De to ølglade kompisene Omally og Pooley må, ganske motvillig, slå sine hoser sammen for å kjempe mot det store onde mørket som er i ferd med å ta over Brentford og kanskje resten av verden også. De må stå opp mot kjøttetende fugler, latinbablende elskerinner, en stormannsgal tidligere pave og hans tilhengere – og kanskje de rekker en øl eller to inni mellom slagene? Vi får håpe det!

Motpaven av Robert Rankin er den romanen jeg endte opp med å lese på vei til Sunnmøre før 17. mai, og jeg er glad for at det nettopp ble denne – for en bedre kur mot potensiell lesetørke tror jeg ikke det finnes. Dette var nemlig et svært festlig bekjentskap med alle sine absurde og surrealistiske øyeblikk! For eksempel fra The Flying Swan sin cowboykveld – med kostymekonkurranse:

Norman sto i døråpningen til The Swan ikledd sitt glitrende kostyme. De syntetiske diamantene diamantene og paljettene glinset og skinte. Han hadde festet ytterligere fire sett med julelys langs armene og beina, og disse slo seg nå av og på i en pulserende rytme. (….) Han snudde seg langsomt for å oppnå maksimal effekt, før han flikket opp den ene bryteren på beltespennen og sendte lysene ut over kroppen i et dansende, nesten frenetisk tempo. (…)

Så skjedde det noe merkelig. Sagmuggen begynte å bevege seg fra gulvet og bortover mot Normans kostyme. Først tyknet den til rundt føttene hans og la seg over de blankpolerte støvlene. Så krøp den videre oppover, som en ondskapsfull slange, samlet seg rundt lårene, før den begynte på overkroppen.

“Det er den statiske elektrisiteten,” gispet Omally og avsluttet dansen midt i et spark. “Han har ladet seg opp som en kondensator!”

Rankin er brite og stilen hans blir ofte sammenliknet med Terry Pratchett og Douglas Adams – og jeg må si at jeg virkelig falt for den tørre britiske humoren som er så godt til stede i hele romanen, samt de geniale replikkvekslingene mellom karakterene! Det er så utrolig knusktørt – på en god måte.

“Soap fortalte meg at flyvende tallerkener er manifestasjoner av de statiske sjelene til sivilisasjoner som har forsvunnet,” sa Neville, som ikke bare var fornøyd med at diskusjonen rundt cowboykvelden var glemt, men som også gledet seg over andres disputter.

“Jeg har hørt det lille gullkornet ved flere anledninger,” sa John, “men både du og jeg vet at det finnes en logisk og likefrem forklaring på det spesifikke fenomenet.”

“Gjør det?”

“Selvfølgelig. Flyvende tallerkener er faktisk ikke annet enn de stålbelagte hjelmene til usynlige, tre-kilometer-høye alver.”

s 71

Fnis!

Det var allikevel aldri slik at jeg lo høyt mens jeg leste – nå var jeg også på besøk, så det hadde kanskje ikke passet seg? – men jeg både fniste og humret inni meg av alle de sprø påfunnene til hovedpersonene. Både Omally og Pooley er karakterer som er lette å like fordi de er snåle og rare, og det florerer også av like snåle og rare bipersoner i romanen. Det er morsomt, men jeg opplevde  at alle disse merkverdige karakterene og hendelsene nok kom på bekostning av selve historien. Jeg synes nemlig at det tok veldig lang tid før plottet som er beskrevet i baksideteksten kom i gang og ble strammet til. Og når det virkelig tok av så var romanen nesten helt ferdig, noe som førte til at sluttet ble litt for heseblesende for min smak. Men så kan jeg jo lure da, om det kanskje ikke var historien rundt verdens undergang og den onde paven som var poenget i det hele tatt, at det i stedet var skildringene av et rart nabolag bestående av drikkfeldige og underlige karakterer og forholdene mellom dem som forfatteren ønsket å ha et humoristisk  fokus på? Det er godt mulig, det.

Motpaven har gitt mersmak, og jeg har lyst til å lese mer av Robert Rankin etterhvert. Han har en veldig behagelig måte å skrive på, og han har en humor som passer meg perfekt!  Anbefales .

