#4/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Mai er favorittmåneden min – da har jeg bursdag, det begynner å nærme seg sommer – men det er allikevel ikke for varmt, bare akkurat akkurat passe og alt er liksom så lett, boblete og fint. Mai er for meg som et deilig kaldt glass med Prosecco! Mmmmm!

Og siden det er bikket en ny måned, så er det på tide med et månedsoppgjør – hvordan ligger jeg an i forhold til måloppnåelsen – ligger jeg på nivå 1, 2 eller 3? Jeg er nok ikke helt på treeren, men at jeg er godt innenfor nivå 2, ja, det er jeg sikker på. April har vært en god måned både kvalitativt og kvantitativt; jeg leste fem bøker der to av bøkene tilsammen hadde 1400 sider! To svære bøker, med andre ord! De tre andre var av mer vanlig størrelse. Disse fem bøkene gjør at jeg hittil i år har lest 21 bøker, og i følge GoodReads er jeg nå to bøker foran målet mitt på 60 bøker. Jeg er fornøyd med det!

Etter en intens krimperiode i februar og mars, lovte jeg meg selv at jeg skulle ta en liten pause fra den sjangeren. Med unntak av Det syvende barnet av Erik Valeur så har jeg klart dette med glans. Nå skal det også sies at Det syvende barnet var min planlagte påskekrim, og siden påsken varte lengre enn mars så dro jeg med den inn i april også. Jeg likte boka, men det var med sin firer den boka jeg likte minst – og det sier jo noe om hvor godt jeg likte de andre bøkene! Etter påskekrimmen hentet jeg frem en roman som jeg har hatt i hylla siden i fjor, og som jeg egentlig var ganske skeptisk til: Arven av Katherine Webb.  Dette er en roman med to parallelle historier ala Kate Morton, og jeg må innrømme at Lucinda Riley har, med sine Orkideer, skremt meg litt unna denne typen bøker. Og kanskje var det denne skepsisen som gjorde at jeg endte opp med å bli skikkelig positivt overrasket? For det ble jeg! Katherine Webb kan skrive, og hun skriver godt også! Hun var like god som Morton! O lykke!! Etter denne fine leseopplevelsen kastet jeg meg over en liten brev – dokumentar om litteratur og boksamling; 84. Charing Cross Road av Helene Hanff og den ble med sine korte, sjarmerende og allikevel innholdsrike brev månedens favorittbok. Terningkast 6 og en nødvendighet for alle som er glad i bøker.

Bøker handlet også den neste romanen om: Northanger Abbey av Jane Austen var april sin lesesirkelbok hos Line. Siden den både er en 1001- bok og en klassiker, så fikk jeg to fine kryss for denne morsomme godbiten – ja, og så en ny Austen – favoritt, da. Ikke verst det. På slutten av måneden fikk jeg skikkelig lyst på mer parallelle historier, familiehemmeligheter, kjærlighet og mystikk, så jeg leste den nyeste romanen til Kate Morton: Hemmeligheter. Den var like god som jeg forventet – det er så deilig å synke ned i en skikkelig god historie!

I tillegg til at bøker og lesing har vært et av temaene i flere av bøkene jeg har lest, så har jeg selvfølgelig også handlet en del bøker – og det er bra. Mer tror jeg ikke jeg vil si om den saken.

Litt statistikk:

• 21 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
• 4 av 6 1001 – bøker.
• 3 av 12 klassikere.
• 3 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 1 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Statistikken viser helt klart at jeg hittil i år har lykkes mest med 1001 – målet og dokufebermålet mitt. Jeg opplever også at jeg er i gang med klassikerne. Siden jeg har fått noen nye Buffy – tegneserier i hus, samt memoarene til Shirley Jackson så regner jeg med at det blir både grafiske romaner – kryss og Shirley Jackson – kryss ganske så snart. Jeg dessverre ikke helt i humør til å lese Dickens, Rushdie og Gaiman ennå, heller ikke er jeg klar for YA – serier – men det kommer nok. Det er 7 måneder igjen .

I april så har jeg vært så heldig å få vært sosial med flere bokbloggere. I begynnelsen av måneden kom Solgunn til Oslo, og hun  fikk med seg en liten fin bunt av bokbloggere på å utforske den samiske teaterscenen; Elisabeth, Lise, Ingalill, Ellikken og jeg møtte spent opp – og hadde en herlig kveld med deilig mat og god drikke. For en fin fin gjeng! Det er så morsomt at vi, til tross for at vi bare har møttes en gang tidligere, har så mye å prate om!  Teater ble det ikke, men det var visstnok like greit. Mer utførlig skildring av kvelden – med bildebevis –  kan du lese her, her og her. Bokbloggertreffkomiteen – Elin, Lise, Line, Gro, Rose – Marie og meg selv – har også hatt møte, og det er alltid helt supert og engasjerende å møte disse flotte damene! I tillegg har jeg vært på bokloppis med Line. Bokutvalget var dårlig, selskapet meget bra .

Hvordan har lesemåneden din vært?

Lesesirkel 1001 bøker: Northanger Abbey av Jane Austen

Denne månedens lesesirkelroman hos Line er en jeg har vært veldig spent på og gledet meg til; Northanger Abbey av Jane Austen. Jeg har gledet meg fordi jeg har likt godt de andre romanene jeg har lest av Austen og da særlig fortellerstemmen hennes, og jeg har vært spent fordi det ville være første gang jeg leste en av bøkene hennes på originalspråket. Ville 1803 – versjonen av det engelske språket komme i veien for innholdet? Etter noen sider med litt intens jobbing så kan jeg si at å lese Austen på engelsk, ja, det gjør jeg gjerne igjen.

I Northanger Abbey følger vi den unge og drømmende 17 – åringen Catherine Morland. Hun vokser opp som en av mange barn i en hyggelig, om enn noe kjedelig familie. Da hun blir invitert med av mr og mrs Allen til Bath, gleder hun seg til å endelig få oppleve noe.

