#4/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Mai er favorittmåneden min – da har jeg bursdag, det begynner å nærme seg sommer – men det er allikevel ikke for varmt, bare akkurat akkurat passe og alt er liksom så lett, boblete og fint. Mai er for meg som et deilig kaldt glass med Prosecco! Mmmmm!

Og siden det er bikket en ny måned, så er det på tide med et månedsoppgjør – hvordan ligger jeg an i forhold til måloppnåelsen – ligger jeg på nivå 1, 2 eller 3? Jeg er nok ikke helt på treeren, men at jeg er godt innenfor nivå 2, ja, det er jeg sikker på. April har vært en god måned både kvalitativt og kvantitativt; jeg leste fem bøker der to av bøkene tilsammen hadde 1400 sider! To svære bøker, med andre ord! De tre andre var av mer vanlig størrelse. Disse fem bøkene gjør at jeg hittil i år har lest 21 bøker, og i følge GoodReads er jeg nå to bøker foran målet mitt på 60 bøker. Jeg er fornøyd med det!

Etter en intens krimperiode i februar og mars, lovte jeg meg selv at jeg skulle ta en liten pause fra den sjangeren. Med unntak av Det syvende barnet av Erik Valeur så har jeg klart dette med glans. Nå skal det også sies at Det syvende barnet var min planlagte påskekrim, og siden påsken varte lengre enn mars så dro jeg med den inn i april også. Jeg likte boka, men det var med sin firer den boka jeg likte minst – og det sier jo noe om hvor godt jeg likte de andre bøkene! Etter påskekrimmen hentet jeg frem en roman som jeg har hatt i hylla siden i fjor, og som jeg egentlig var ganske skeptisk til: Arven av Katherine Webb.  Dette er en roman med to parallelle historier ala Kate Morton, og jeg må innrømme at Lucinda Riley har, med sine Orkideer, skremt meg litt unna denne typen bøker. Og kanskje var det denne skepsisen som gjorde at jeg endte opp med å bli skikkelig positivt overrasket? For det ble jeg! Katherine Webb kan skrive, og hun skriver godt også! Hun var like god som Morton! O lykke!! Etter denne fine leseopplevelsen kastet jeg meg over en liten brev – dokumentar om litteratur og boksamling; 84. Charing Cross Road av Helene Hanff og den ble med sine korte, sjarmerende og allikevel innholdsrike brev månedens favorittbok. Terningkast 6 og en nødvendighet for alle som er glad i bøker.

Bøker handlet også den neste romanen om: Northanger Abbey av Jane Austen var april sin lesesirkelbok hos Line. Siden den både er en 1001- bok og en klassiker, så fikk jeg to fine kryss for denne morsomme godbiten – ja, og så en ny Austen – favoritt, da. Ikke verst det. På slutten av måneden fikk jeg skikkelig lyst på mer parallelle historier, familiehemmeligheter, kjærlighet og mystikk, så jeg leste den nyeste romanen til Kate Morton: Hemmeligheter. Den var like god som jeg forventet – det er så deilig å synke ned i en skikkelig god historie!

I tillegg til at bøker og lesing har vært et av temaene i flere av bøkene jeg har lest, så har jeg selvfølgelig også handlet en del bøker – og det er bra. Mer tror jeg ikke jeg vil si om den saken.

Litt statistikk:

• 21 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
• 4 av 6 1001 – bøker.
• 3 av 12 klassikere.
• 3 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 1 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Statistikken viser helt klart at jeg hittil i år har lykkes mest med 1001 – målet og dokufebermålet mitt. Jeg opplever også at jeg er i gang med klassikerne. Siden jeg har fått noen nye Buffy – tegneserier i hus, samt memoarene til Shirley Jackson så regner jeg med at det blir både grafiske romaner – kryss og Shirley Jackson – kryss ganske så snart. Jeg dessverre ikke helt i humør til å lese Dickens, Rushdie og Gaiman ennå, heller ikke er jeg klar for YA – serier – men det kommer nok. Det er 7 måneder igjen .