Dette er den første boka i triologien The Brentford Triology – som faktisk teller 9 bøker (!). Noen av disse er: The Brentford Triangle,  East of Ealing, The Sprouts of Wrath og The Brentford Chainstore Massacre. 

Her er Elisabeth sin omtale.

Har du lest denne romanen, og hva syntes du eventuelt om den?

Men den største årsaken til lite blogging er at jeg den siste halvannen uke ikke har greid å fullføre en eneste bok!  Det startet med Jane Eyre - en roman jeg er 250 sider inn i og så langt liker veldig godt – men som på et eller annet vis er litt treig å komme videre i. Jeg tar meg selv i å bli utålmodig mens jeg leser, og jeg ønsker å jage gjennom sidene. Men det går ikke.

På torsdag  satt jeg på Gardermoen,  og det sa helt stopp – mr Rochester var midt i en lang dialog som Jane lyttet oppmerksom til, og jeg merket at jeg sakte men sikkert svevde av gårde. Jeg orket ikke å lese mer i den romanen der og da! Men hva skulle jeg gjøre i stedet? For meg er det helt uaktuelt å fly uten bok – eller reise på tur generelt uten lesestoff. Jeg måtte altså ut på jakt etter noe annet å lese på.

Som sagt, så gjort – ikke lenge etterpå befant jeg meg blant hyllene på Ark med to bøker; Robert Rankin sin Motpaven og Kazuo Ishiguro sin Gå aldri fra meg. Fornøyd trasket jeg tilbake til gaten og begynte å bla i de to nye bøkene. Og bla. Og bla. Og lese litt her i den ene. Og lese litt der i den andre. Og bla litt i a’ Jane.

Slik gikk minuttene – bokstavene på sidene dannet ord og setninger – men ikke noe fenget. Hva nå? Skulle jeg rett og slett kjøpe et blad og så lese mer i Jane Eyre når lysten kom tilbake? En fristende plan, men det var ingen blader som fenget heller!

Nei, jeg måtte ta turen tilbake til Ark med et formål; finne en god, men lett roman – underholdningsverdien skulle altså være i fokus. Og bare det. En av de ansatte anbefalte De ingen savner av Eystein Hanssen – en god og fengende krim. Jeg kjøpte den og tuslet nok en gang tilbake til gaten. 

Tilbake på plass hadde jeg nå fire romaner å velge mellom; Motpaven, Gå aldri fra meg, Jane Eyre og De ingen savner. En sci-fi/fantasy, en moderne klassiker, gammel klassiker og en krim – og alle interessante på hver sin måte. Det var bare om å gjøre å finne den som ville passe akkurat der og da, sittende ved en gate og vente på et forsinket fly.

Det ble Motpaven av Robert Rankin som fikk æren til slutt,  og det er jeg glad for. Den er pussig, surrealistisk og absurd – og det et særlig dialogene som får meg til å både fnise og humre for meg selv. Jane og de andre ligger trygt i kofferten,  og der skal de få ligge til jeg er ferdig med historien om Omally, Pooley og den mørke ondskapen med de røde øynene! Jeg er overbevist;  Motpaven blir fullført ganske så snart.

Har du hatt en lignende opplevelse?

Ønsker dere en riktig god helg!

En av de mest ekstreme og grusomme trossamfunnene jeg har hørt om på lenge er Westboro Baptist Church fra USA. De en liten kirke med ca 80 medlemmer sentrert rundt pastoren Phelps og hans familie – barn, svigerbarn og barnebarn. De ser på seg selv som Guds utvalgte og de mener at det er deres plikt å spre budskapet om Guds vrede til alle mennesker. Der andre kristne forteller om en god, kjærlig og inkluderende Gud, er Gud i WBC sine øyne en hatets Gud som straffer alle mennesker for sine synder. Gud hater deg og Gud hater Amerika er to av deres favorittslagord, og sterkest lar de “Guds hat” – aka sitt hat (min anm.), gå ut over homofile og militæret – de gleder seg for eksempel hver gang en amerikansk soldat blir drept og feirer med demonstrasjoner utenfor begravelsene, og de tolket 11.september-terroren som et tegn fra Gud. Ja, de er, etter min mening,  riv ruskende gale!

