ARK på Gardermoen er skummel…

Bokhylle film kommer i morgen.

Jeg har tekniske problemer – eller filmen er for stor – så jeg må redigere den på nytt. Filmen kommer i morgen….

Smakebit på søndag: Kong Salomos Sverd av Espen Holm.

Det ser ut til at våren virkelig har fått fotfeste – det har ikke kommet noe tilfeldig snø eller minusgrader på leeeeenge – og hagen er full av hestehover. Det liker jeg! Nå er det bare å få ryddet balkongen så kan jeg sitte der og nyte været samtidig som jeg leser – det er ikke mye som er bedre enn det

Og så er det søndag igjen, også, og det betyr jo at det er på tide med en smakebit fra boka som leses akkurat nå. Det blir et utdrag fra den samme romanen som sist, Kong Salomos Sverd av Espen Holm, og jeg  fortsetter rett etter der den forrige smakebiten sluttet. Vi er med andre ord fremdeles i Kairo:

Et matt slør legger seg over blikket, men han skimter at kvinnen går opp baktrappen, lener seg mot døra og forsvinner inn. Minutter senere er hun tilbake, på jakka bærer hun sykehusets ID – merke. Vakten med våpenbeltet speider mot veien. Kollegaen låser opp bakdørene til bilen. På gulvet innenfor står en kasse på størrelse med en fryseboks.

Legen ser en av mennene trekke på seg hansker, han taster en kode på kassa og går til siden. Kvinnen trykker sin del av kombinasjonen. De vipper opp dekselet, mannen løfter ut en blygrå attachèkoffert. Så et håndjern. Hun rekker ut armen. Han klapper den ene enden av jernet rundt håndleddet og låser kofferten   i den andre.

s 9 – 10

Jeg gleder meg til å lese videre!

Ta turen innom den flotte bloggen til Mari, der finner dere flere smakebiter – kanskje får dere noe lesetips?

Bok – og kaffelykke (det store mobilbloggeksperimentet).

Et henført “Dette synes jeg om” innlegg om: Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor.

Karou er en 17 år gammel kunststudent bosatt i Praha. Hun er på en måte som ungdommer flest; hun har ei god venninne som hun liker å gå på kafè med og en slitsom eks – kjæreste som ikke skjønner at det er slutt. Men på veldig mange andre måter er hun ikke som ungdommer flest; håret hennes vokser ut av hodet hennes ferdig blåfarget, tatoveringene hennes er magiske og hun tegner monstre som virkelig eksisterer.

Karou lever nemlig et dobbeltliv, den vanlige studenttilværelsen i Praha og den noe mer uvanlige tilværelsen som løpejente over hele verden for Brimstone – monsteret som veksler ønsker inn i tenner. Brimstone og hjelperne hans lever i en butikk som ligger ‘Elsewhere’ der man kan gå ut av døra og plutselig befinne seg i på et helt nytt sted. Brimstone og de andre monstrene kaller seg Chimaera, og er det nærmeste Karou kommer en familie.

En dag dukker det opp svarte håndavtrykk på flere dører rundt i verden, og mennesker rapporterer om vakre ildskapninger med bevingede skygger. Dørene inn til Brimstones butikk stenges og snart står Karou helt alene midt i en overjordisk krig som har pågått i årtusener. Hvem er egentlig Karou? Hvilken rolle spiller hun i denne krigen? Og hva betyr følelsene som både hun og engelen Akiva opplever?

Jeg har et ord å si om Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor: FANTASTISK! Da jeg lukket igjen romanen etter at jeg hadde  smågrått litt over de siste 50 sidene, visste jeg ikke om jeg skulle sukke henført og lykkelig over å ha lest en så utrolig gjennomført historie, eller om jeg skulle la følelsene ta helt overhånd og hulke litt til… Jeg endte nok opp med en mellomting – litt smågråting mens jeg klemte boken henført

Jeg tror ikke jeg har noe å pirke på når det gjelder denne historien. Alle delene passet så utrolig godt sammen at det ble en fryd å lese. Det var spennende, gripende, morsomt og intenst, ja, rett og slett magisk!  Jeg er imponert over Laini Taylor sin fantasi og over hvordan hun har bygd opp et slikt univers.