I april så har jeg vært så heldig å få vært sosial med flere bokbloggere. I begynnelsen av måneden kom Solgunn til Oslo, og hun  fikk med seg en liten fin bunt av bokbloggere på å utforske den samiske teaterscenen; Elisabeth, Lise, Ingalill, Ellikken og jeg møtte spent opp – og hadde en herlig kveld med deilig mat og god drikke. For en fin fin gjeng! Det er så morsomt at vi, til tross for at vi bare har møttes en gang tidligere, har så mye å prate om!  Teater ble det ikke, men det var visstnok like greit. Mer utførlig skildring av kvelden – med bildebevis –  kan du lese her, her og her. Bokbloggertreffkomiteen – Elin, Lise, Line, Gro, Rose – Marie og meg selv – har også hatt møte, og det er alltid helt supert og engasjerende å møte disse flotte damene! I tillegg har jeg vært på bokloppis med Line. Bokutvalget var dårlig, selskapet meget bra .

Hvordan har lesemåneden din vært?

Lesesirkel 1001 bøker: Northanger Abbey av Jane Austen

Denne månedens lesesirkelroman hos Line er en jeg har vært veldig spent på og gledet meg til; Northanger Abbey av Jane Austen. Jeg har gledet meg fordi jeg har likt godt de andre romanene jeg har lest av Austen og da særlig fortellerstemmen hennes, og jeg har vært spent fordi det ville være første gang jeg leste en av bøkene hennes på originalspråket. Ville 1803 – versjonen av det engelske språket komme i veien for innholdet? Etter noen sider med litt intens jobbing så kan jeg si at å lese Austen på engelsk, ja, det gjør jeg gjerne igjen.

I Northanger Abbey følger vi den unge og drømmende 17 – åringen Catherine Morland. Hun vokser opp som en av mange barn i en hyggelig, om enn noe kjedelig familie. Da hun blir invitert med av mr og mrs Allen til Bath, gleder hun seg til å endelig få oppleve noe.

I Bath møter hun og blir raskt betatt av den sjarmerende og livsglade Mr Tilney. Hun sliter litt med å bli trygg på de sosiale kodene i selskapslivet, og da Mr Tilney ikke dukker opp på en stund blir hun lett dratt med av det unge søskenparet Isabella og John Thorpe og tilbringer dagene med dem. Når Mr Tilney igjen ankommer Bath har han med seg sin søster og far, og Catherines følelser for ham blusser opp igjen. Hun blir venn med hans søster, og blir overlykkelig over å bli invitert hjem til deres herskapshus. Lykken blir enda større da hun finner ut at Northanger Abbey er et gammelt kloster og hun ser for seg et mørkt og skummelt sted full av gotikk, skrekk og mysterier – akkurat som i bøkene – særlig Ann Radcliffes Udolpho –  hun leser!

Nå er det lenge siden jeg leste noe av Austen sist, men jeg tror virkelig at Northanger Abbey seiler opp som en av mine personlige favoritter! Jeg koste meg gjennom alle de 241 sidene, og det eneste jeg syntes var negativt med opplevelsen var at hendelser og begivenheter gikk litt for raskt på slutten – jeg ville hatt mer av både Catherines eventyr på Northanger Abbey og av det gryende kjærlighetsforholdet mellom henne og Mr Tilney (Mr Darcy – gå hjem og legg deg!). Jeg ville ha mer, mye mer!

Jane Austen har både gjennom Pride and Prejudice og Emma vist at hun har en ironisk og vittig fortellerstemme (så vidt jeg husker), men jeg tror nok at Northanger Abbey må være den aller morsomste. Jeg har fnist, humret og skrattledd meg gjennom skildringer av sosiale sammenkomster, merkelige samtaler der formålet helt klart kun er å få sagt noe – ikke lytte til hva de andre sier og Catherines fantasifulle tolkninger av det som skjer rundt henne og det hun opplever:

‘No,’ said Miss Tilney, sighing; ‘I was unfortunately from home. – Her ikkness  was sudden and short; and before I arrived it was all over.’

