn forgjengeren. For eksempel er kriminalgåten mer sammensatt, Milo og Sørensen må gå brett ut og etterforske flere forbrytelser som kanskje, muligens har samme utgangspunkt. De går med andre ord ikke rett fra A via B og til C, de må hele tiden ta nye avstikkere, se på ulike motiver og prøve å se en sammenheng i det som foregår. Det skaper et eget driv og gjør historiene og opprullingen av mysteriene ekstra spennende og interessante. Samtidig så er alle avstikkerne svært plausible og sannsynlige, og  alle de ulike motivene som vi blir presentert for underveis virker troverdige.

Jeg liker også godt at vi som lesere blir enda bedre kjent med Milo som person og familiebakgrunnen hans. Forholdet mellom ham og faren er fremdeles et tema, det samme er Milo sitt nag til faren i forhold til morens selvmord. Jeg synes det gir et ekstra lag til historien at Skredderberget velger å gjøre disse familieforholdene til en relativt sentral del av boka. Familiehemmeligheter pirrer nysgjerrigheten min, og det er alltid spennende med historier der oppleste og vedtatte sannheter ikke er så oppleste og vedtatte allikevel. Smertehimmel er til gangs en slik historie.

Milo selv er fremdeles en svært interessant og utradisjonell karakter, og det er morsomt å se hvordan han har utviklet seg i rollen som etterforsker. Han har på en måte landet litt og virker mer komfortabel i rollen, samtidig som han tilhører den sjeldne rasen “politietterforsker med millioner på bok som dermed har uendelig flere muligheter enn sine kollegaer“. Han har for eksempel midler til å reise til New York, Roma etc på svært kort varsel – det fører til at jeg får en James Bond/ jet – set – følelse og det er det ikke ofte jeg får av norsk krim. Morsomt og annerledes!

Men det er ikke jet – settingen som får størst plass i kriminalromanene til Asle Skredderberget. I forhold til temaene han tar opp i både denne og Metallmyk så tenker jeg umiddelbart at dette er en forfatter som har noe mer på agendaen enn kun å underholde – nå har han selv gitt uttrykk for at underholdning er primærfokuset - men for meg som leser så trenger det ikke være noe enten eller, jeg lar meg underholde samtidig som jeg får brynet meg på etiske og moralske spørsmål – det liker jeg godt! I Smertehimmel er det legemiddelindustrien som er i søkelyset, og der Milo sin egen ekspertise om finansmarkedet kom godt med i den første romanen må han her skaffe seg hjelp utenfra. Som i Metallmyk løser Skredderberget dette på en snedig måte, og både Milo og jeg som leser får lære en del om hvordan legemiddelindustrien fungerer, samt etikk og moral kontra gevinst knyttet til denne industrien. Jeg ser for meg at Skredderberget må ha gjort mye research for å klare å formidle dette på en lærerik og lesevennlig måte (det er tross alt ikke en fagbok dette her). I tillegg til legemiddelindustrien setter forfatteren søkelyset på papirløse asylsøkere.

Det er egentlig bare en liten ting jeg savner med Smertehimmel og det er Milo sine skriftemål. De er fremdeles en del av historien, men jeg synes det kunne vært noen flere slike kapitler siden det er her vi virkelig får vite mer om Milo som person. Jeg håper at det blir mer av dette i neste bok.

Smertehimmel er en velskrevet og gjennomført kriminalroman som jeg likte veldig godt! Perfekt påskelektyre!

Elin har selvfølgelig også lest denne romanen. 

Silje Goes – kind of – Classic: Mord på kirkegården av Maria Lang.

Maria Lang er pseudonymet for den svenske forfatteren og lektoren Dagmar Maria Lange. Hun debuterte som krimforfatter i 1949 med Mördaren ljuger inte ensam (En morder lyver ikke alene), og i 1954 kom den boka som jeg nå har lest; Tragedi på en lantkyrkogård (Mord på kirkegården). Maria Lang skriver bøker i samme krimtradisjon som Agathe Christie, selv om hun bryter noe med dette i og med at hun også trekker inn personenes erotiske følelsesliv som motiv for forbrytelsene (kilde). Siden hun skriver klassisk krim og regnes som den store krimdronningen i Sverige, så har jeg valgt å gi meg selv et klassikerkryss for denne her – selv om det kanskje er litt på kanten. Men hei, mine mål, mine regler.

