Dette synes jeg om: Possessions av Nancy Holder.

Marlwood er ikke som andre skoler. Plassert langt fra folk, gjemt mellom fjell og skog, er det som om tåken hele tiden liggert tjukk og tung mellom de gamle og skumle bygningene. Noen sier at det tidligere var et sinnsykehus for vanskelige jenter, og at noen av pasientene går igjen… Er det sant at det ligger skumle hemmeligheter bak Marlwoods murer, eller er det noe som de rike og bortskjemte elevene sier for å skremme nye elever?

Lindsay er ny på Marlwood. Skadeskutt og preget av erfaringer fra sin forrige skole, identifiserer hun raskt skolens ondskapsfulle dronningbie. Men Mandy er ikke som andre dronningbier, hun er mer enn bare ondskapsfull, og Lindsay blir både skremt og fascinert av Mandys stadig styggere pek.

Men det er ikke bare Mandys manipulering som skremmer Lindsay. Snart ser hun et mystisk ansikt i vinduer og speil, et ansikt med hull til øyne og munn. Hun får mareritt og hallusinerer. Er det noen som prøver å fortelle henne noe, eller holder hun på å bli gal?

Possessions av Nancy Holder var stort sett spennende lesing, men jeg opplevde den som litt treg i starten. Den var vanskelig å komme inn i og det tok tid før jeg ble oppslukt i handlingen. Jeg er usikker på hva årsaken til dette var, men jeg tror muligens at det har noe med skrivestilen til forfatteren å gjøre (uten at jeg helt kan sette fingeren på hva dette ‘noe’ er…).  Men etter en treg start, ble det i allefall etter ca 30 sider, mer fart og spenning, og jeg klarte fint å leve meg inn i historien. (Jeg brukte 2 dager på de første 30 sidene, og 1,5 dag på de neste 260).

Jeg likte veldig godt selve stedet, Marlwood. Det hadde en litt skummel atmosfære med sine gamle bygninger innhyllet i tåke, og var en god bakgrunn for ‘skumleriene’ som skjedde i romanen. Jeg kunne allikevel ønske at forfatteren hadde utviklet skolebygningene og deres historie mer, slik at boka hadde blitt enda mer nifs… Som jeg leser boka, så opplever jeg skolen og stedet mer som et uferdig tablå fra forfatterens side. Det er så mye mer potensiale her!!!!

Det samme gjelder karakterene, de er litt flate. Hovedpersonen Lindsay  er den som har mest dybde, i den forstand at hun ikke bare er det ene eller det andre, for eksempel vet hun at Mandy er ei bølle, men hun blir allikevel smigret når Mandy legger merke til henne. Det er med andre ord ikke snakk om mange meters dypde her, men heller ikke helt grundt … De andre er enten slemme og utspekulerte, redde – - – > livredde, kjekke, misunnelige eller naive. Og de utvikler seg dessverre ikke noe særlig gjennom historien heller.

Men hvorfor gadd jeg da å lese videre??? Jo, for det ble etterhvert ganske så spennende, og sidene bare fløy avgårde For handlingen er mystisk og småskummel og egentlig ganske festlig, til tross for feil og mangler (og de er det som dere ser en god del av!). Jeg måtte vite hva som kom til å skje videre og ønsket å få en forklaring. Nå har det seg slik at Possessions er den første boka i en triologi, så det var ikke all verdens forklaring jeg fikk, men, men… Og på den måten har Nancy Holder gjort det geniale:  Selv om ikke boka er kjempebra, så kjenner jeg behovet etter å få en FORKLARING, og det betyr at jeg også må lese bok to og bok tre…. Takk og pris har jeg hørt og lest at disse skal være bedre

Bak på utgaven av Possessions  som jeg har står det at denne romanen er en blanding av Stephen King og Gossip Girl. Jeg synes dessverre at den var litt for lite Stephen King og litt for mye Gossip Girl. Og selv om dette endte opp med å være en ganske festlig, men helt sikkert fort glemt, lesing, så håper jeg at de neste har mer av det første og mindre av det siste!

Helt til sist; boka passer som florlett sommerlektyre

Lesesirkel 1001 bøker: The Big Sleep av Raymond Chandler.

Philip Marlowe er en hardbarket privatdetektiv i LA på 1930 – tallet, en by der kriminaliteten er høy og folk er raske med å ta i bruk revolveren. Kjærlighets – og sjalusimord er ikke uvanlig i denne verdenen.

General Sternwood er en gammel, syk og rik mann med to vakre og ville døtre. Han er også offer for en utpresser og i tillegg er den eldste datterens ektemann forsvunnet.  Marlowe settes på utpresser saken og etterhvert dukker det opp flere lik.