I Bath møter hun og blir raskt betatt av den sjarmerende og livsglade Mr Tilney. Hun sliter litt med å bli trygg på de sosiale kodene i selskapslivet, og da Mr Tilney ikke dukker opp på en stund blir hun lett dratt med av det unge søskenparet Isabella og John Thorpe og tilbringer dagene med dem. Når Mr Tilney igjen ankommer Bath har han med seg sin søster og far, og Catherines følelser for ham blusser opp igjen. Hun blir venn med hans søster, og blir overlykkelig over å bli invitert hjem til deres herskapshus. Lykken blir enda større da hun finner ut at Northanger Abbey er et gammelt kloster og hun ser for seg et mørkt og skummelt sted full av gotikk, skrekk og mysterier – akkurat som i bøkene – særlig Ann Radcliffes Udolpho –  hun leser!

Nå er det lenge siden jeg leste noe av Austen sist, men jeg tror virkelig at Northanger Abbey seiler opp som en av mine personlige favoritter! Jeg koste meg gjennom alle de 241 sidene, og det eneste jeg syntes var negativt med opplevelsen var at hendelser og begivenheter gikk litt for raskt på slutten – jeg ville hatt mer av både Catherines eventyr på Northanger Abbey og av det gryende kjærlighetsforholdet mellom henne og Mr Tilney (Mr Darcy – gå hjem og legg deg!). Jeg ville ha mer, mye mer!

Jane Austen har både gjennom Pride and Prejudice og Emma vist at hun har en ironisk og vittig fortellerstemme (så vidt jeg husker), men jeg tror nok at Northanger Abbey må være den aller morsomste. Jeg har fnist, humret og skrattledd meg gjennom skildringer av sosiale sammenkomster, merkelige samtaler der formålet helt klart kun er å få sagt noe – ikke lytte til hva de andre sier og Catherines fantasifulle tolkninger av det som skjer rundt henne og det hun opplever:

‘No,’ said Miss Tilney, sighing; ‘I was unfortunately from home. – Her ikkness  was sudden and short; and before I arrived it was all over.’

Catherine’s blood ran cold with the horrid suggestions which naturally sprang from these words. Could it be possible? – Could Henry’s father? – And yet how many were the examples to justify even the blackest suspicions!

s 176

Jeg opplever Austen som en god og vittig skildrer av sin samtid og det kompliserte livet i forhold til sosiale  koder og kjærlighet, og hun er helt fremragende på å skape dumme og egoistiske karakterer! Jeg synes også at fortellerstemmen er veldig tydelig, og jeg hadde hele tiden følelsen av at romanens forteller måtte være forfatteren selv – at dersom jeg hadde tatt meg en liten tidsreise for å snakke med Jane Austen, så ville hun ha snakket og formulert seg slik som i denne romanen.

Cathrine Morland er en karakter som jeg falt helt pladask for. Hun er utrolig naiv – så naiv at jeg merket at jeg faktisk ble litt irritert innimellom fordi hun lot seg utnytte, samt at jeg jublet HØYT da hun endelig satte noen grenser! Hun er en drømmende bokelsker som blir helt oppslukt i tanker på hva som har skjedd og hva som kommer til å skje med heltinnen hun leser om, noe som fører til at hun ikke får med seg så mye av det som skjer rundt henne. Hun lar seg lett rive med og har en voldsom fantasi som får ordentlig utløp når hun ankommer Northanger Abbey. Jeg kjenner meg godt igjen i Catherine, og det er kanskje derfor jeg liker henne så godt. Der hun leter rundt på gods etter hemmelige rom og skjulte hustruer – inspirert av Ann Radcliffe, løp jeg rundt og skulle løse mysterier – inspirert av Nancy Drew og 5 – gjengen (OK, jeg var ikke 17). Det  å la seg oppsluke av noe en har lest og la tankene og fantasiene spille videre på “hva om…” er noe jeg fremdeles gjør, akkurat som Catherine. Jeg kan rett og slett identifisere meg ganske så mye med Catherine Morland.

Som seg hør og bør en Austen – roman så hører det med en kjærlighetshistorie, og det gjør det for såvidt også i Northanger Abbey. Det er bare det at den kommer litt i andre rekke, den er ikke noe særlig i fokus selv om den absolutt er til stede. I store deler av romanen så opplevde jeg det som helt greit, Catherines betatthet av Mr Tilney ble nevnt litt her og der og så skjedde det så mye annet – men på slutten så kunne jeg ha ønsket meg litt mer romantisk fokus. De siste kapitlene gikk, som nevnt over, for raskt.

Romanen har mange referanser til andre litterære verk, da i særdeleshet The Mysteries of Udolpho og The Monk av Matthew Lewis, og skal være en parodi på viktoriansk og gotisk litteratur. Jeg har dessverre ikke lest disse to ennå – selv om jeg har lest mye om dem, men jeg synes det er veldig morsomt med referanser og parodier generelt, og jeg opplevde ikke at leseopplevelsen ble mangelfull av å ikke ha førstehåndserfaring med denne typen litteratur.

Dette er min tredje lesesirkelbok i år, og jeg er strålende fornøyd! Northanger Abbey av Jane Austen er en morsomt og velskrevet klassiker som jeg anbefaler til alle som liker 1800 – tallet, humor, bøker og litt kjærleik!

Dokufeber: 84 Charing Cross Road av Helene Hanff

Noen ganger kommer man over noen små, men helt uvurderlige perler som det er vanskelig å skrive om. Ja, en liker boka, den er der oppe, helt i toppen sammen med noen få andre utvalgte skatter – men det er bare så vrient å finne ordene som beskriver hvorfor man liker boka så godt som man gjør. Helene Hanff sin 84 Charing Cross Road er en slik en. Jeg ble ferdig med den på lørdag, og ved siden av intens Austen – lesing så har tiden vært brukt på å fundere over denne nydelige dokumentarboka i brevform og hva det er med den som gjør at jeg ble så glad i den. (Ja, det sier seg selv hvor sosial jeg har vært…).

I 1949 sitter den fattige skribenten og bokelskeren Helene Hanff i New York. Hun har, som hun selv sier, en antikvarisk boksmak, og finner ingen av de sjeldne utgavene hun ønsker seg i amerikanske bokhandlere. Løsningen blir å sende et brev til Marks & Co. Booksellers med adresse 84 Charing Cross Road, London, England med forespørsel om et spesielt eksemplar. Dette brevet resulterer i et langvarig vennskap mellom Helene og bokhandleren Frank Doel, hans familie og de andre ansatte i bokbutikken.  84 Charing Cross Road viser brevvekslingen mellom Helene, Frank og de andre fra 1949 til 1969.