Men nå, over til boka. Mord på kirkegården er mitt første møte med Maria Lang, Puck og Christer, og jeg må si at jeg ble ganske så sjarmert av denne tradisjonelle “Who done it?” – krimmen. En skal faktisk ikke se bort i fra at jeg kommer til å lese mer av Maria Lang etterhvert.

Vi møter Puck, hennes mann Einar og faren Johannes i det de skal feire jul på prestegården til onkelen Tord og hans fantasifulle datter Lotta. Julegrana er tent, maten er fortært og gavene åpnet da det plutselig ringer på døra. Utenfor står den blonde og vakre Barbara, konen til bygdas kjøpmann – hun kan ikke finne mannen sin noen steder! Hele selskapet blir med på leteaksjonen, og ikke lenge etter blir mannen funnet drept i sin egen butikk. Hvem er det som har drept kjøpmannen? Hva er motivet? Og vil morderen slå til igjen? Det viser seg at det er flere som har hatt mulighet til å ta livet av stakkars Arne, og da kriminalkomissær Christer Wijk ankommer åstedet og starter avhørene så viser det seg at det også er flere som har hemmeligheter de ikke ønsker å dele med andre. Christer og Puck må bruke både klokskap og sjarme for å finne morderen.

Jeg synes at Mord på kirkegården er en sjarmerende, enkel og ryddig kriminalhistorie som jeg slukte på kort tid. I motsetning til mange moderne krimromaner så har den lite fokus på selve forbrytelsen, i den forstand at det blant annet er lite dveling på groteske detaljer i forbindelse med likfunnet. Den er i tillegg svært lite handlingsdrevet, det er ikke mye action og jakt på en morder som når som helst kan slå til igjen. Fokuset ligger på avhør og samtaler med og mellom de ulike aktørene i historien – samtaler som kanskje, muligens gir små hint til hvem som lyver og hvem som snakker sant. Det var dette som fenget meg og som fikk meg til å lese videre og videre – nysgjerrigper som jeg er. For jeg må være ærlig, Mord på kirkegården er ikke en skummel roman, og den er egentlig ikke så veldig spennende i seg selv heller, men denne nysgjerrigheten etter å finne ut mer om de forskjellige karakterene og eventuelle motiver var nok for meg. Jeg følte at jeg var inne i et Cluedo  - spill eller Murder Mystery – rollespill, der det like gjerne kunne være jeg som først fant ut hvem som var morderen. Og jeg liker Cluedo! Og Murder Mystery – rollespill! Men siden jeg ikke er noen god Cluedospiller, så jeg klarte ikke å avsløre den skyldige før Christer… Men fiffig, ja, det synes jeg avsløringen var, og troverdig.

Det jeg nok likte aller best med denne romanen var hovedpersonen Puck. Hun var en morsom og vittig forteller med både styrker og svakheter; hun er nysgjerrig og hjelpsom, samtidig som hun ikke går av veien for å være litt sjalu og fordomsfull også. Hun minnet meg om en voksen Nancy Drew, og jeg vil gjerne lese mer om henne etterhvert.

Stort sett så må jeg si meg fornøyd med Mord på kirkegården, men det er allikevel noen små elementer som bremset litt for lesegleden. Jeg opplevde at oversettelsen skurret litt enkelte steder; noen preposisjoner som var feil, en følelse at et ord manglet her og der, og det syntes jeg var slitsomt. I tillegg så klarte jeg ikke å la være og henge meg opp i det faktum at Herr Motander skulle ha dødd for fem år siden – i 1963, mens boka ble gitt ut i 1954. Skrev Maria Lang en historie som fant sted 14 år frem i tid, eller er det en trykkfeil? Ikke vet jeg, men under lesingen så følte jeg hele tiden at det var store femtitalls – vibber tilstede, så jeg heller nok mest mot det siste.

Alt i alt er Mord på kirkegården av Maria Lang en lett, grei og sjarmerende krim!

Ingalill, Beathe, Tone og Randi har også skrevet om denne romanen.

Takk til Silke Forlag for dette leseeksemplaret!

Pus og lesestoff.

En noe blitzsky pus sammen med klassisk svensk krim. Det er lørdagen sin det . Hva leser du denne helgen?