Historien starter i vår verden, i en by som er magisk i seg selv med sine trange gater, gamle bygårder og staselige katedraler: Praha. Jeg har selv vært i byen, og jeg antar at det har forfatteren også, for dette er så utrolig godt skildret. Jeg føler at jeg er i byen sammen med Karou, at det er jeg som går på de brolagte gatene, ser på marionettene, kjenner den kalde lufta fra elva mens jeg går over Karlsbroen og kikker opp på Tyn – katedralens opplyste spir. Jeg kjenner at jeg vil flytte dit og bo i Karou sin leilighet og spise gulasj og strudel på Poison Kitchen. Laini Taylor klarer virkelig å fange byens sjel i sine beskrivelse av den, og sammen med skildringene av Karous opplevelser der, så er det nærmest perfeksjon.

Men Laini Taylor lar ikke historien ende i Praha og vår verden! Daughter of Smoke and Bone går med ett fra å være paranormal/urban fantasy til å bli renspiket high fantasy. Hun skaper et helt nytt univers med helt nye skapninger som også har sine helt egne og originale historier og myter: Chimaera og Serafene (engler). Uten å røpe for mye så har disse skapningene kriget i  mange år, og det er denne krigingen som er årsaken til at alt annet som skjer i romanen skjer.

Persongalleriet i Daughter of Smoke and Bone er helt fabelaktig. Karou er en tøff, men også sårbar, heltinne som jeg falt pladask for umiddelbart. Venninnen Zuzana er også helt herlig. Jeg blir helt varm om hjertet når jeg tenker på Brimstone og de andre ‘monsterne’ i butikken – det var forelskelse ved første blikk. Nå som jeg er ferdig med romanen, så skjønner jeg at det ikke bare var en flørt, men ren monster – kjærlighet! Chimaeraene er i det hele tatt så underlige, vakre og groteske at man bare må like dem, synes jeg! Det gjelder selvfølgelig ikke ALLE Chimaeraene, ugress finnes jo over alt, men sånn generelt så ble jeg veldig fascinert.

Forholdet mellom Karou og engelen Akiva liker jeg godt. Det kan kanskje oppleves som om det skjer litt fort, men det er en logisk forklaring på det. Det er troverdig på sine premisser, og  selv om jeg nok ikke er Akiva sin største fan, så kan jeg forstå hvorfor han er som han er, og gjør som han gjør.

Jeg opplever at denne romanen har alt for at jeg skal kunne klemme  den inntil meg mens jeg feller noen tårer  både av lykke og tristhet, og påberoper bokkjærlighet opphøyd i 2. En fantastisk fortelling som er skrevet på en utrolig måte. Her er det mye handling, det er spennende og intenst  og helt til å bli oppslukt av. Dette er uten tvil en av de aller beste bøkene jeg har lest i år! Anbefales X 100

Mari likte også boka veldig godt – her er hennes omtale.

Trailer tirsdag: Bad girls don’t die av Katie Alender og oppfølger.

Bad girls don’t die og From bad to cursed av Katie Alender er to YA – thrillere jeg er blitt veldig nysgjerrig på bare på grunn av trailerne (særlig den siste har en herlig morsom og ondskapsfull tone )

Trailer tirsdag er Maria sin faste tirsdagspost, og jeg henger med så ofte jeg kan.

Give – away hos Mari.

 Bloggen Flukten fra virkeligheten feirer 3 – års jubileum i disse dager! Hipp hurra og gratulerer så mye, Mari

I den forbindelse har hun en fabelaktig give – away, så ta turen innom bloggen og meld deg på.

Dette synes jeg om: Darkfever av Karen Marie Moning.