For noen år siden fikk den brilliante dokumentaristen Louis Theroux mulighet til å  komme inn under huden på flere av de sentrale medlemmene i menigheten, og dette førte til de to gode, opplysende og skremmende dokumentarene Americas most hated familiy og Americas most hated family in crises. Det var disse to som gjorde meg oppmerksom på denne menigheten – jeg har ikke ord på hvor sint og provosert jeg ble av både holdningen og oppførselen til disse menneskene! Og da jeg så at en av de tidligere medlemmene, den 28 år gamle Lauren Drain, hadde gitt ut en bok om sine år i menigheten – ja, da klarte jeg ikke å la være. Nysgjerrigheten min klødde noe så innmari, og jeg bare måtte lese Banished!

Lauren Drain er en av få medlemmer som ikke hører til pastorens familie og som ikke er født inn i menigheten. Hun er oppvokst med en katolsk mor og en far som, mens hun var liten, hele tiden var på søk etter noe, finne sin plass, hevde seg i en gruppe. En far som gikk fra å være ateist den ene dagen til å kjapt ta til seg WBC sin ekstreme teologi da han møter dem.

Etter noen vanskelige år som opprørsk tenåring bestemmer faren at Lauren trenger å blir “reddet” og han tar med seg hele familien til Topeka der WBC har sin base. Som 14 åring gjør Lauren alt hun kan for å bli godtatt i den nye menigheten og av sin far. Hun deltar aktivt i kirkens demonstrasjoner og bibelgrupper, hun blir nær venn med Pastorens barnebarn og føler seg knyttet til menighetens andre overhode; pastorens datter Shirley Phelbs – Roper. Allikevel er det som om hun opplever at hun ikke helt passer inn; hun må jobbe hardere for å bli godtatt, blir bedømt mye strengere og da hun begynner å stille spørsmål med enkelte av doktrinene de lærer så blir hun også oppfattet som vanskelig. Menighetens måte å håndtere vanskelige elementer er med kjeft, bakvaskelser, utfrysning og ydmykelser – og i siste instans fordømmelse og utvisning.

Banished: Surviving My Years in the Westboro Baptist Church er en ærlig bok der Lauren både forteller om sine gode og vonde stunder i menigheten, samt setter ord på hvordan det er å komme inn i en streng menighet som tenåring. Jeg synes at den ga meg et interessant og skremmende innblikk i WBC og deres syn på Gud og mennesker. Jeg ser ikke på meg selv som en religiøs person, men jeg kan så mye om kristendommen og bibelhistorien at jeg tok meg i det flere ganger å undre på hvor de får sine ideer fra. Jeg er klar over at man  kan tolke tekstene på så mange måter at man helt sikkert kan finne belegg for sine egne forestillinger uansett, men WBC er en kirke med så mye hat til menneskeheten at de må hoppe bukk over hele Det Nye Testamentet, for å nevne noe. Hvor ble det av Jesu nestekjærlighet, liksom?!? Jeg syntes det var både skummelt og ubehagelig å lese om WBC sitt indre liv og hvordan de bruker sin tro og sin ytringsfrihet til å trakassere både utenforstående og sine egne medlemmer. Ja, jeg ble rystet, skikkelig rystet!