#2/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Mars er her! Den første vårmåneden! Jippi! Dagen ble feiret med gåtur i det fine været i kledd joggesko – det var glatt… For selv om sola er fremme og gradene på gradestokken viser plussgrader (deilig, deilig), så ligger fremdeles snøen – og alle vet jo at varmegrader + sol + snø = litt isete. Det gikk greit, altså, bare jeg kom meg ned trappa ute, så følte jeg meg atskillig tryggere. Men, dette innlegget skal ikke kun være en hyllest til vår og varmere tider, det skal også være en oppsummering av februar – for hvordan ble egentlig måloppnåelsen for årets korteste måned? Følg med!

I februar leste jeg fem bøker, og det betyr at jeg fortsatt kan nå målet om å lese 60 bøker totalt. Siden jeg brukte to uker pluss pluss på den ene av disse fem, så er fire lest i løpet av to uker – det er ganske kjapt til å være meg. Jeg er fornøyd! Sjangermessig så er jeg ikke fullt så variert som jeg var i januar. Tre av romanene var kriminalromaner, svært gode kriminalromaner må det sies, men det førte til at bøker i andre sjangre ble liggende. Jeg endte i allefall opp med å gi både Vredens tid av Stefan Tegenfalk, Metallmyk av Asle Skredderberget og De Usynlige av Stef Penney terningkast fem. Solide, spennende og ganske annerledes krim alle tre. Det ble også en 1001 – roman; lesesirkelromanen Storm i juni av Irène Némriovsky – jeg likte den veldig godt, ja, jeg tror faktisk jeg var blant dem som likte den aller best i lesesirkelen. Terningkast 5 og en stor lyst til å lese mer av denne franske forfatteren som led en tragisk skjebne i 1942. Romanen ble skrevet under krigen, men siden den ikke ble utgitt før i 2004, så kan jeg nok ikke gi meg selv et klassiker-kryss i februar…. Den aller aller beste romanen jeg leste i februar var uten tvil Faen ta skjebnen av John Green – jeg var  i utgangspunktet litt skeptisk til om jeg i det hele tatt burde lese denne, kreftbok og greier som den er – men plutselig satt jeg der og var helt oppslukt. En fantastisk og ærlig bok som jeg håper når et stort publikum i Norge (for i den engelskspråklige verdenen er den allerede en gigantsuksess). Terningkast 6 – egentlig 10 hvis det hadde gått an .

Som dere ser så likte jeg alle bøkene jeg leste i februar – det er så godt!

Jeg har selvfølgelig kjøpt bøker også; det har vært Mammut blant annet, men jeg har ingen oversikt over hvor mange – og ikke er det så farlig heller. De har vært ønsket og skal leses – snart.

Litt statistikk:

• 10 av 60 bøker lest og omtaler skrevet om alle.
• 3 av 6 1001 bøker.
• 1 av 12 klassikere.
• 1 av 6 dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Salman Rushdie
• 0 av 1 Charles Dickens
• 0 av 1 Neil Gaiman
• 0 av 1 Shirley Jackson
• 0 av 6 grafiske romaner

Konlusjon:  Siden jeg ikke har et eget krimmål, så er måloppnåelsen noe lavere enn i januar. Jeg er veldig fornøyd med at jeg har lest 10 bøker tilsammen og at jeg har skrevet omtale av alle, samt 1001 bøker – målet mitt. Der er jeg allerede halvveis, men i mars må det bli full skjerpings på klassikere og grafiske romaner. 

I februar har jeg også hatt muligheten til å være sosial sammen med noen medbloggere. Elin, Line og jeg var på Forfatterne kommer på Gyldendalhuset og  fikk presentert flere av vårens bøker. Jeg kan bare si; bokbading er morsomt! Ellers så dro Elin, Rose – Marie og jeg for å se Les Miserables forrige uke, og den var kjempebra – jeg gråt og gråt og lot meg imponere av både skuespillerprestasjoner og sangferdigheter. Nå vil jeg lese boka.

Hvordan gikk februar for deg?

Ønsker alle en strålende vårmåned – nyt sola og snøsmeltingen!

De usynlige av Stef Penney – en miniomtale.

Det kan se ut til at de siste dagene i årets korteste måned har hatt undertittelen Silje utvider horisonten i forhold til krimsjangeren – nei, ikke veldig swung over den tittelen, men den stemmer. Det startet med Metallmyk av Asle Skredderberget som jeg omtalte i går, og det fortsetter med Stef Penneys  gode De usynlige som jeg var så heldig å motta fra Bazar forlag rundt jul. Tusen takk!