Catherine’s blood ran cold with the horrid suggestions which naturally sprang from these words. Could it be possible? – Could Henry’s father? – And yet how many were the examples to justify even the blackest suspicions!

s 176

Jeg opplever Austen som en god og vittig skildrer av sin samtid og det kompliserte livet i forhold til sosiale  koder og kjærlighet, og hun er helt fremragende på å skape dumme og egoistiske karakterer! Jeg synes også at fortellerstemmen er veldig tydelig, og jeg hadde hele tiden følelsen av at romanens forteller måtte være forfatteren selv – at dersom jeg hadde tatt meg en liten tidsreise for å snakke med Jane Austen, så ville hun ha snakket og formulert seg slik som i denne romanen.

Cathrine Morland er en karakter som jeg falt helt pladask for. Hun er utrolig naiv – så naiv at jeg merket at jeg faktisk ble litt irritert innimellom fordi hun lot seg utnytte, samt at jeg jublet HØYT da hun endelig satte noen grenser! Hun er en drømmende bokelsker som blir helt oppslukt i tanker på hva som har skjedd og hva som kommer til å skje med heltinnen hun leser om, noe som fører til at hun ikke får med seg så mye av det som skjer rundt henne. Hun lar seg lett rive med og har en voldsom fantasi som får ordentlig utløp når hun ankommer Northanger Abbey. Jeg kjenner meg godt igjen i Catherine, og det er kanskje derfor jeg liker henne så godt. Der hun leter rundt på gods etter hemmelige rom og skjulte hustruer – inspirert av Ann Radcliffe, løp jeg rundt og skulle løse mysterier – inspirert av Nancy Drew og 5 – gjengen (OK, jeg var ikke 17). Det  å la seg oppsluke av noe en har lest og la tankene og fantasiene spille videre på “hva om…” er noe jeg fremdeles gjør, akkurat som Catherine. Jeg kan rett og slett identifisere meg ganske så mye med Catherine Morland.

Som seg hør og bør en Austen – roman så hører det med en kjærlighetshistorie, og det gjør det for såvidt også i Northanger Abbey. Det er bare det at den kommer litt i andre rekke, den er ikke noe særlig i fokus selv om den absolutt er til stede. I store deler av romanen så opplevde jeg det som helt greit, Catherines betatthet av Mr Tilney ble nevnt litt her og der og så skjedde det så mye annet – men på slutten så kunne jeg ha ønsket meg litt mer romantisk fokus. De siste kapitlene gikk, som nevnt over, for raskt.

Romanen har mange referanser til andre litterære verk, da i særdeleshet The Mysteries of Udolpho og The Monk av Matthew Lewis, og skal være en parodi på viktoriansk og gotisk litteratur. Jeg har dessverre ikke lest disse to ennå – selv om jeg har lest mye om dem, men jeg synes det er veldig morsomt med referanser og parodier generelt, og jeg opplevde ikke at leseopplevelsen ble mangelfull av å ikke ha førstehåndserfaring med denne typen litteratur.

Dette er min tredje lesesirkelbok i år, og jeg er strålende fornøyd! Northanger Abbey av Jane Austen er en morsomt og velskrevet klassiker som jeg anbefaler til alle som liker 1800 – tallet, humor, bøker og litt kjærleik!

Austen-itis

Hva gjør man når man har nikoset seg igjennom en roman, og bare vil bli værende i det universet forfatteren har skapt?  Kjøper filmen,  vel .

Jeg har gått til innkjøp av filmversjonen av Northanger Abbey fra 2006. Carey Mulligan spiller en av rollene, og da tenker jeg at det bare må bli bra!

Har du lest Northanger Abbey og/eller sett filmen?

I helga…

… skal jeg gjøre et lite innhugg i Silje goes classic – haugen min. Første bok ut er Cold Comfort Farm av Stella Gibbons.  Ikke bare er den en klassiker, den har også fått plass på 1001 – lista.

Jeg har ikke kommet så veldig langt, men jeg liker skrivestilen. Morsomt og vittig – og det lover godt for fortsettelsen.

Hva skal du lese i helga?

#2/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Mars er her! Den første vårmåneden! Jippi! Dagen ble feiret med gåtur i det fine været i kledd joggesko – det var glatt… For selv om sola er fremme og gradene på gradestokken viser plussgrader (deilig, deilig), så ligger fremdeles snøen – og alle vet jo at varmegrader + sol + snø = litt isete. Det gikk greit, altså, bare jeg kom meg ned trappa ute, så følte jeg meg atskillig tryggere. Men, dette innlegget skal ikke kun være en hyllest til vår og varmere tider, det skal også være en oppsummering av februar – for hvordan ble egentlig måloppnåelsen for årets korteste måned? Følg med!