Samtidig er ikke disse memoarene bare historien om Lauren og WBC, den handler også i like stor grad om å ønske tilhørighet til noe. Faren til Lauren er et godt eksempel, og jeg ser for meg at han like gjerne kunne blitt en Hare Krishna – munk (og tenk så mye mer fredsommelig….) dersom han hadde møtt på en slik gruppe i stedet for. Han trengte å bli sett og bli oppfattet som en “viktig” person, og i WBC fant han dette. På samme måte søker Lauren tilhørighet –  og dette gjør at jeg har en større forståelse for hvorfor hun velger å engasjere seg så mye i demonstrasjonene og de andre aktivitetene som hun gjør. Eller velger? Hun har jo ikke noe valg – hun må gjøre som det blir forventet ellers så er det ikke noe plass til henne. Det er en vanskelig situasjon å stå i uansett hvor gammel man er, men som tenåring, når man er ekstra sårbar, da tror jeg nok det er enda vanskeligere. Så jeg føler med Lauren gjennom hele skildringen, selv om hun gjør ting som jeg absolutt ikke aksepterer – og det gjør også at jeg blir ekstra forbannet på de voksne rundt som satt henne og fremdeles setter de andre barna/ungdommene i et slikt krysspress.

Boka er skrevet veldig rett frem, det er som om Lauren Drain sitter i rommet og forteller sin historie i kronologisk rekkefølge. Det gjør at jeg opplever boka som litt enkelt skrevet. Jeg synes at den mangler noe dybde – det hadde for eksempel vært interessant å høre mer om menighetens bakgrunn og litt mer fylde i forhold til Laurens egne følelser rundt enkelte hendelser; hun beskriver et stort behov for å bli godtatt av faren, og det kunne hun gjerne ha utdypet mer. Jeg savner også mer refleksjon rundt sin egen rolle i menigheten og de ekstreme doktrinene hun får presentert fra WBC – som leser får jeg inntrykk at hun bare tar dem til seg som sitt eget med en gang uten å helt fordøye hva de betyr. Det er godt mulig at boka er skrevet på denne måten med hensikt; at dette er for å gi et “sant” bilde av seg selv som hjernevasket ungt medlem av menigheten, for jeg ser at etterhvert som hun føler at ting ikke er helt som det skal så er det også mer refleksjon i teksten. Jeg skulle bare ønske at det var mer.

De fleste sidene i Banished provoserte meg, gjorde meg sint og frustrert – men det var ikke før jeg leste om Laurens utvisning fra kirken – og familien – at jeg fikk skikkelig, skikkelig vondt. Beskrivelsene av prosessen, utkastelsen og følelsene rundt det å plutselig stå der uten noen var helt hjerteskjærende. Jeg opplevde at det var i disse kapitlene, fylt av redsel, savn og forvirring, at Lauren Drain virkelig slapp meg inn under huden sin.

Banished: Surviving My Years in the Westboro Baptist Church av Lauren Drain er en interessant, tankevekkende og provoserende bok. Og dersom du, som jeg, har et ønske om å forstå det uforståelige og å lære mer om sære og skumle trossamfunn - ja, da anbefaler jeg deg denne.

Jeg skal forresten til Oslo for å planlegge årets bokbloggtreff.  Det blir bra – og jeg håper flest mulig har lyst og mulighet til å komme i september.

The Phantom of the Opera

Operaen i Paris hjemsøkes av et mystisk vesen. Et vesen som få har sett, men som noen hevder ser ut som en levende død og som skal ha kontroll på alt som skjer innenfor operaens vegger. Da operaen får en ny ledelse som ikke ønsker å bøye seg for Operafantomets krav blir det vanskelig å arbeide der. Operafantomet skyr ingen midler for å få det som han ønsker – heller ikke drap og bortføringer.

Christine Daée er en svensk sanger ved operaen i Paris. Hun er ung og vakker, men selv om hun har et talent utenom det vanlige så klarer hun ikke å skille seg ut i mengden av andre unge, vakre sangerinner. Helt til Operafantomet ser henne, forelsker seg og blir hennes usynlige sanglærer. Det kan virke som om alt ligger til rette for Christines store gjennombrudd, men da hun møter ungdomsforelskelsen Raoul blir hun dratt mellom kjærligheten til ham og takknemligheten hun føler for sin mentor.  Men Operafantomet er ikke interessert i takknemlighet, han vil ha Christine som sin brud – koste hva det koste vil. Og så forsvinner Christine sporløst…

The Phantom of the Opera av Gaston Leroux ble først utgitt i 1911, og har etter utgivelsen vært inspirasjon for flere filmer og musikaler, samt andre romaner og bøker. Den er høyt elsket av mange, og jeg ønsket at jeg kom til å være en av tilhengerne etter endt lesing – det ble jeg dessverre ikke. Det er helt klart en interessant roman, og en svært lettlest roman, men det var allikevel noen elementer ved den som førte til at leseopplevelsen ble ganske så variert for min del.