Jeg har egentlig ikke så mye å si om denne boka, det er, som sagt vanskelige å beskrive hva som gjør at jeg falt så pladask for den. Først og fremst er det nok fordi den handler om bøker, litteratur og boksamlinger – den gir meg lyst til å tråle antikvariater for sjeldne utgaver og gamle bøker med fine innbindinger. En annen grunn, tror jeg, er at brevene mellom Helene og i hovedsak Frank er så fine og selv om de både kjappe og – særlig Frank sine – “forretningsmessige”, så blir jeg veldig godt kjent med dem. Helene har en vittig penn, og hun har en egen stil når hun skriver brev. Hun får meg til å tenke på Juliet i Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai i måten hun uttrykker seg, og jeg klarer ikke helt å se bort i fra at kanskje Shaffer var inspirert av nettopp Hanff da hun skrev sin roman. Frank på den andre siden er mer sindig, en fyr som ikke lar seg vippe av pinnen uansett om han er stilt ovenfor et nesten umulig bokønske eller alene får skylden for all elendigheten britene har gjort på amerikansk jord. Det er morsomt at  relativt korte brev som i hovedsak handler om bøker – og selvfølgelig litt andre ting –  kan fortelle så mye om personene som skriver dem! Jeg kunne ønske at jeg hadde hatt mulighet til å møte Hanff , sett boksamlingen hennes og bare ha snakket med henne! For ikke å snakke om å besøke Marks & Co! Det hadde vært så gøy!

84. Charing Cross Road av Helene Hanff er en bok som er en nødvendighet for alle som elsker bøker og som innehar et snev av boksamlingslyst Anbefales på det aller aller varmeste!

Visste dere forresten at 84 Charing Cross Road også er blitt filmatisert og vist på scenen? Jeg har fått veldig lyst til å se filmen med Anthony Hopkins og Anne Bancroft fra 1987.

Her kan du lese mer om Helene Hanff.

Har du lest boka eller sett filmen?

Endelig!

For en stund tilbake skrev jeg om Morkel Mosetuss og den fantastiske bildeboken I Morgentåkedalen av Jan Deberitz og Ronald Jakobsen. Denne boka var, sammen med Ruffen og Serafin, min store barndomsfavoritt. Jeg elsket de duse, mystiske og underlige tegningene og den spennende og litt skumle historien, og som voksen har jeg hatt et stort ønske om å finne igjen et eksemplar. Det har vist seg å være vrient – til nå. For nå har Cappelen Damm gitt ut boken på nytt, og jeg hentet min splitter nye, forhåndsbestilte utgave i dag. Den er litt ekstra skinnende,  synes jeg, og det var med litt skrekkblandet fryd jeg åpnet boken – ville den være like magisk for den voksne Silje som for lille Silje? Svaret er et høyt og rungende JA! Nå gleder jeg meg bare til å dele denne fortryllende og flotte leseopplevelsen med elevene mine – og så håper jeg at de blir like betatt av Morkel og jakten på kjempesoppen som det jeg ble.

Har du lest I Morgentåkedalen?  Og hvilke bøker var dine favoritter som barn?

#2/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Mars er her! Den første vårmåneden! Jippi! Dagen ble feiret med gåtur i det fine været i kledd joggesko – det var glatt… For selv om sola er fremme og gradene på gradestokken viser plussgrader (deilig, deilig), så ligger fremdeles snøen – og alle vet jo at varmegrader + sol + snø = litt isete. Det gikk greit, altså, bare jeg kom meg ned trappa ute, så følte jeg meg atskillig tryggere. Men, dette innlegget skal ikke kun være en hyllest til vår og varmere tider, det skal også være en oppsummering av februar – for hvordan ble egentlig måloppnåelsen for årets korteste måned? Følg med!

I februar leste jeg fem bøker, og det betyr at jeg fortsatt kan nå målet om å lese 60 bøker totalt. Siden jeg brukte to uker pluss pluss på den ene av disse fem, så er fire lest i løpet av to uker – det er ganske kjapt til å være meg. Jeg er fornøyd! Sjangermessig så er jeg ikke fullt så variert som jeg var i januar. Tre av romanene var kriminalromaner, svært gode kriminalromaner må det sies, men det førte til at bøker i andre sjangre ble liggende. Jeg endte i allefall opp med å gi både Vredens tid av Stefan Tegenfalk, Metallmyk av Asle Skredderberget og De Usynlige av Stef Penney terningkast fem. Solide, spennende og ganske annerledes krim alle tre. Det ble også en 1001 – roman; lesesirkelromanen Storm i juni av Irène Némriovsky – jeg likte den veldig godt, ja, jeg tror faktisk jeg var blant dem som likte den aller best i lesesirkelen. Terningkast 5 og en stor lyst til å lese mer av denne franske forfatteren som led en tragisk skjebne i 1942. Romanen ble skrevet under krigen, men siden den ikke ble utgitt før i 2004, så kan jeg nok ikke gi meg selv et klassiker-kryss i februar…. Den aller aller beste romanen jeg leste i februar var uten tvil Faen ta skjebnen av John Green – jeg var  i utgangspunktet litt skeptisk til om jeg i det hele tatt burde lese denne, kreftbok og greier som den er – men plutselig satt jeg der og var helt oppslukt. En fantastisk og ærlig bok som jeg håper når et stort publikum i Norge (for i den engelskspråklige verdenen er den allerede en gigantsuksess). Terningkast 6 – egentlig 10 hvis det hadde gått an .

Som dere ser så likte jeg alle bøkene jeg leste i februar – det er så godt!

Jeg har selvfølgelig kjøpt bøker også; det har vært Mammut blant annet, men jeg har ingen oversikt over hvor mange – og ikke er det så farlig heller. De har vært ønsket og skal leses – snart.

Litt statistikk:

• 10 av 60 bøker lest og omtaler skrevet om alle.
• 3 av 6 1001 bøker.
• 1 av 12 klassikere.
• 1 av 6 dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Salman Rushdie
• 0 av 1 Charles Dickens
• 0 av 1 Neil Gaiman
• 0 av 1 Shirley Jackson
• 0 av 6 grafiske romaner

Konlusjon:  Siden jeg ikke har et eget krimmål, så er måloppnåelsen noe lavere enn i januar. Jeg er veldig fornøyd med at jeg har lest 10 bøker tilsammen og at jeg har skrevet omtale av alle, samt 1001 bøker – målet mitt. Der er jeg allerede halvveis, men i mars må det bli full skjerpings på klassikere og grafiske romaner. 