Privatdetektiven Ray Lovell blir engasjert av sigøyneren Leon Wood. Datteren Rose ble giftet bort til den karismatiske Ivo Janko sju år tidligere, og Wood – familien har siden det ikke hørt noe fra dem. Nå er moren til Rose død, og faren ønsker å få kontakt med datteren sin igjen. Det er ikke enkelt, da det viser seg at hun forsvant sporløst etter å ha født et sykt barn. Er hun død, eller har hun bare rømt? Og hvorfor har ingen i Janko – familien informert om dette?

Ray Lovell er selv av sigøynerslekt, og er den som har størst sjanse til å komme inn under huden på den reserverte Janko – familien. Men er familien villige til å dele sine hemmeligheter med en som har valgt å leve som en gorijo (leve som en ikke – reisende), og vet de i det hele tatt hva som har skjedd med Rose? De fleste spor er foreldet og Ray blir sendt på villspor mer enn en gang, men med en utrettelig driv etter å finne ut hva denne tilbaketrukne og tragedierammede familien ikke vil dele med ham.

De  usynlige er en ekte krim noir, tydelig inspirert av stilen til Raymond Chandler. Jeg føler at Stef Penney virkelig har klart å fange inn stemningen fra gamle, svart – hvite noir filmer, ja, det er nesten som om jeg ser en film mens jeg leser, samtidig som jeg hører den rustne stemmen til privatdetektiven prate inn i øret mitt. Det gjør at leseopplevelsen blir ekstra stemningsfull. Jeg synes også at det er veldig interessant at forfatteren velger å legge handlingen til et såpass lukket miljø som rommiljøet jo er, det fører til at historien får et lag til — skildringene av livet som rom, kulturen og tradisjonene, samt opplevelsen av å ikke være en del av samfunnet blir en like sentral del som selve mysteriet. Jeg opplevde at jeg lærte noe da jeg leste De usynlige, at jeg fikk noe å reflektere og grunne over videre.

Romanen har to fortellere som bytter på å fortelle sin historie. Den ene er detektiven Ray, mens den andre er 14 – åringen JJ. Det er særlig gjennom JJ at vi lesere får et innblikk i sigøynernes dagligliv. Begge stemmene er svært distinkte og troverdige, og jeg er imponert over at Stef Penney både behersker å portrettere en 14 – år gammel sigøynergutt og en fraskilt privatdetektiv i 40 – årene med alt av bagasje på en så ekte og jordnær måte. Begge hovedpersonene kom ut av teksten og ble til ekte personer for meg mens jeg leste – jeg virkelig trodde på dem og på det som skjedde. Hurra!

Mysteriet i De Usynlige er intrikat, det er mye som er skjult og det er til tider svært lite informasjon som blir delt mellom personene i romanen. Som med det meste i denne romanen så opplevde jeg også tilnærmingen til dette mysteriet som troverdig. Hemmeligheter spiller en stor rolle, og vi mer aner enn virkelig ser noen av mønstrene som etterhvert kommer frem. Svarene på noen spørsmål gir flere spørsmål, ikke avslutning, men jeg synes allikevel at Stef Penney klarer å holde hodet kaldt, knyter noen tråder og avslutter romanen på en tilfredsstillende måte. Rays jakt etter sannheten har et eget driv, det er ikke en kriminalhistorie i den forstand at han er på jakt etter en gjerningsmann. I dette tilfellet vet verken han eller vi lesere om det egentlig er noe kriminelt som har foregått, men det er denne jakten etter å finne svar og forsøkene på å nå inn til en gruppe med mennesker som absolutt ikke ønsker å dele det de muligens vet, som gjør at jeg opplever at romanen både er så annerledes og spennende.

Kort sagt; De Usynlige rommer en fengende, interessant og spennende historie, og at Stef Penney kan skrive – det er det ingen tvil om! God bok, anbefales!

Metallmyk av Asle Skredderberget

For et par uker siden var jeg på Gyldendal sammen med Elin og Line for å høre om vårens nye bøker. En av forfatterne som var der var Asle Skredderberget, og han fortalte om den nye kriminalromanen sin Smertehimmel. Dette møtet gjorde meg såpass nysgjerrig på bøkene hans og krimhelten Milo Cavalli at jeg rett og slett måtte få tak i debutboka Metallmyk (som både Elin ,Mari, Gro og Karin forøvrig likte svært godt). Boka ble lest på et blunk, og jeg kjenner et sug etter å bli enda bedre kjent med den sofistikerte og rike økokrim – etterforskeren Milo.