Gaston Leroux var selv journalist, og dette er noe han har tatt med seg inn i historien om Operafantomet. Det er tydelig at fortelleren er en journalist som skal dokumentere alle hendelsene i etterkant – han har flere kilder og har gjort sine egne undersøkelser – men dette synes jeg fører til at historien blir litt for springende og vrien å få helt tak i. I tillegg er han ikke en allvitende forteller, han gjengir stort sett det han har fått høre av andre –  med  kunstneriske friheter, han vet for eksempel veldig mye om følelsene til Raoul. Jeg synes at dette er et grep som er spennende og som gjør romanen annerledes og interessant på en måte, samtidig som jeg føler at denne distansen som naturlig nok blir skapt også kommer i veien for de dramatiske hendelsene i romanen. Jeg savner en nærhet til karakterene. Det som er litt morsomt er at jeg frem til side 234 ikke helt klarte å sette fingeren på hva det var jeg opplevde som “feil” og “rart” med romanen – det var bare “feil og rart”. Så, på side 234 skifter vi forteller og vi får en personlig førstepersons – skildring av det mest dramatiske, og da – vips – forsto jeg hva jeg hadde savnet i de foregående sidene – ektefølt intensitet og nærhet til handlingen! De siste kapitlene av The Phantom of the Opera er virkelig spennende og drivende, og hevet leseopplevelsen betraktelig. Det som også gjorde at helhetsinntrykket ble bedre etterhvert var at romanen faktisk var ganske så vittig. For eksempel er beskrivelsene av de nye operasjefene Richard og Moncharmin sine forsøk på å avsløre den store konspirasjonen rundt Operafantomet helt herlige og jeg flirte høyt flere ganger – og da gjør det egentlig ingenting at hendelsene ikke er noe særlig skumle.

Dessverre er ikke alle personer beskrevet med vittig penn. Både hovedpersonene – Christine, Raoul og Operafantomet –   og kjærlighetsintrigen mellom dem er i stor grad skildret med et så pompøst og melodramatisk språk at det  nesten blir latterlig:

“Your soul is a beautiful thing, child,” replied the man’s grave voice, “and I thank you. No emperor ever received so fair a gift. The angels wept to – night” s 29

Nothing was colder than his heart, nothing was half so dead; he had loved an angel and now he despised a woman! s 103.

Raoul er nok den karakteren som jeg likte minst. Han fremstår som så utrolig sutrete og kjærlighetssyk at det nesten ga meg fnatt! Han minner meg en god del om Hamsun sine helter Glahn og Johannes – og jeg kan ikke si at jeg er noen stor tilhenger av dem heller…. Hadde jeg vært Christine så hadde jeg uten noe som helst tvil kastet meg i armene til Operafantomet for å komme meg unna den selvopptatte sytepaven!

What was she thinking of?… Of Raoul? … No, for Raoul heard her murmur:

“Poor Erik!”

At first, he thought that he must be mistaken. To begin with, he was persuaded that, if any one was to be pitied, it was he, Raoul. It would have been quite natural if she had said “Poor Raoul,” after what had happened between them. But, shaking her head, she repeated:

“Poor Erik!”

What had Erik to do with Christine’s sighs and why was she pitying Erik when Raoul was so unhappy?

s 112

Er det mulig?!?

The Phantom of the Opera av Gaston Leroux ble for meg en leseopplevelse med både oppturer og nedturer. Den var ikke like fengslende og medrivende som jeg hadde trodd og håpet på, men til tross for en tåpelig “helt”, blomstrende språk og manglende nærhet, så var det jo også elementer som falt i smak. Ikke noen ny favoritt, langt derifra – men jeg er glad for at jeg leste den.

En svaksvaksvak firer.

Har du lest The Phantom of the Opera?