The Big Sleep er en hardkokt detektivroman, skrevet i 1939, og er den første av Raymond Chandlers bøker om Philip Marlowe. Den blir regnet som Chandlers aller beste kriminalroman, og er nok av denne grunn regnet som en av de 1001 bøkene man bør lese før man dør. Jeg har lest den som en del av Lines lesesirkel.

Jeg er generelt en veldig stor krimelsker, og sluker det meste innenfor denne sjangeren. Allikevel er det flere ting med akkurat denne romanen som ikke helt appelerte til meg. Som jeg nevnte i forrige avsnitt, så er dette en HARDKOKT detektivroman (med vekt på HARDKOKT). Marlowe er den ensomme ulven, den beintøffe detektiven og kynikeren som stiller spørsmål selv om han ikke forventer å få et ærlig svar. Han håndterer det meste, være seg pistoler, lik som forsvinner eller “sprø” kvinner. Og i denne romanen så er det mye av både det førstnevnte og det sistnevnte .

Det jeg slet mest med er måten Marlowe ser på kvinnene i romanen. For eksempel blir Carmen Sternwood beskrivet som mindre intelligent, og hun fremstilles som et voksent barn som sutter på tommelen. Et gjennomgående trekk i historien er er at han er spydig mot damene han møter, og det er også beskrivelser av at han fiker til noen av dem. Jeg forstår at denne boka ble skrevet i en annen tid, av en mann for menn, og at kvinnesynet den gang var ganske så annerledes enn det er i dag, men det er ikke dermed sagt at jeg liker å lese om det.

Det skjer veldig mye i romanen, og jeg synes det var vanskelig å finne den røde tråden, og når jeg endelig fant den var det vrient å ikke glippe den igjen. Normalt sett er ikke mange handlinger et problem når jeg leser, men det var ett eller annet med denne boka som gjorde at jeg mistet interessen og datt litt av lasset her og der. Det ble for mye av det samme ” Marlowe spør ut en mistenkt, mistenkt blir skutt av en ukjent” (satt på spissen) og det synes jeg blir noe monotont og uintressant i lengden. Dessverre endte det med at jeg skummet en del sider, så det kan også være en av årsakene til at jeg noen ganger ramlet av.

Philip Marlowe er nok en karakter som har inspirert mange kriminalforfattere, og jeg kjenner igjen flere av trekkene hos blant annet Gunnar Staalesens Varg Veum; ensom ulv, liker brunt brennevin, tidvis kynisk. Men der Varg Veum også er en myk mann med følelser og omsorg, er dette egenskaper jeg finner lite av i Raymond Chandlers detektiv. Kanskje konklusjonen er at The Big Sleep rett og slett ble for HARDKOKT for denne leseren??

Dette synes jeg om: Tvillingen av Merete Junker

Arvo Pekka er bare 19 år da han velger å avslutte livet sitt i svømmehallen i Skien. Igjen står klassekameratene fra medielinja på byens videregående skole; bestekompisen, Ulrik, som beskrives som Arvo Pekka sin “tvilling” og med fortid i Skiens gjengmiljø, Ulriks kjæreste Ylva og medialæreren Aron Storm – alle aktive i skolens filmgjeng og delaktige i Arvo Pekkas store filmprosjekt, samt den mer perifere Idun, tvillingsøsteren til Ylva som egentlig vet mye mer enn det de andre tror.

Journalisten Mette Minde blir satt til å følge saken. Det viser seg snart at Arvo Pekka har opplevd mye vondt i sitt korte liv. Som 14 åring var han vitne til at faren drepte moren. Siden da har han bodd sammen med en tante. Mette blir interessert i Arvo sin skjebne og ønsker å lage en dokumentar for å fortelle hans historie. Snart skjer det flere ting i byen, et lik blir funnet og ei ung jente forsvinner sporløst. Alt ser ut til å sentrere seg rundt medlemmene i filmgruppa. Men er det bare tilfeldigheter, eller henger alt, som Mette Minde tror, nøye sammen?

Tvillingen er Merete Junker sin andre kriminalroman, og hennes andre med journalist Mette Minde som hovedperson/ “detektiv”. Jeg har tidligere lest den første boka, Jenta med den røde ballongen, og den imponerte meg i liten grad. Jeg var derfor spent på om denne her ville fenge mer. Og det vil jeg si at den gjør. Historien i seg selv er spennende, og jeg ble med en gang interessert i Arvo Pekka sin skjebne – hvorfor valgte han å ta sitt eget liv? Jeg ble  nysgjerrig på miljøet rundt ham og filmgjengen – hva slags film er det egentlig de lager? Og hvorfor er de så ofte på hytta til læreren sin? Måten dette miljøet blir skildret på får meg til å tenke på sekter, og det er alltid spennende. Idun er også en karakter jeg fort ble nysgjerrig på, hun har hemmeligheter og vet ting som de andre ungdommene ikke vet (men som vi lesere vet noe av), samtidig oppfører hun seg temmelig underlig til tider, så leseren aner at det er mer som ligger skjult.