MacKayla “Mac” Lane sitt liv endres drastisk da storesøsteren blir brutalt drept i Dublin. Alt hun etterlater seg er en desperat melding på telefonsvareren til søsteren, en melding som å finne Sinsar Dubh. Mens foreldrene nesten går til grunne i sorg, bestemmer Mac seg for å reise fra den trygge småbyen i Georgia, USA, til Dublin for å finne ut hvem som drepte søsteren og for å finne denne mystiske Sinsar Dubh.

I møte med politiet, forelesere og medsudenter av søsteren får hun tegnet et bilde av en person hun ikke kjenner. Ei jente som dropper studier og er asosial, oppfarende og stresset – ei jente som alle tror kan ha rotet seg bort i stoff. Mac vet at dette ikke stemmer, og blir mer og mer oppsatt på å finne ut av søsterens hemmelighet og dermed også hennes drapsmann. Samtidig oppdager hun at det foregår andre underlige ting i Dublin; pene menn forandrer seg til grufulle monstre rett foran øynene hennes, vakre kvinner får skjønnheten sin sugd ut og et nabolag rett ved the Temple District er lagt øde og “noe” lusker rundt i mørket. Hva er det som skjer med Mac? Hvorfor er det bare hun som kan se de tingene hun ser?

Det viser seg at Mac er en sidhe – seer, et menneske som kan se feer, og disse feene er ikke blandt den snille Tingeling sorten! Og den mystiske tingen hun leter etter – Sinsar Dubh – er en mektig og mørk bok som gir den som eier den makten til å kontollere både menneskenes og feenes verden. Med hjelp fra den mystiske, kjekke og humørsyke bokhandleren Barrons begynner Mac sin trening som sidhe – seer, og jakten på den mørke boka og søsterens morder er i full gang!

Darkfever av Karen Marie Moning er den første boka i Fever – serien som alle omhandler Mac. De andre bøkene er Bloodfever, Faefever, Dreamfever og Shadowfever.

Jeg skal være ærlig å si at dette ikke var bokkjærlighet ved første blikk. Det gikk heller trått i starten og jeg slet med å knytte meg til Mac som karakter. Jeg synes hun virket noe fjollete og umoden, og kanskje litt usympatisk. Men det gikk seg faktisk veldig til, og etter en stund så var jeg hekta! Dette er jo, som nevnt i forrige avsnitt, første bok i en serie på fem bøker, og da er det naturlig at en del av tiden blir brukt til å bygge opp både karakterene og universet handlingen foregår i. Karakterene, og da i særdeleshet Mac, skal fortsette å utvikle seg over hele fem bøker, og da er det lov til å være litt teit i starten. Og egentlig er dette noe som gjør Mac til en ganske troverdig karakter. Hun er fra seg av sorg , og midt oppe i denne sorgen så opplever hun ting som ikke henger på greip. Hun ser monstre og skygger, og når hun blir fortalt at disse monsterne er ekte og at hun er en av få mennesker som kan se dem og kjempe mot dem, så sloss hun mot sin “skjebne” med nebb og klør. Hun vil ikke godta at hun er en slags “superhelt”, hun vil være den fargglade og overfladiske jenta hun bestandig har vært. Dette endrer seg selvfølgelig etterhvert, og hun modnes med oppgaven i takt med at hun får en større forståelse for dette nye universet og sine egne evner. Hun er forøvrig også utrolig sta, og det var faktisk noen ganger i løpet av lesingen jeg vurderte å smelle panna mi i noe hardt mens jeg tenkte “Er det mulig….”.  Men, tiltross for en tung start, så ble jeg mer og mer glad i hovedpersonen.  Mac er morsom, kjapp i replikken, herlig klønete og ganske så tøff i trynet når det gjelder – jeg er blitt en fan

Jeg har også stor sans for den mannlige hovedpersonen, Barron. Han er tidvis både ufordragelig og humørsyk, men han gjør meg nysgjerrig. Hvordan vil forholdet mellom Mac og Barron utvikle seg?  Hva er det han skjuler? Og hva er han egentlig? Jeg gleder meg til å lese mer om ham. Når jeg tenker etter, så minner forholdet og dynamikken mellom Mac og Barron meg om Alexia Tarabotti og Lord Maccon i Soulless, så da kan det nesten ikke bli bedre