Jeg forbereder meg til sommeren, og disse bøkene er en del av dette.
Er det noen som ser hva de har til felles?

Og siden det er bikket en ny måned, så er det på tide med et månedsoppgjør – hvordan ligger jeg an i forhold til måloppnåelsen – ligger jeg på nivå 1, 2 eller 3? Jeg er nok ikke helt på treeren, men at jeg er godt innenfor nivå 2, ja, det er jeg sikker på. April har vært en god måned både kvalitativt og kvantitativt; jeg leste fem bøker der to av bøkene tilsammen hadde 1400 sider! To svære bøker, med andre ord! De tre andre var av mer vanlig størrelse. Disse fem bøkene gjør at jeg hittil i år har lest 21 bøker, og i følge GoodReads er jeg nå to bøker foran målet mitt på 60 bøker. Jeg er fornøyd med det!

Etter en intens krimperiode i februar og mars, lovte jeg meg selv at jeg skulle ta en liten pause fra den sjangeren. Med unntak av Det syvende barnet av Erik Valeur så har jeg klart dette med glans. Nå skal det også sies at Det syvende barnet var min planlagte påskekrim, og siden påsken varte lengre enn mars så dro jeg med den inn i april også. Jeg likte boka, men det var med sin firer den boka jeg likte minst – og det sier jo noe om hvor godt jeg likte de andre bøkene! Etter påskekrimmen hentet jeg frem en roman som jeg har hatt i hylla siden i fjor, og som jeg egentlig var ganske skeptisk til: Arven av Katherine Webb.  Dette er en roman med to parallelle historier ala Kate Morton, og jeg må innrømme at Lucinda Riley har, med sine Orkideer, skremt meg litt unna denne typen bøker. Og kanskje var det denne skepsisen som gjorde at jeg endte opp med å bli skikkelig positivt overrasket? For det ble jeg! Katherine Webb kan skrive, og hun skriver godt også! Hun var like god som Morton! O lykke!! Etter denne fine leseopplevelsen kastet jeg meg over en liten brev – dokumentar om litteratur og boksamling; 84. Charing Cross Road av Helene Hanff og den ble med sine korte, sjarmerende og allikevel innholdsrike brev månedens favorittbok. Terningkast 6 og en nødvendighet for alle som er glad i bøker.

Bøker handlet også den neste romanen om: Northanger Abbey av Jane Austen var april sin lesesirkelbok hos Line. Siden den både er en 1001- bok og en klassiker, så fikk jeg to fine kryss for denne morsomme godbiten – ja, og så en ny Austen – favoritt, da. Ikke verst det. På slutten av måneden fikk jeg skikkelig lyst på mer parallelle historier, familiehemmeligheter, kjærlighet og mystikk, så jeg leste den nyeste romanen til Kate Morton: Hemmeligheter. Den var like god som jeg forventet – det er så deilig å synke ned i en skikkelig god historie!

I tillegg til at bøker og lesing har vært et av temaene i flere av bøkene jeg har lest, så har jeg selvfølgelig også handlet en del bøker – og det er bra. Mer tror jeg ikke jeg vil si om den saken.

Litt statistikk:

• 21 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
• 4 av 6 1001 – bøker.
• 3 av 12 klassikere.
• 3 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 1 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Statistikken viser helt klart at jeg hittil i år har lykkes mest med 1001 – målet og dokufebermålet mitt. Jeg opplever også at jeg er i gang med klassikerne. Siden jeg har fått noen nye Buffy – tegneserier i hus, samt memoarene til Shirley Jackson så regner jeg med at det blir både grafiske romaner – kryss og Shirley Jackson – kryss ganske så snart. Jeg dessverre ikke helt i humør til å lese Dickens, Rushdie og Gaiman ennå, heller ikke er jeg klar for YA – serier – men det kommer nok. Det er 7 måneder igjen .