Så selve historien eller ideen er både spennende og interessant. Allikevel var det noe som gjorde at den ikke fenget meg hundre prosent – noen ganger opplevde jeg at lesingen gikk veldig trått, at motivasjonen for å lese boka ferdig og få svar på krimgåten til tider var helt fraværende (og det pleier som oftest å være motsatt når jeg leser krim jeg virkelig liker ).

Hva det var som gjorde at romanen ikke fenget, tiltross for det gode utgangspunktet, er ikke lett si. Merete Junker har en skrivestil som kan minne litt om Camilla Lackberg, da særlig når hun bruker en del tid på hovedpersonens privatliv. Dette kan fungere veldig bra i forhold til å bli bedre kjent med karakterene og for eksempel gi en forklaring på hvorfor de reagerer som de gjør, men i Tvillingen synes jeg at det ble  litt kjedelig og jeg forsto ikke hensikten. Greit nok at Mette har det tøft på hjemmebane, men jeg opplever ikke at jeg blir bedre kjent med henne som person selv om dette får mye plass. Det har i alle fall ingen betydning for hovedhistorien/ krimgåten, eller det kommer  ikke fram om det har noen betydning. Så jeg synes kanskje dette aspektet i romanen kunne blitt tonet mer ned. Et annet irritasjonsmoment er skiftingen mellom ulike personers synsvinkel (ikke på generelt grunnlag, bare i denne boka). Vi bytter på å følge Mette, læreren Aron og Idun, og det er i utganspunktet veldig bra – problemet er at avsnittene av og til er så korte at det føles som om vi hopper og spretter fra den ene til den andre uten helt å ha kontroll. Jeg måtte flere ganger bla tilbake for å finne ut hvem jeg egentlig fulgte.

De siste 130 sidene likte jeg  veldig godt, her var det ikke mye utenomsnakk, det var spennende og jeg fikk svar på alt det som i utgangspunktet gjorde at jeg ville lese boka ferdig. Alle trådene blir samlet og løsningen er spennende og  uforutsett, men samtidig logisk.

Så hva er konklusjonen? Hva synes jeg egentlig om Tvillingen? Tja… jeg likte godt hovedhistorien og synes den var interessant, men dessverre var det en del momenter som gjorde at leseopplevelsen ikke ble så bra som jeg hadde håpet.

Bokomtale: The Awakening – Kelley Armstrong.

The Awakening er den andre boka i The Darkest Powers – serien av Kelley Armstrong, og  den starter der den første, The Summoning, sluttet. Chloe og de andre ungdommene har rømt fra Lyle House. De kommer fra hverandre, og Chloe og Rae drar til Chloes tante – det viser seg å være ganske dumt. Tante Lauren jobber nemlig for Edison – gruppen, en gruppe voksne med overnaturlige evner (hekser, trollmenn, halvdemoner etc) som også styrer Lyle House. Så etter en liten stund på rømmen, er de  altså igjen fanget… Men  Chloe og vi lesere får noen svar – vi får vite at Chloe og de andre ungdommene er resultatene av et forskningsprosjekt drevet av Edison – gruppen – et prosjekt der genmanipulering av ”overnaturlige barn”  er en viktig ingrediens – prosjektet har feilet i den forstand at ungdommene har store, men uhåndterlige, krefter, og nå vil forskerne lukke prosjektet. Chloe og Tori rømmer og finner igjen Derek og Simon. Nå er de alle på flukt fra de onde forskerne.

Den første romanen tok meg med storm, og jeg kastet meg ivrig over denne her – jeg så for meg mange spennende og engasjerende timer….  dessverre så hadde vinden lagt seg en god del – så der The Summoning var en storm, var The Awakening mer som en flau bris for meg. Begynnelsen synes jeg var bra – jeg fikk svar på en del jeg hadde lurt på under lesingen av den første, blant annet ble mysteriet rundt Lyle House og ungdommene besvart. Men historien utviklet seg raskt i en, for meg, feil retning. Chloe og Tori rømmer sammen med Derek og Simon, og de må holde seg skjult.  Så fra å være en spennende historie om ungdommer med overnatulige evner og en ond forskergruppe, blir det plutselig en katt og mus – fortelling der det er om å gjøre å holde seg skjult og i farten. Det er mørke smug, rotter, lite mat og forlatte skur, men det blir for kjedelig og monotont. Legg til at Chloe sliter med sine nye krefter som Necromancer og vekker opp lik her og der, både dyr og mennesker, uten at det gjør så mye for min spenningskurve – det er ekkelt, og bare det…

Jeg merker at jeg er litt frustrert her jeg skriver, for jeg ville så gjerne like denne romanen! Jeg kommer fremdeles til å lese den siste boken i  triologien, men jeg tror nok jeg må lese noe annet først.