Jeg opplever at universet som Moning har skapt er ganske originalt. Jeg vet ikke om det er basert på irske myter og sagn, men det hadde ikke forbauset meg om det var tilfelle. Feene (eng. fae) er delt inn i to fraksjoner; en lys og en mørk. De lyse er satt til å vokte over de mørke, men på en eller annen måte har de mørke klart å komme inn i menneskenes verden, og det er stort sett de vi stifter bekjentskap med i Darkfever. Men uansett lys eller mørke, så er alle vi treffer på grusomme på sitt vis. Noen er grufulle  mens andre er overnaturlig skjønne, men alle er livsfarlige monstre.  Og det er fryktelig spennende å lese om!

Det skjer mye i Darkfever, og det som skjer er både spennende og nifst – i tillegg er det flere humre – øyeblikk – særlig kommentarene til Mac og forholdet mellom henne og Barron. Dette er en solid begynnelse på en serie som jeg gleder meg til å fortsette med – jeg merker egentlig at jeg er litt irritert over at jeg ikke har de neste bøkene foran meg, for jeg har lyst til å lese mer om Mac, Barron og feene NÅ!

Anbefales!

Dette synes jeg om: Divergent av Veronica Roth

For å unngå flere kriger og konflikter er menneskene delt inn i fem ulike fraksjoner; Abnegation for de som mener at alle konflikter grunner i menneskenes egoisme, og derfor velger å leve et liv i fullstendig uselviskhet. Candor for de som gir uærlighet skylden for konflikter, og som dermed lever et liv i full åpenhet og alltid snakker sant. Amity er fraksjonen for de som mener aggresjon er kimen til all uvennskap, og som lever sammen i fred og harmoni. Erudite gir uvitenhet og ignoranse skylden og er opptatt av kunnskap og vitenskap, og Dauntless er for de som mener at feighet er årsaken, og som dyrker sine medlemmers mot.  Disse fraksjonene lever adskilt innenfor bygrensene  og har ansvar for ulike deler av utviklingen i byen.

Når ungdommene i dette samfunnet blir seksten år, må de igjennom en test, en simulering, der de får vite hvilken fraksjon de hører hjemme i. I en seremoni må de deretter velge den fraksjonen de vil prøve å bli medlem av. Dette er et viktig valg og vil avgjøre resten av livet ditt. Fraksjon er viktigere enn blod, heter det, og velger du en annen fraksjon enn den du er oppvokst i må du si farvel til både familie og venner.

Her vokser Tris opp. Hun har alltid vært en del av de uselviske i Abnegation, men opplever mer og mer at hun ikke passer inn. Hun lengter etter å være fri, til å kunne være nysgjerrig og vågal. Da testen ikke gir henne et entydig svar, hun er en divergent,  gjør Tris noe uventet; under valgseremonien velger hun å bli en del av Dauntless.

Opptakskravene for å bli et fullverdig medlem av Dauntless er harde og brutale, noe er endret i fraksjonen i løpet av de siste årene og en mer hensynsløs og voldsom ledelse har tredd frem. Vil Tris klare de ulike testene, eller vil hun ende opp død, eller det som er verre, som en av de stakkars fraksjonsløse? Og hva vil det egentlig si å være divergent, og hvorfor må ingen få vite at det er akkurat det Tris er? I tillegg er det noen som legger planer i toppskiktet i byen, og alt er ikke så fredlig som det kan se ut til.

Divergent er debutromanen til Veronica Roth, og det er en skikkelig sidevender av en dystopisk roman! Den var rett og slett vanskelig å legge fra seg, så jeg leste både halve natten og hele dagen for å få vite hvordan historien ville ende. Historien starter så fredsommelig, men den setter fort nok i gang høygiret. Her er det action, fart og spenning så det holder, i tillegg til følelser, vennskap og gryende kjærlighet. Samtidig som man sitter med en følelse av at alt ikke er som det skal være, at det er noe galt med det samfunnet som blir skildret.