I februar leste jeg fem bøker, og det betyr at jeg fortsatt kan nå målet om å lese 60 bøker totalt. Siden jeg brukte to uker pluss pluss på den ene av disse fem, så er fire lest i løpet av to uker – det er ganske kjapt til å være meg. Jeg er fornøyd! Sjangermessig så er jeg ikke fullt så variert som jeg var i januar. Tre av romanene var kriminalromaner, svært gode kriminalromaner må det sies, men det førte til at bøker i andre sjangre ble liggende. Jeg endte i allefall opp med å gi både Vredens tid av Stefan Tegenfalk, Metallmyk av Asle Skredderberget og De Usynlige av Stef Penney terningkast fem. Solide, spennende og ganske annerledes krim alle tre. Det ble også en 1001 – roman; lesesirkelromanen Storm i juni av Irène Némriovsky – jeg likte den veldig godt, ja, jeg tror faktisk jeg var blant dem som likte den aller best i lesesirkelen. Terningkast 5 og en stor lyst til å lese mer av denne franske forfatteren som led en tragisk skjebne i 1942. Romanen ble skrevet under krigen, men siden den ikke ble utgitt før i 2004, så kan jeg nok ikke gi meg selv et klassiker-kryss i februar…. Den aller aller beste romanen jeg leste i februar var uten tvil Faen ta skjebnen av John Green – jeg var  i utgangspunktet litt skeptisk til om jeg i det hele tatt burde lese denne, kreftbok og greier som den er – men plutselig satt jeg der og var helt oppslukt. En fantastisk og ærlig bok som jeg håper når et stort publikum i Norge (for i den engelskspråklige verdenen er den allerede en gigantsuksess). Terningkast 6 – egentlig 10 hvis det hadde gått an .

Som dere ser så likte jeg alle bøkene jeg leste i februar – det er så godt!

Jeg har selvfølgelig kjøpt bøker også; det har vært Mammut blant annet, men jeg har ingen oversikt over hvor mange – og ikke er det så farlig heller. De har vært ønsket og skal leses – snart.

Litt statistikk:

• 10 av 60 bøker lest og omtaler skrevet om alle.
• 3 av 6 1001 bøker.
• 1 av 12 klassikere.
• 1 av 6 dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Salman Rushdie
• 0 av 1 Charles Dickens
• 0 av 1 Neil Gaiman
• 0 av 1 Shirley Jackson
• 0 av 6 grafiske romaner

Konlusjon:  Siden jeg ikke har et eget krimmål, så er måloppnåelsen noe lavere enn i januar. Jeg er veldig fornøyd med at jeg har lest 10 bøker tilsammen og at jeg har skrevet omtale av alle, samt 1001 bøker – målet mitt. Der er jeg allerede halvveis, men i mars må det bli full skjerpings på klassikere og grafiske romaner. 

I februar har jeg også hatt muligheten til å være sosial sammen med noen medbloggere. Elin, Line og jeg var på Forfatterne kommer på Gyldendalhuset og  fikk presentert flere av vårens bøker. Jeg kan bare si; bokbading er morsomt! Ellers så dro Elin, Rose – Marie og jeg for å se Les Miserables forrige uke, og den var kjempebra – jeg gråt og gråt og lot meg imponere av både skuespillerprestasjoner og sangferdigheter. Nå vil jeg lese boka.

Hvordan gikk februar for deg?

Ønsker alle en strålende vårmåned – nyt sola og snøsmeltingen!

Lesesirkel 1001 bøker: Storm i juni (Suite Francaise) av Irene Nemirovsky.

Lesesirkel boken denne måneden er Storm i juni (Suite Francaise) av Irène Némirovsky, og lesesirkelgeneral er som vanlig Line.