I februar har jeg også hatt muligheten til å være sosial sammen med noen medbloggere. Elin, Line og jeg var på Forfatterne kommer på Gyldendalhuset og  fikk presentert flere av vårens bøker. Jeg kan bare si; bokbading er morsomt! Ellers så dro Elin, Rose – Marie og jeg for å se Les Miserables forrige uke, og den var kjempebra – jeg gråt og gråt og lot meg imponere av både skuespillerprestasjoner og sangferdigheter. Nå vil jeg lese boka.

Hvordan gikk februar for deg?

Ønsker alle en strålende vårmåned – nyt sola og snøsmeltingen!

Kreftbøker suger,

… sier hovedpersonen i John Green sin roman Faen ta skjebnen – og jeg kan ikke si meg mer enig! Det er ingenting som gjør meg så redd og uvel som kreft, og tanken på å måtte lese en hel bok om denne sykdommen er rett og slett nok på å gjøre meg småsyk. Takk og pris så er historien om Hazel og Augustus, som møtes i en støttegruppe for kreftsyke ungdommer så mye mye mer enn en kreftbok.

Hazel er 16 år og har levd med uhelbredelig kreft siden hun var 13. Et legemiddel har bremset kreftutviklingen, men hun vet at hun skal dø, og at det kommer til å skje før enn senere. Hun får tiden til å gå ved å se på Americas Next Top Model, gjenlese favorittromanen sin En Keiserlig Smerte av Peter Van Houten og ta fag ved det lokale universitetet, mens lungene sakte fylles med væske. Da moren blir redd for at Hazel lider av en deperesjon, og at hun har for lite kontakt med omverdenen blir hun sendt til en støttegruppe for ungdom med kreft. Der møter hun Augustus Waters og alt endrer seg.

Åååååååååååååhhhhhhhhhhhhhhhh, for en utrolig fantastisk roman Faen ta skjebnen er!!!!! Jeg merker at jeg nærmest mangler ord for å skildre hva denne boka gjorde med meg og hvorfor jeg opplevde den så god som jeg gjorde (jeg skriver nærmest, for er det noe jeg sjelden klarer er det å bruke få ord i en omtale…). Jeg skal i allefall begynne med å sitere forlaget:

… Derimot får den deg til å tenke over de store spørsmålene i livet, til å le høyt, og til å gråte innsjøer. Det er ikke en bok om kreft og død. Det er en himmelstormende vakker og gripende historie om Hazel Grace og Gus.

Disse tre setningene summerer opp min opplevelse av boka. Spørsmål om liv og død? Jepp. Le høyt? Ja da. Gråte innsjøer? Mhm – og  det gjør jeg ikke ofte mens jeg leser. Jeg lar meg lett rive med og får fort klump i halsen, men gråte bøtter og spann – bare en gang i blant. Og når jeg først gråter av en bok, så er det sjelden at jeg gråter over de samme bøkene som “alle andre”. Men det gjaldt ikke denne gangen.

John Green har med Faen ta skjebnen/The Fault in our Stars skrevet en nydelig og var historie om Gus og Hazel som møtes, blir venner og forelsket. Den handler om vennskap, den handler om bøker og om å reise og finne ut hva som skjer etter at en roman er ferdig, den handler om Hazel som etter å ha møtt Augustus kommer ut av skallet sitt, blir mer selvstendig og mer livsglad, den handler om det å vite at man skal dø – muligens snart – og om hvordan man velger å bruke den tiden man har. Den handler også om forholdet mellom barn og foreldre, den gjensidige avhengigheten man får av hverandre når man har levd med en livstruende sykdom lenge og den følelsen man får når man må prøve å løsrive seg, finne seg selv enten man er barn eller voksen. Det handler om ønsket om å etterlate seg et spor, et merke – det å ikke bli glemt når man ikke lenger er. Men mest av alt handler det om kjærligheten – kjærligheten til de rundt seg, til bøker, til livet. Det er vakkert og det er rørende – og det er skildret på en så utrolig god og nøktern måte.

Hovedpersonene Hazel og Augustus er beskrevet med en nærhet og en ærlighet som gjør at jeg opplever dem som veldig troverdige. Gjennom lesingen så ble jeg godt kjent med dem og jeg ble rett og slett veldig glad i dem. Denne nærheten gjorde sitt til at enkelte deler ble vondere å lese også, men jeg ville ikke vært det foruten. Jeg synes at John Green er veldig god til å skape og skildre karakterer som kryper ut av sidene og som blir levende personer for leseren. Det er både godt og vondt.

Selv om dette ikke er en bok om kreft og død, så er det ikke til å komme fra, siden begge hovedpersonene lider av denne sykdommen, at dette allikevel står sentralt i romanen. Både Hazel og Augustus vet at mulighetene for at de kommer til å dø unge er store. John Green klarer allikevel den kunsten  å gjøre det uforståelige og fæle til noe forståelig . Det er fælt, selvfølgelig, og usannsynlig trist – men døden og sykdommen blir aldri noe sentimentalt og klissete. Det hadde vært fort gjort å snu en slik historie til en stor og svulstig tragedie, og jeg er så veldig veldig glad for at det ikke skjedde. I stedet bruker han humor, sjarme, edrulighet og varme når han forteller historien om Augustus og Hazel. Det gjør meg så glad!  Faen ta skjebnen er en svært vakker, klok og viktig roman, og jeg synes John Green er en svært klok og viktig ungdomsboksforfatter! Ny favoritt!

Takk til Elin for at jeg fikk dette leseeksemplaret!

Silje, Beathe, Anja og Kasiopeiia og Ellikken har også skrevet om denne romanen.

#1/2013:Hvordan ligger jeg an?!?

2013 har fortsatt den trenden som jeg så smått begynte å oppdage for et par år siden og som slo ut i full blomst i fjor; månedene går jo bare fortere og fortere (nei, det har ingenting med at jeg blir eldre, tenk ). Januar er inne i sine siste time, og februar står klar; litt lysere, litt blidere og kanskje litt mildere – det blir godt. Og siden det nå er slik at den første måneden straks er over, så er det på tide med årets første oppsummeringsinnlegg. Hvordan har det gått med målene mine –  var de egentlig så konkrete som jeg tenkte de var da jeg lagde dem? Følg med så får du se.