Jeg synes Veronica Roth har gjort en kjempejobb med å skape en troverdig dystopisk verden. Jeg trodde på den når jeg leste om den, og nå når jeg er ferdig, så sitter den forsatt fast i hodet mitt. Kan verden bli slik som dette?? Det er  særlig fraksjonene Abnegation og Dauntless vi blir kjent med. De er to rake motsetninger. Der folkene i Abnegation er kledd i grått, ikke har speil, hjelper andre før seg selv og prøver å være mest mulig usynlige, er medlemmene av Dauntless svartkledde, tatoverte, piercede, de hopper av og på tog i fart, hopper ned fra hustak, skyter med våpen og er alltid på jakt etter et nytt adrenalin – kick. Disse fraksjonene er ekstreme på hver sin måte, og det samme gjelder for de tre andre fraksjonene. Er det mulig at et samfunn som bygger på fem måter å leve på, og der hver måte er dratt ut til det ytterste, vil være et samfunn der  konflikter ikke får grobund?

Hovedpersonen er Tris, og jeg får fort sympati med henne.  Hun starter med å være den forsiktige, men akk så nysgjerrige, jenta som prøver å leve uselvisk, og vi følger de utfordringene det er for henne å prøve og ‘utslette’ seg selv. Vi får ta del i kvalene med å velge gruppe, og ansvaret hun føler i forhold til foreldrene og deres, usakte, forventninger. Jeg opplever henne som veldig dratt mellom det hun vet hun bør gjøre og det hun vil gjøre. Denne dualiteten er noe hun drar med seg til Dauntless også. Her blir hun mye tøffere, hun føler seg friere, men samtidig blir hun dratt mellom forventninger og sine egne ønsker, det som er rett og det som er galt. Ofte gjør hun det som er “galt”, og noen ganger stusser jeg litt over valgene hun tar. Er det sannsynlig at en tidligere Abnegation jente reagere slik? Er det egentlig mulig å endre seg så radikalt på så kort tid? Men dette gjør ikke at jeg ikke liker henne, jeg synes hun er en sympatisk og tøff heltinne. Hun opplever ting og tar valg som oppleves som riktige og rettferdige der og da, men som viser seg å få alvorlige konsekvenser. Og hun står i dem, selv om det gjør vondt. Hun er en kompleks karakter. Det at hun i tillegg er Divergent uten at hun eller vi, for den saks skyld, vet hva det innebærer, skaper også en spenning. For hva vil skje med henne dersom noen finner det ut? Og hvordan påvirker dette henne som person? Mange spørsmål ble fundert på under lesingen

Handlingen er til tider ganske voldsom, livet i Dauntless er preget av at Tris og de andre som prøver å bli medlemmer i fraksjonen blir testet på flere vis. Her er det brutale slosskamper for å luke ut de svake og alle må takle å stå ovenfor det de mest av alt frykter. Noen scener er hjerteskjærende, noen er morsomme og fine, mens andre får pulsen til å stige på grunn av at det er  så spennende eller brutalt –  uansett – lesingen av Divergent ble aldri kjedelig.

Jeg anbefaler Divergent til alle som har sans for dystopier, og for alle som liker page – turnere som samtidig får deg til å tenke. En virkelig god bok!

Dystopia, sørstatsgotikk, steampunk og noir – nye bøker i hyllene mine.

Jeg vil aller først beklage at jeg har vært ganske så fraværende denne uka. Det har vært en travel uke, og lesingen har dessverre blitt forsømt. Men det har ikke forhindret meg i å kjøpe bøker (!), og dette er bøkene jeg har fått så langt (var på posten i dag og hentet en pakke, og da jeg kom hjem lå det jammen meg enda en hentelapp i postkassa! Men den har jeg ikke rukket å hente enda).

Den første boka er en dystopisk roman jeg har hørt mye positivt om fra andre bloggere; både norske (blant annet Bokelskerinnen) og engelskspråklige: Divergent av Veronica Roth.