Historien om hvordan denne romanen ble til og hva som skjedde før den kom i forlaget sine hender er både dramatisk og tragisk. Irène Némirovsky, en av Frankrikes mest kjente forfattere på 1930 – tallet, var jøde og måtte flykte da tyskerne okkuperte landet. Bortgjemt i en liten landsby startet hun på det hun selv anså som sitt litterære storverk, en suite i fire deler som i tillegg til å være en krigsskildring også skulle være en skildring av menneskets innerste vesen. Hun rakk å fullføre to av delene før hun ble arrestert av fransk politi og deportert til Auschwitz der hun døde i 1942. Ikke lenge etter led ektemannen hennes samme skjebne. Paret hadde to døtre som flyktet gjennom hele Frankrike med fransk politi i hælene, med seg hadde de en koffert som inneholdt manuskriptet av det som nå er kjent som Suite Francaise.  Jentene visste at de hadde med seg morens siste manuskript, men det tok svært lang tid før de orket å forholde seg til det de trodde var dagboknotater og å lese morens tanker rundt krigen som drepte begge foreldrene og som de selv rømte fra. Ikke før i 2004 ble romanen utgitt for første gang i Frankrike – 62 år etter at Irène Némirovsky ble fanget og drept. (Kilde: Forordet i min utgave).

Siden Irène Némirovsky døde før hun fikk fullført verket sitt, så består Storm i juni av to deler i stedet for de tiltenkte fire. Den første delen heter Storm i juni og tar for seg de kaotiske dagene i juni 1940  da tyskerne invaderer Frankrike og masseflukten fra Paris. Jeg opplevde at det tok litt tid å komme inn i denne delen fordi det er en del personer og navn å holde styr på, men etter at jeg hadde fått sortert tankene og laget en mental personoversikt så fikk jeg mer glede av historiene som ble fortalt. Som jeg nevnte ovenfor så var Némirovsky sin hensikt med denne romanen å skildre menneskets innerste, sanne vesen, og det synes jeg at hun får til på en glimrende måte i denne delen. Vi følger en del familier og personer fra ulike samfunnslag og ser hvordan de reagerer når de får vite at tyskerne nærmer seg den franske hovedstaden. Jeg opplever at Némirovsky virkelig blottstiller det franske borgerskapet der hun med skarp, ironisk og ærlig penn skildrer deres dobbelmoral. I hennes virkelighet så er det først når krisen oppstår at menneskene får vist hvem de er. Fru Péricand som nyter godt av å være veldedig og en god kristen fremstår som mer og mer egoistisk og selvopptatt på egne og sin families vegne jo mer desperat situasjonen blir:

“Jeg hadde satt til verden en helt og en helgen,” sa hun. “Våre sønner må betale for andres,” mumlet hun dystert og så på Craquantkusinen sin – dennes eneste sønn hadde fått et fredelig, lite oppdrag i sivilforsvaret i Toulouse.

s 191

Egenskapene til forfatteren Gabriel Corte  blir bare forsterket – han blir – om mulig – enda mer usympatisk. Og jeg tror dessverre at dette ikke bare er noe som oppstår i litteraturen, men heller er troverdige skildringer av menneskelige mekanismer:

Den kristne nestekjærligheten og saktmodigheten fra mange hundre års sivilisasjon falt av henne som forgjengelig pynt og avdekket hennes golde, nakne sjel. De var alene i en fiendtlig verden, barna og hun. Hun måtte skaffe mat og husly til sine små. Ingen ting annet betydde noe som helst lenger.

s 83

Det er kanskje ikke slik man ønsker å fremstå, men dette sitatet opplever jeg som en svært realistisk beskrivelse av hvordan man reagerer når man står ovenfor en ny og truende situasjon.

Det er ikke alle karakterene som blir beskrevet med denne ironiske og lett tragikomiske måten. Herr og fru Michaud blir skildret på en helt nydelig måte, med varme og hjerte. For meg så blir de på en måte heltene i denne første delen – som alle velger de å gå ut på veiene for å komme seg unna den varslede tyske innmarsjen, men i motsetning til de andre personene vi møter så kan det se ut til at strabasene både styrker dem som par og som medmennesker. Herr og fru Michaud kommer fra fattigere kår enn de øvrige karakterene – er det en tilfeldighet? Eller er dette et bevisst valg fra forfatterens side for å tydeliggjøre borgerskapets dobbeltmoral?