Denne måneden har jeg lest fem bøker og er godt i gang med den sjette. Det synes jeg er bra til å være meg, og i følge Goodreads så er jeg også på rett vei. Fortsetter jeg slik så vil jeg klare målet med å lese 60 bøker på et år. Av disse fem bøkene så har fire av dem bodd i hyllene mine siden før 31.12.12. To av bøkene befinner seg også på 1001 – lista; The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark og Kafka på stranden av Haruki Murakami (Murakami – mål nådd!). Siden jeg skal lese (minst) seks 1001 – bøker, så er jeg veldig godt i gang! Miss Jean Brodie er også en del av Silje Goes Classic- temaet mitt.  Det er alltid kjekt når man kan krysse av flere mål med samme bok. En dokufeber har jeg også fått tid til; Girl, Interrupted av Susanna Kaysen. Jeg likte alle disse tre bøkene svært godt, men det er ingen tvil om at Kafka på stranden var den som jeg likte aller aller best – jeg falt helt pladask for dette underlige universet, og skal definitivt lese mer. I tillegg fikk jeg lest to ungdomsbøker – den ene var dårlig (Glassdemonen av Helen Grant) og den andre var kjempegod (Ild av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren). Svensk fantasy – realisme av ypperste kvalitet!

En annen målsetting jeg har dette året er å ikke ha noe form for bokkjøpbegrensninger – om dette målet har fungert eller ikke, avhenger nok av øynene som ser…. I utgangspunktet var planen at dette skulle føre til at jeg ikke kjøpte så mange bøker – et anfall av omvendt psykologi, om du vil – men det har ikke fungert helt på den måten. Jeg har med andre ord kjøpt bøker – ganske mange, men det som er bra er at jeg ikke har dårlig samvittighet for det, for jeg har jo egentlig gitt meg selv frie tøyler!

Litt statistikk (inspirert av Ingalill):

• 5 av 60 bøker lest og omtaler er skrevet om alle.
• 2 av 6 1001 – bøker
• 1 av 12 klassikere
• 1 av 6 dokufeber – bøker
• 1 av1 Haruki Murakami
• 1 av 3 serie – fortsettelser (Engelfors – triologien)
• 0 av1 Salman Rushdie
• 0 av 1 Charles Dickens
• 0 av 1 Neil Gaiman
• 0 av 1 Shirley Jackson
• 0 av 6 grafiske romaner

Konklusjon: Høy måloppnåelse (det har tross alt bare gått fire uker) – jeg er fornøyd!

Januar har også vært måneden for sosialt samvær med medlesehester og medbloggere. Bokbloggtreffkomiteen (Gro, Lise, Rose – Marie, Elin, Line og jeg) har møttes over en deilig middag og startet drodlingen i forhold til høstens bokbloggtreff. Så langt kan vi si at det blir lørdag 14. september på Gyldendalhuset i Oslo. Vi gleder oss allerede, og vi gleder oss spesielt til å møte deg! I går var det nok en litterær anledning; Rose – Marie, Line og jeg koste oss på Schibsted og lanseringsfesten til Veronica Bøs nye roman Teresa Birnas bortgang. Praha og familiehemmeligheter var nok til å pirre min nysgjerrighet!

Jeg må innrømme at jeg har storkost meg denne måneden, både med bøkene jeg har lest og de andre tingene jeg har fått være med på. Jeg satser på at februar begynner der januar slutter – strålende!

Hvordan har lesemåneden vært for deg?

 

Lesesirkel 1001 bøker: Kafka på stranden av Haruki Murakami

Det er fremdeles bare januar men jeg har allerede møtt romanen som jeg er ganske sikker på blir min store bokkjærlighet i 2013! Kafka på stranden er skrevet av Haruki Murakami, den er mitt aller første møte med denne japanske forfatteren (og definitivt ikke det siste) og jeg har lest den som en del av Lines lesesirkel.

For å være helt klar; Kafka på stranden er en merkelig roman. Jeg tror det er en av de bøkene man enten faller pladask for eller så liker man den ikke i det hele tatt. Jeg er jo, som nevnt, en av de som falt nesegrus, men når jeg nå setter meg ned for å skrive om hva det var som gjorde at denne leseopplevelsen ble helt ekstraordinær – ja, så er det vanskelig å finne ord som beskriver det godt nok. Det til tross for at jeg både har skrevet post – it notater, markert i margen(!!) og skrevet tankene mine ned i min helt nye Moleskine bokdagbok (ikke relevant, men den er bare så fin…). Men jeg skal prøve så godt jeg kan.

Vi møter Kafka Tamura som på 15  - årsdagen sin rømmer hjemmefra. Han er vokst opp med faren og innprentingen av en profeti om at han kommer til å drepe sin far og voldta sin mor og søster. Han reiser fra Tokyo til Takamatsu for å unngå denne skjebnen, men også for å lete etter moren og søsteren som forsvant da han var liten. Kafka har alltid vært en ensom gutt, og det eneste stedet han føler seg helt hjemme er på biblioteket. Når han kommer til Takamatsu leter han derfor opp et lite privat bibliotek der han kan tilbringe dagene. Der møter han Oshima og den mystiske bestyrerinnen Saeki som hjelper ham når noe uforklarlig skjer.

Parallelt med historien om Kafka følger vi også den eldre mannen Nakata. Etter en merkelig hendelse i barndommen der han mistet både alle minnene sine, samt halve skyggen sin, har han vært av den mer enkle sorten. Men en evne har han fått; han kan prate med katter (misunnelig!!!). Etter å ha arbeidet som møbelmontør, er han nå arbeidsledig, men han sper på trygden ved å ta oppdrag som kattefinner. Ingen er bedre enn Nakata på det feltet. Det er mens han er på let etter en liten kattefrøken at han blir ført til den mystiske figuren Johnny Walker, som på groteskt vis samler på kattesjeler. Ting skjer og plutselig er Nakata på flukt fra politiet og med et merkverdig driv mot nettopp Takamatsu. Slik nærmer livene og skjebnene til Kafka og Nakata seg hverandre.