I april så har jeg vært så heldig å få vært sosial med flere bokbloggere. I begynnelsen av måneden kom Solgunn til Oslo, og hun  fikk med seg en liten fin bunt av bokbloggere på å utforske den samiske teaterscenen; Elisabeth, Lise, Ingalill, Ellikken og jeg møtte spent opp – og hadde en herlig kveld med deilig mat og god drikke. For en fin fin gjeng! Det er så morsomt at vi, til tross for at vi bare har møttes en gang tidligere, har så mye å prate om!  Teater ble det ikke, men det var visstnok like greit. Mer utførlig skildring av kvelden – med bildebevis –  kan du lese her, her og her. Bokbloggertreffkomiteen – Elin, Lise, Line, Gro, Rose – Marie og meg selv – har også hatt møte, og det er alltid helt supert og engasjerende å møte disse flotte damene! I tillegg har jeg vært på bokloppis med Line. Bokutvalget var dårlig, selskapet meget bra .

Hvordan har lesemåneden din vært?

For å gjøre en lang (ikke så lang, egentlig) historie kort; dette  var en idè vi tente på alle sammen. Og samme kveld ble BOKBLOGGERPRISEN innstiftet av Line, Lise, Gro, Rose – Marie, Elin og meg. Og nå, etter møter, diskusjoner og gode innspill fra Clementine, er vi klare for å presentere prisen for dere.

Vi ønsker at Bokbloggerprisen skal være en pris der vi fokuserer på og inspirerer til lesing av norsk samtidslitteratur, og vi har, for å sikre at ingen sjangere føler seg  forbigått valgt å dele den inn i to kategorier:

• Årets norske roman – som også inkluderer kriminalromaner.
• Åpen klasse – som inkluderer barne – og ungdomsbøker, bildebøker, dokumentarer, novellesamlinger og lyrikk og mye mer.

Et annet formål med prisen er at vi ønsker å skape bevissthet blant norske bokbloggere om hva vi leser av norsk litteratur, samt skape engasjement og diskusjon rundt norske bøker. Vi er mange mange bokbloggere i landet og vi leser mye forskjellig. Noen er velbevandret innenfor den nyere norske litteraturen, mens andre – som undertegnede – de siste årene kanskje har lest mest engelskspråklig litteratur. Tenk så gøy det blir om vi får til å skape et fellesskap der vi diskuterer og snakker om norske bøker i ulike sjangere – der noen er eksperter og andre er litt mer ferske, hvor vi kan lære av hverandre, få tips, nye forfatterbekjentskaper og kanskje blir utfordret i forhold til nye og andre typer bøker enn det vi vanligvis leser! Jeg kjenner at jeg er inspirert allerede, og har store planer om å få en større oversikt over hva som har kommet og hva som kommer ut av norsk litteratur i 2013. Jeg vil utforske, prøve nye ting – og ja, jeg har allerede noen for meg ukjente navn på blokka. Dette blir spennende!

Planen er at Bokbloggerprisen skal deles ut hvert år på Bokbloggtreffet, med første utdeling i 2014. Det er skal være en demokratisk og uavhengig pris, og vi har ikke noe mål om at den skal konkurrere med andre litteraturpriser.  Men hvorfor går vi ut med informasjon så tidlig? Jo, det er fordi at prisen gjelder for bøker som er gitt ut for første gang året før; altså bøker som er gitt ut og blir gitt ut i løpet av 2013. Vi vil komme nærmere tilbake med mer informasjon om selve nomineringsprosessen, men det kan være lurt å allerede nå ha prisen i bakhodet. Neste gang dere leser det som bare MÅ være årets aller aller beste norske roman, så er det bare å skrive tittelen ned og ha den klar til nomineringen starter. Lurt, ikke sant?

Som sagt, mer informasjon om nominering kommer etterhvert, det samme gjelder for avstemmingen når kortlisten er klar. Frem til da, så håper jeg og resten av komiteen at det er mange som tenner på dette sammen med oss, og at det blir en spennende og, for mange, en litt annerledes lesevår/sommer/høst! Jeg gleder meg!

Les mer om prisen på Bokbloggertreff – bloggen, Facebooksiden og selvfølgelig på resten av komiteens blogger.

Årets bokpus? (Ja, sier den stolte moren )