Den neste delen heter Dolce, og her er vi i en landsby som er okkupert av tyskerne. Handlingen foregår i tre måneder, fra den tyske hæren ankommer og til de reiser igjen. Også her møter vi mange karakterer fra ulike samfunnslag, og de aller fleste karakterene er skildret med det samme skarpe blikket og ironien som i den første delen. Alt hykleri blir vist frem, og hardest går det – igjen – utover overklassen:

Hun nøt gleden ved å være snill, ved å vise at hun ikke glemte de nødstedte, en glede som var krydret av følelsen av at hun selv aldri kom til å havne i den situasjonen at folk syntes synd på henne, takket være den store formuen hennes.

s 326

Det er både litt skremmende og morsomt å lese om vicomtessen som snur kappen etter vinden alt etter som hvordan det gagner henne og hennes mann, og jeg kjenner at jeg på et vis føler litt sympati for gamle fru Angellier – selv om hun er et troll ovenfor svigerdatteren – hun er steil og vil ikke vike for en eneste tysker, de har tross alt fanget sønnen hennes!

Siden okkupasjonen nå er et faktum, så handler Dolce om hva som skjer videre  - hva gjør man egentlig i en slik situasjon? Hvordan forholder man seg som okkuperte og okkupanter, som tyskere og franskmenn? Jeg synes at Irène Némriovsky på en god måte får frem denne rådvillheten som oppstår for både enkeltindivider og for grupper. Tyskernes inntog i landsbyen skaper store endringer, maktforholdene forskyves – tyskerne er skurkene som har gått seirende ut, mens franskmennene er ofrene – men hvordan vil dette endre hverdagen til de enkelte i landsbyen? Livet må på ett eller annet vis gå sin gang, og forholdet som oppstår mellom enkelte av de tyske soldatene og de franske ungjentene er både vart og fint skildret. Særlig liker jeg Lucille og Bruno sin forsiktige og famlende flørt, den er så jordnær og fin. Jeg føler at Némriovsky på en måte klarer å skille mellom krigens grusomheter og det at  den enkelte soldat er et menneske med gode og dårlige egenskaper. De befinner seg i landsbyen fordi de tilfeldigvis er født og oppvokst i Tyskland, ikke nødvendigvis fordi de ønsker å delta i krigen. Jeg synes det er ekstra sterkt med tanke på forfatteren sin egen historie og skjebne under krigen. Hun viste at tyskerne gjorde alt i sin makt på å  ta jødene, og allikevel klarer hun å gi et nyansert bilde av krigsutbruddet og tiden etter. Jeg synes det er helt fantastisk!

Storm i juni er en solid og grundig skildring av hvordan vi som grupper og enkeltmennesker opplever krig. Den viser hvordan vanskelige, umenneskelige situasjoner får frem hvordan man virkelig er. Romanen er svært velskrevet, med mange treffende og ærlige beskrivelser – noen vonde, noen morsomme, noen triste og noen fine – og alle er de realistiske. Det er ingen tydelig spenningskurve i historiene som fortelles. De er mer tåblåer, ulike situasjoner som belyser det forfatteren ønsker å si noe om og det synes jeg fungerer godt. Jeg opplevde at romanen fenget meg i mye større grad enn det jeg i utgangspunktet hadde forestilt meg – ikke på den måten at jeg jagde gjennom sidene for å se hva som skjedde – for Storm i juni er langt unna å være en sidevender! Jeg måtte jobbe for det, bruke tid, stoppe opp, notere litt hist og her – og så –  mens jeg arbeidet meg igjennom så merket jeg at skjebnene og personene ble mer og mer tydelige for meg, historiene vokste og satt seg fast i meg – og de endte med å bli værende inne i hodet mitt lenge etter at romanen var ferdig.

Anbefales!

Augustus, Hazel og Irene

For tiden leser jeg historien om Hazel og Augustus, eller Faen ta skjebnen, om du vil. Jeg regner med at omtalen kommer i morgen. Det er ikke mange sider igjen, og jeg skjønner at noe forferdelig trist er i ferd med å skje og at det er fare for snørr og tårer… Jeg merket tendensen allerede i går, og måtte legge fra meg boka og nå er det som jeg prøver å utsette det uungåelige. Men, romanen skal leses ferdig, aller helst i kveld.