Kafka på stranden av Haruki Murakami er for meg en helt utrolig magisk, fascinerende, vakker og velskrevet roman. Murakami har skapt et helt eget univers med utgangspunkt i Japan – et Japan som tilsynelatende ser ut som “vårt” Japan, men der det for eksempel kan regne fisk, mannen fra Kentucky Fried Chicken plakatene er en innkaster uten fast form og sjelen til levende mennesker kan gå igjen i en yngre utgave. Eller? Det er vanskelig å si hva som er ekte og virkelig og hva som er drøm i denne boka. Er det for eksempel en mellomting? En tilstand mellom virkeligheten og en drømmeverden/det hinsidige? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at Haruki Murakami drar sjangeren magisk realisme et par hakk forbi det som er normen. Dette er en historie full av absurditeter og uforståeligheter. Og  vet dere hva? Jeg elsker det!!  Det er litt som med en David Lynch film; du må godta premissene og la deg føre og forføre inn i et helt nytt univers for at det skal funke, og det var nettopp det jeg gjorde med Kafka på stranden. Jeg lot meg oppsluke, jeg var der sammen med Kafka og Nakata og opplevde og følte det de opplevde og følte – sammen med dem.

Murakami skriver svært godt og medrivende. I Kafka på stranden er det forskjellige fortellerstemmer og ulike synsvinkler. Kafka forteller selv i førsteperson, mens Nakatas opplevelser er skildret i tredje person. I tillegg er romanen krydret med rapporter fra en hendelse under 2. verdenskrig – ja, riktig, den som “ødela” Nakata og avisartikler. Jeg opplever disse variasjonene er med på å skape en egen spenning og gjør fremdriften mer intens. I tillegg så setter jeg pris på alle de kloke og vakre skildringene til forfatteren; Murakami skaper karakterer som er genuint interessert i for eksempel litteratur og kunst og det er så mye som blir sagt og beskrevet som får meg til å tenke og reflektere, og som rett og slett gir meg gåsehud:

Minner er noe som varmer kroppen fra innsiden. Men samtidig er det noe som river den i stykker fra innsiden. s 463

Andre setninger sjarmerer meg og får meg til å nikke gjenkjennende:

 Når jeg tar bøkene ut av hyllen og åpner dem, sender de ut en duft av gamle dager. Det er en særegen lukt av dyp visdom og intense følelser som har ligget og hvilt mellom boksidene, og som nå slippes løs. s 46.

Jeg opplever Murakami sin stemme rett og slett som en eksplosjon av fortellerglede, den er leken og lett, og det er en fryd å lese.

I tillegg til å skrive om uforklarlige og rare hendelser, katter, kjærlighet, identitet og tilhørighet, kompliserte foreldre/barn – forhold og leserglede på en utrolig god og levende måte, så har Murakami også klart å skape et persongalleri av en annen verden. De er alle – Kafka, Nakata, Saeki, Oshima og Hoshino -, som alt annet i dette universet, underlige og snåle, men samtidig så er de så ekte og nydelige. De har sjel, jeg kjenner dem inne i meg fremdeles, selv om det er en uke siden jeg leste ut romanen! Deres gleder har blitt mine gleder – ja, jeg har sittet og smilt fjollete ut i lufta av enkelte ting de opplever som er så finfine, og deres sorger har satt seg i meg som en vond knute. Den karakteren som nok satt seg ekstra i meg er Kafka selv – gutten som prøver å flykte fra skjebnen, men som i løpet av boka opplever at er det noe som ikke kan rømmes fra så er det det som er skjebnebestemt (jeg vil allikevel påstå at han kom ut av det hele litt mer hel enn stakkars Kong Ødipus, men det er en annen sak).

Kafka på stranden er en bok der mye skjer på ulike og mer eller mindre forståelige plan. Den gir ingen klare og definitive svar, men mer små og subtile antydninger – hvordan de skal tolkes er opp til oss lesere. Enkelte tråder er kanskje veldig løse – hva var egentlig greia med Johnny Walker? og den blodige skjorta til Kafka? – men summasummarum så var dette en helt særegen og nydelig leseopplevelse! Jeg vil ha mer!

Flere innlegg om denne boka finner du hos fine Line!

Og med det har jeg lest årets andre (!!) 1001 – bok! Hvor skal dette ende?

Dokufeber: Stasiland av Anna Funder.

Jeg fortsetter min reise i dokuland, og denne gangen har jeg beveget meg langt unna litteratur, bokkjærlighet og memoarer. Boka jeg har lest heter Stasiland, den er skrevet av Anna Funder og er, som tittelen hinter kraftig om, en skildring av hvordan det var å leve i Stasis skygge i Øst – Berlin spesielt og DDR generelt.

På midten av 1990 – tallet reiser den australske journalisten Anna Funder til Berlin for å arbeide. Det er noen år siden Muren falt, øst og vest er igjen forent og det kan virke som om 40 år med splittelse og diktatur blir dysset ned. Mange innbyggere har fått tilgang på mappen sin, og i Nürnberg sitter puslespillerne og setter i sammen dokumenter som Stasi i desperasjon makulerte og rev i stykker mens demonstrantene stod uten for byggene på slutten av 1989. Mye er kommet ut, men Anna ønsker å snakke med mennesker som levde sine hverdagsliv i DDR, hun vil høre deres historier, erfaringer og skjebner – og hun har lyst til å få kontakt med tidligere Stasi – medarbeidere og sympatisører. For hvordan opplever egentlig de endringene etter Murens fall? Resultatene av disse opplevelsene og møtene med både ofrene og Stasi – sympatisører er samlet i denne flotte og innsiktsfulle, men skremmende, perlen av en bok.

I 1989 var jeg 11 år, og jeg husker godt at jeg så folkemassene som stormet muren ved Brandenburger Tor på TV. Som voksen har jeg vært i Berlin et par ganger – fine, fine byen – og jeg har mellom all kosen besøkt stedet som Checkpoint Charlie, Murmuseet og DDR – museet. Jeg har sett bilder og hørt skildringer av fluktforsøk over grensa gjemt i små Trabanter, løpende gjennom ingenmannsland mellom kaniner og miner og svevende over i luftballong. Historiene er mange og skjebnene enda flere – men det jeg har savnet med disse skildringene er forløpet; hvordan var det egentlig å leve og vokse opp i Øst – Berlin og DDR? Hva opplevde disse menneskene som gjorde at de valgte å risikere livene sine for å komme over til vesten? Hvor altomfattende var Staten og Stasis inngrepen i livene til helt vanlige mennesker? Hva var det som fikk folk til å bli informanter og rapportere om familiens, kollegaenes og naboenes dagligliv?