Fra GoodReads:

In Beatrice Prior’s dystopian Chicago, society is divided into five factions, each dedicated to the cultivation of a particular virtue—Candor (the honest), Abnegation (the selfless), Dauntless (the brave), Amity (the peaceful), and Erudite (the intelligent). On an appointed day of every year, all sixteen-year-olds must select the faction to which they will devote the rest of their lives. For Beatrice, the decision is between staying with her family and being who she really is—she can’t have both. So she makes a choice that surprises everyone, including herself.  

The Splendor Fallser skrevet av Rosemary Clement – Moore. Her er det

Jeg liker coveret.

ballett, sørstatsgotikk og kanskje spøkelser?

Fra coveret:

Sylvie Davis is a ballerina who cant’t dance. A broken leg ended her career – but Sylvie’s pain runs deeper. What broke her heart was her father’s death, and what’s breaking her spirit is her mother’s remarriage.

Uprooting her from their Manhattan apartment and shipping her off to Alabama is her mother’s solution for Sylvie’s unhappiness. Her father’s cousin is restoring a family home in a town rich with her family’s history. As it turns out, the Davises have a richer history than Sylvie ever imagined. More unnerving, though, are the two guys she can’t stop thinking about. Shawn Maddox, the resident golden boy, seems perfect in every way. But Rhys, a handsome, mysterious foreign guest of her cousin’s, has a hold on Sylvie that she doesn’t quite understand. 

Then Sylvie starts seeing things. A girl down by the lake. A man peering into the window. And a graveyard with an oddly placed headstone. Sylvie has lost nearly everything – is she starting to lose her mind as well?

Beautiful Creatures av Kami Garcia og Margaret Stohl fikk jeg anbefalt av Bokelskerinnen. Den foregår også i sørstatene, så jeg regner med litt sørstatsgotikk her også Uansett høres det ut som en spennende roman.

Fra GoodReads:

Lena Duchannes is unlike anyone the small Southern town of Gatlin has ever seen, and she’s struggling to conceal her power, and a curse that has haunted her family for generations. But even within the overgrown gardens, murky swamps and crumbling graveyards of the forgotten South, a secret cannot stay hidden forever.

Ethan Wate, who has been counting the months until he can escape from Gatlin, is haunted by dreams of a beautiful girl he has never met. When Lena moves into the town’s oldest and most infamous plantation, Ethan is inexplicably drawn to her and determined to uncover the connection between them.

In a town with no surprises, one secret could change everything.

The Greyfriar er den første boka i serien Vampire Empireav Clay & Susan

Goggels og dampdrevede luftskip!

Griffith. Den har fått strålende anmeldelser fra blogger som All Things Urban Fantasy og Dark Faerie Tales. Sjangeren er Steampunk, men med en stor dæsj vampyrer

Fra Goodreads:

In 1870, monsters rise up and conquer the northern lands, As great cities are swallowed up by carnage and disease, landowners and other elite flee south to escape their blood-thirsty wrath. One hundred fifty years later, the great divide still exists; fangs on one side of the border, worried defenders on the other. This fragile equilibrium is threatened, then crumbles after a single young princess becomes almost hopelessly lost in the hostile territory. At first, she has only one defender: a mysterious Greyfriar who roams freely in dangerous vampire regions.

Den siste boka er en klassiker: The Big Sleep av Raymond Chandler. Denne lille krimromanen regnes som en av de 1001 bøkene man må lese før man dør. Boka skal leses i forbindelse med Line fra Lines Bibliotek sin lesesirkel.

Fra coveret:

General Sternwood has four million dollars, and two young daughters, both pretty and both wild. He’s an old, sick man, close to death, but he doesn’t like being blackmailed. So he asks private detective Philip Marlowe to get the blackmailer off his back.

Marlowe knows the dark side of life in Los Angeles well, and nothing much suprises him. But the Sternwood girls are a lot wilder than their old father realizes. They like men, dring, drugs – and it’s not just a question of blackmail.

GOD HELG!