Neste bok som jeg skal synke ned i er månedens 1001-bok; Irene Nemirovsky sin Storm i juni [Suite Francaise]. Nemirovsky skrev på denne romanen da hun ble deportert til Auschwitz. Manuskriptet gjemte hun i en koffert som døtrene hennes fikk med seg, og det ble ikke lest og utgitt før på midten av 2000-tallet. Jeg ser frem til å stifte bekjentskap med en av 1930 -årenes mest kjente franske forfattere, og håper at Storm i juni blir et godt første møte.

Hva skal du lese i helga?

#1/2013:Hvordan ligger jeg an?!?

2013 har fortsatt den trenden som jeg så smått begynte å oppdage for et par år siden og som slo ut i full blomst i fjor; månedene går jo bare fortere og fortere (nei, det har ingenting med at jeg blir eldre, tenk ). Januar er inne i sine siste time, og februar står klar; litt lysere, litt blidere og kanskje litt mildere – det blir godt. Og siden det nå er slik at den første måneden straks er over, så er det på tide med årets første oppsummeringsinnlegg. Hvordan har det gått med målene mine –  var de egentlig så konkrete som jeg tenkte de var da jeg lagde dem? Følg med så får du se.

Denne måneden har jeg lest fem bøker og er godt i gang med den sjette. Det synes jeg er bra til å være meg, og i følge Goodreads så er jeg også på rett vei. Fortsetter jeg slik så vil jeg klare målet med å lese 60 bøker på et år. Av disse fem bøkene så har fire av dem bodd i hyllene mine siden før 31.12.12. To av bøkene befinner seg også på 1001 – lista; The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark og Kafka på stranden av Haruki Murakami (Murakami – mål nådd!). Siden jeg skal lese (minst) seks 1001 – bøker, så er jeg veldig godt i gang! Miss Jean Brodie er også en del av Silje Goes Classic- temaet mitt.  Det er alltid kjekt når man kan krysse av flere mål med samme bok. En dokufeber har jeg også fått tid til; Girl, Interrupted av Susanna Kaysen. Jeg likte alle disse tre bøkene svært godt, men det er ingen tvil om at Kafka på stranden var den som jeg likte aller aller best – jeg falt helt pladask for dette underlige universet, og skal definitivt lese mer. I tillegg fikk jeg lest to ungdomsbøker – den ene var dårlig (Glassdemonen av Helen Grant) og den andre var kjempegod (Ild av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren). Svensk fantasy – realisme av ypperste kvalitet!

En annen målsetting jeg har dette året er å ikke ha noe form for bokkjøpbegrensninger – om dette målet har fungert eller ikke, avhenger nok av øynene som ser…. I utgangspunktet var planen at dette skulle føre til at jeg ikke kjøpte så mange bøker – et anfall av omvendt psykologi, om du vil – men det har ikke fungert helt på den måten. Jeg har med andre ord kjøpt bøker – ganske mange, men det som er bra er at jeg ikke har dårlig samvittighet for det, for jeg har jo egentlig gitt meg selv frie tøyler!

Litt statistikk (inspirert av Ingalill):

• 5 av 60 bøker lest og omtaler er skrevet om alle.
• 2 av 6 1001 – bøker
• 1 av 12 klassikere
• 1 av 6 dokufeber – bøker
• 1 av1 Haruki Murakami
• 1 av 3 serie – fortsettelser (Engelfors – triologien)
• 0 av1 Salman Rushdie
• 0 av 1 Charles Dickens
• 0 av 1 Neil Gaiman
• 0 av 1 Shirley Jackson
• 0 av 6 grafiske romaner

Konklusjon: Høy måloppnåelse (det har tross alt bare gått fire uker) – jeg er fornøyd!