I Stasiland er det nettopp disse spørsmålene Anna Funder søker svar på. Gjennom møter med kvinner og menn, sympatisører og dissidenter, hverdagsmennesker og Stasi – topper skaper hun et bilde av et samfunn tatt rett ut fra en framtidsdystopi der staten går inn og styrer innbyggerne på detaljnivå. George Orwell og 1984 blir nevnt flere ganger, og selv om jeg ikke har lest denne romanen ennå, så vet jeg nok om den til å nikke og være enig. Historiene og hendelsene som blir fortalt går fra å være småhumoristiske og absurde via det hjerteskjærende til det hårreisende og grusomme. Anna og vi lesere blir blant annet kjent med Miriam fra Leipzig som i en alder av 16 år blir stemplet som fiende av staten. Hvorfor? Jo, hun og ei venninne hadde trykket opp noen plakater som manet til fredlige demonstrasjoner. Dette er starten på et liv som overvåket. Når Anna treffer henne er hun i nok en kamp, denne gangen med den tyske stat for å finne ut hva som egentlig skjedde da mannen hennes døde under Stasis varetekt.

Vi møter også Julia som alltid har likt språk og andre kulturer, som var god på skolen og drømte om en god utdannelse. Familien hennes levde slik som var forventet, og hun sto aldri på barikadene. Veien var tilsynelatende problemfri, men så var det denne kjæresten da…. Det er rett og slett skremmende å lese om hvilke tiltak overvåkningstjenesten satte i gang for å forhindre at forholdet skulle utvikle seg videre, og hvordan Julias lysende fremtid plutselig lå i grus; ingen studieplass, ingen jobb. Samtidig forteller historien hennes hvordan en helt vanlig familie kan tvinge Stasi i kne, og det er ingen liten seier!

Anna får i tillegg kontakt med enkelte Stasi – medarbeidere og informanter. Flere har tatt et oppgjør med sine handlinger, mens enkelte møtes i smug og lengter tilbake til det systematiske og ordnede livet de hadde under kommunismen, mens de forakter alt som vesten står for. Noen har evnet å se fremover, skape seg en ny fremtid, mens andre igjen ser ut til å ha satt seg fast i sin egen historie. En av disse er Hagen Koch, mannen som i 1961 fikk i oppdrag å male opp grensen mellom Øst – og Vest – Berlin, der muren skulle bygges, og hans liv er både preget av å være det perfekte sosialistmenneske og etterhvert å bli et sosialistmenneske i opprør. For det var ikke bare uttalte kritikere som ble stemplet som fiender av Staten, det var ikke mye som skulle til for at også ansatte i Stasi også kunne bli ansett som en trussel. Det var i det hele tatt enkelt å bli en fare for landets sikkerhet; en feil kommentar til feil tidspunkt, en forbudt bok i hylla. Som en av personene i Stasiland sier: 

“Med tiden ble det faktisk mer og mer arbeid, fordi definisjonen av ‘fiende’ ble mer og mer utvidet.”

s 230

Stasiland er en dokumentarbok, Anna Funder forteller om sine møter med mennesker og sine egne opplevelser i Berlin og områdene rundt. Hun skildrer disse møtene og gjenskaper samtalene med innlevelse og med respekt for de som eier historiene. Jeg opplever at jeg kommer ordentlig inn under huden på alle personene som forteller om sine opplevelser; både de som på umenneskelig vis ble satt under press av et helt styresett, og de som var med på å håndeheve lovene og reglene. Jeg får bli en del av deres historie, og det gjør at jeg sitter igjen med en mye større innsikt i hvordan det var å være innbygger i DDR. Mange av de personlige skildringene er sjokkerende å lese om, samtidig som de også viser en enorm menneskelig styrke. Funder skriver i tillegg om Stasis virke og DDRs historie gjennom de 40 årene det eksisterte, og det er i disse beskrivelsene at jeg tar meg selv i å både humre og sukke oppgitt – det er noe så virkelighetsfjernt , tragikomisk og absurd over hele systemet, når man ser det utenfra. Ta for eksempel Lipsidansen, DDRs motsvar til vestens Rock and Roll i 1962:

Et annet eksempel er beskrivelsene av hus i landsbyer der kun første etasje var malt – det var nemlig kun det Honecker så når han kjørte gjennom med limousinen sin…. De hadde ikke råd til å kjøpe nok maling.

Men først og fremst så er det historiene til enkeltmenneskene som står sentralt i Stasiland, det er de som rørte meg, som gjorde meg sint, tankefull og provosert, og som fikk meg til å tenke over hvilken rolle jeg ville hatt dersom jeg vokste opp i et totalitært styre. Jeg synes Anna Funder skaper en god balanse mellom det absurde og det alvorlige, mellom et lands historie og enkeltmenneskers historie. Hun skriver svært drivende, og jeg synes teksten vitner om en journalist som virkelig bryr seg om personene hun skriver om – både de hun kan føle med og de som hun har vansker med å forstå motivene til. Stasiland er både en skildring av DDR slik det var, menneskene som levde der og av Anna Funder sine egne “Eventyr i Stasiland”. Anbefales!

Dokufeber: Howard End is on the Landing av Susan Hill

Bli med på et tankeeksperiment; et tankeeksperiment som nok ikke er så usannsynlig da dette er en bokblogg og dere som stikker innom her gjør det fordi dere er medbokelskere, men la gå. Du har et hjem fullt av bøker, det er hyller over alt – i stua, på kjøkkenet, soverommene og gangene – og bøkene er velleste, kjente og kjære. Her og der er det også noen bøker som ennå ikke er blitt lest, men er allikevel en del av den voksende familien bestående av myke og harde permer.