Metallmyk starter med at en tidligere studiekamerat av Milo, tallknuseren (??) Håvard Gabrielsen blir skutt og drept i meklerhuset Optima Finans. Siden Milo tidligere arbeidet i et liknende meglerhus og har gode kunnskaper innen finans, blir han utlånt til drapsavsnittet som ekspertperson. Det viser seg snart at Gabrielsen har arbeidet med noe på si, noe som kan få stor betydning for en rekke mektige mennesker innenfor finansmiljøet, staten og våpenindustrien. Milo må bruke alle ressurser han har, både som etterforsker og privatperson, da det er tydelig at folk i hans nærhet ikke ønsker at han skal komme til bunns i saken.

Jeg er veldig glad i krim, og det er ingen hemmelighet at jeg er svak for de forsoffede, småalkoholiserte og rufsete antiheltene til for eksempel Jo Nesbø og Gunnar Staalesen. Asle Skredderberget sin helt, Milo Cavalli, er så  langt unna Varg Veum og Harry Hole som det er mulig å komme (og dermed ikke helt min type, skulle en tro), men han er allikevel er spennende karakter som jeg endte opp med å like veldig godt. Metallmyk er på et vis en helt annerledes krim med en helt annerledes krimhelt, og det liker jeg. Det er spennende å prøve noe nytt innenfor en kjent sjanger.

Romanen er velskrevet og det er tydelig at forfatteren skriver om et miljø – finansmiljøet – han har godt kjennskap til. Jeg har lite kunnskaper om dette, så jeg må innrømme at det gikk litt rundt for meg med alle forklaringene og begrepene i starten. Jeg synes allikevel at Skredderberget gjør en god jobb med å forklare det som trengte forklaring underveis uten at det ble rene infodumpinger. Forklaringene var, med andre ord, godt bakt inn i historien som en naturlig del, og Asle Skredderberget gjør et genialt grep ved å bruke Sørensen, Milos sjef ved drapsavsnittet, som motpol til Milo. Han trenger å få forklart både de store linjene innenfor finans generelt og meklerhus sin rolle spesielt, og det gjør, som sagt, denne leseren også – og sikkert flere med meg.

Milo Cavalli er en interessant karakter. Som navnet tilsier så er han halvt italiensk. Moren hans flyttet til Norge for å være sammen med mannen sin, og etterhvert i romanen kommer det frem at hun valgte å ta sitt eget liv. Milo sørger fremdeles over tapet, og han har på grunn av dette et anstrengt forhold til faren sin. På “Forfatterne kommer” snakket Skredderberget om at det sakte men sikkert vil bli avslørt mer rundt Milos familie, og det gleder jeg meg til. Milo har en stor familie i Italia og det er også derfra han har arvet den store mengden med penger som han har. Formuen og de kontaktene gjør at han står mye friere enn andre helter i andre kriminalromaner – han blir litt mer jetset, og det er morsomt. Han er i tillegg katolikk og går med ujevne mellomrom for å skrifte. Disse kapitlene er rene dialoger mellom ham og skriftefaren, og det skaper et fint avbrekk mellom de mer handlingsmettede kapitlene. Det er også her at vi lesere får komme ekstra godt inn på Milo Cavalli som person. Det er originalt og fiffig.

Selve kriminalgåten er spennende og tankevekkende – det er for eksempel både interessant og skremmende å lese om den norske våpenindustrien. Skredderberget bruker ikke mye tid på å skildre drapene eller på å gi oss innsyn i morderens tanker, og selv om jeg liker bøker som velger å gå i dybden både i forhold til skildringer og morderens psyke, så synes jeg at det var godt at det ikke ble slik i denne romanen. Det hadde på en måte ikke passet inn i historien som fortelles. I Metallmyk er fokuset på etterforskeren og hans vei for å finne motivet og løsningen på mysteriet, og det synes jeg fungerer veldig godt.

Asle Skredderberget har skrevet en spennende, engasjerende og tankevekkende krimroman med en ny og annerledes helt – jeg gleder meg til å lese neste bok! Anbefales!