En dag får du veldig lyst til å lese en bestemt bok, og du går til den hylla du er helt sikker på at den har bosatt seg på, men du finner den ikke! Du leter videre, men det er helt umulig å oppspore den. Det du finner i stedet er romaner du leste som ung, diktsamlinger der du kan deklamere det meste utenat, skuespill du har hatt den gleden av å se ulike oppsetninger av. Du finner bildebøker du leste for barna dine før de skulle legge seg, hele forfatterskap som har betydd mye for flere i familien din, og bøker og forfattere som du har møtt, som du deler en felles opplevelse med. Du blir sittende og bla litt her og der, og så bestemmer du deg for at du vil gjennoppdage gamle skatter og kanskje oppdage noen nye. Du bestemmer deg for å vie et helt år til kun å lese bøker som allerede står plassert her og der rundt i huset ditt.

Forfatter Susan Hill gikk på en slik oppdagelsesferd blant bøkene sine på jakt etter romanen Howards End av E.M. Forster, og endte opp med å sette av ett år på å  gjenoppdage og gjenlese perler fra hele sin tid som lesende. Resultatet av dette året ble Howards End is on the Landing –  en liten perle for alle som er glad i bøker i alle former, sjangre og farger. Gjennom 230 sider  er Hill innom barndommens klassikere, omslag, e- lesere kontra papirbøker, organisering av innholdet i hyllene, notering i bøker, Thomas Hardy, Charles Dickens, dagbøker, diktsamlinger og antalogier – bare for å nevne noe. Hun skriver helt subjektivt, det er hennes meninger og refleksjoner som kommer frem, og det er hennes egne svært personlige møter med litteraturen som vi får høre om, og det liker jeg veldig godt. Det er nettopp dette personlige som gjør at jeg suges inn i tankene hun gjør seg om dette og hint – er jeg enig i alt? Nei, egentlig ikke, men Susan Hill får meg til å tenke og reflektere selv. For eksempel: I et kapittel skriver hun om dramatiske tekster og hun sier blant annet at hun som oftest får mer ut av et skuespill når hun leser det selv i tekst form, enn når hun sitter i en teatersal og ser en oppføring. Da jeg leste det så kjente jeg at noe strittet – et skuespill er jo skrevet for scenen, når du leser det i bokform så går du glipp av helheten, alle dimensjonene som kommer frem når man ser selve oppsetningen. Men så sier Susan Hill videre at det er det som skiller de virkelig gode dramatikerne fra de middelmådige; en dyktig dramatiker klarer å tilføre alle dimensjonene i den dramatiske teksten han skriver. Og etter å ha grunnet litt på disse utsagnene, så er jeg jo helt enig. Jeg har lest det meste av Ibsen sine skuespill og mange av dem har gitt meg svært mye, men har jeg fått opplevd alle i teateret? Nei, det har jeg ikke, men jeg ser alltid for meg handlingen som et skuespill i hodet når jeg leser dem – og det er nok til at jeg kan si at både Hedda Gabler og Gjengangere er mine to aller største Ibsenfavoritter – og det vil jeg fortsatt mene dersom jeg er så uheldig at jeg får se en dårlig gjennomført oppsetning av en av dem. Hvis et teaterstykke av en av Ibsens dramaer er dårlig så er det ikke Ibsens skyld, men regissør og skuespillere.

(Og der skrev jeg meg litt bort, ja, henter meg inn, henter meg inn… – må bare scrolle litt opp for å finne tråden igjen. Personlige møter – ja, der var vi.)

Susan Hill skriver om alle temaene med engasjement og viser med stor tydelighet at hun er en ekte bokelsker. Hver side er fylt med kjærlighet til litteraturen, skriving, forfattere og selve boktrykkerkunsten. Det er fryktelig sjarmerende å lese om hennes og morens bibliotekbesøk i etterkrigstiden der hun beskriver hvordan moren gikk inn gjennom bibliotekets hovedinngang mens hun selv gikk gjennom den egne inngangen til barnebiblioteket, og beskrivelsene av der de voksnes bøker hadde sine stempler, så hadde bøkene i barneavdelingen egne stempler som viste at de var desinfisert i forhold til smittsomme sykdommer er også herlige. Hun forteller om sine erfaringer som leser gjennom nesten 60 år, og gjennom den tiden har hun rukket å få en solid boksamling og mange flotte, interessante, spennende og livsendrende opplevelser med litteraturen. For en bokelsker som meg selv så fryder jeg meg over å høre om minnene og følelsene som knytter seg til de ulike bøkene og forfatterne; tenk å få hjelp til en skoleoppgave om W.H. Audens dikt av W.H.Auden selv! Eller hva med å krysse en sterkt trafikert gate med Roald Dahl som høyreist navigatør? Eller et kjapt møte med Ian Flemming? Susan Hill har vært i alle tre situasjonene – men nå skal det sies at hun debuterte som forfatter tidlig og arbeidet i BBC i mange år, hun har ikke bare dumpet bort i de ene store forfatteren etter den andre. Hun skriver også varmt om møter med andre forfattere som etterhvert utviklet seg til nære og gode vennskap.

Det er i det hele tatt mange navn – både på personer og bøker – som dukker opp under lesingen av Howards End is on the Landing. En del kjente jeg fra før, men det var også en god del nye bekjentskaper. Både Google og boken 1001 books you must read before you die ble brukt som supplement, men ikke la det skremme deg fra å lese boka. Du kan fint lese denne boka uten noe tilleggslitteratur, det er bare jeg som blir så nysgjerrig; jeg vil vite mer om de interessante personene hun møter, jeg vil se bilder og finne ut hvilke bøker de har skrevet, og hva de handler om. Det er bare slik jeg er skrudd sammen. Lesingen tok dermed lengre tid enn 230 sider skulle tilsi, men som Susan Hill selv sier:

I want to think about what I have read before I move on for only in this way will I appreciate the whole as being both the sum of, and more than the sum of, its part.

s 172

Fint sagt, ikke sant?

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at Howards End is on the Landing av Susan Hill har fått plass blant mine favorittbøker så langt i år. Det er en helt fantastisk bok som gjør meg så utrolig glad! Susan Hill formidler bokkjærlighet på en så engasjerende og personlig måte at jeg får lyst til å lese hver eneste ene bok hun nevner fra start til slutt, og der hennes prosjekt er å bli kjent med bøkene sine på nytt, så er min ønskeliste etter denne finfine saken blitt doblet – minst! Anbefales på det aller aller aller varmeste til alle som liker å lese!