Januar har også vært måneden for sosialt samvær med medlesehester og medbloggere. Bokbloggtreffkomiteen (Gro, Lise, Rose – Marie, Elin, Line og jeg) har møttes over en deilig middag og startet drodlingen i forhold til høstens bokbloggtreff. Så langt kan vi si at det blir lørdag 14. september på Gyldendalhuset i Oslo. Vi gleder oss allerede, og vi gleder oss spesielt til å møte deg! I går var det nok en litterær anledning; Rose – Marie, Line og jeg koste oss på Schibsted og lanseringsfesten til Veronica Bøs nye roman Teresa Birnas bortgang. Praha og familiehemmeligheter var nok til å pirre min nysgjerrighet!

Jeg må innrømme at jeg har storkost meg denne måneden, både med bøkene jeg har lest og de andre tingene jeg har fått være med på. Jeg satser på at februar begynner der januar slutter – strålende!

Hvordan har lesemåneden vært for deg?

 

Lesesirkel 1001 bøker: Kafka på stranden av Haruki Murakami

Det er fremdeles bare januar men jeg har allerede møtt romanen som jeg er ganske sikker på blir min store bokkjærlighet i 2013! Kafka på stranden er skrevet av Haruki Murakami, den er mitt aller første møte med denne japanske forfatteren (og definitivt ikke det siste) og jeg har lest den som en del av Lines lesesirkel.

For å være helt klar; Kafka på stranden er en merkelig roman. Jeg tror det er en av de bøkene man enten faller pladask for eller så liker man den ikke i det hele tatt. Jeg er jo, som nevnt, en av de som falt nesegrus, men når jeg nå setter meg ned for å skrive om hva det var som gjorde at denne leseopplevelsen ble helt ekstraordinær – ja, så er det vanskelig å finne ord som beskriver det godt nok. Det til tross for at jeg både har skrevet post – it notater, markert i margen(!!) og skrevet tankene mine ned i min helt nye Moleskine bokdagbok (ikke relevant, men den er bare så fin…). Men jeg skal prøve så godt jeg kan.

Vi møter Kafka Tamura som på 15  - årsdagen sin rømmer hjemmefra. Han er vokst opp med faren og innprentingen av en profeti om at han kommer til å drepe sin far og voldta sin mor og søster. Han reiser fra Tokyo til Takamatsu for å unngå denne skjebnen, men også for å lete etter moren og søsteren som forsvant da han var liten. Kafka har alltid vært en ensom gutt, og det eneste stedet han føler seg helt hjemme er på biblioteket. Når han kommer til Takamatsu leter han derfor opp et lite privat bibliotek der han kan tilbringe dagene. Der møter han Oshima og den mystiske bestyrerinnen Saeki som hjelper ham når noe uforklarlig skjer.

Parallelt med historien om Kafka følger vi også den eldre mannen Nakata. Etter en merkelig hendelse i barndommen der han mistet både alle minnene sine, samt halve skyggen sin, har han vært av den mer enkle sorten. Men en evne har han fått; han kan prate med katter (misunnelig!!!). Etter å ha arbeidet som møbelmontør, er han nå arbeidsledig, men han sper på trygden ved å ta oppdrag som kattefinner. Ingen er bedre enn Nakata på det feltet. Det er mens han er på let etter en liten kattefrøken at han blir ført til den mystiske figuren Johnny Walker, som på groteskt vis samler på kattesjeler. Ting skjer og plutselig er Nakata på flukt fra politiet og med et merkverdig driv mot nettopp Takamatsu. Slik nærmer livene og skjebnene til Kafka og Nakata seg hverandre.

Kafka på stranden av Haruki Murakami er for meg en helt utrolig magisk, fascinerende, vakker og velskrevet roman. Murakami har skapt et helt eget univers med utgangspunkt i Japan – et Japan som tilsynelatende ser ut som “vårt” Japan, men der det for eksempel kan regne fisk, mannen fra Kentucky Fried Chicken plakatene er en innkaster uten fast form og sjelen til levende mennesker kan gå igjen i en yngre utgave. Eller? Det er vanskelig å si hva som er ekte og virkelig og hva som er drøm i denne boka. Er det for eksempel en mellomting? En tilstand mellom virkeligheten og en drømmeverden/det hinsidige? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at Haruki Murakami drar sjangeren magisk realisme et par hakk forbi det som er normen. Dette er en historie full av absurditeter og uforståeligheter. Og  vet dere hva? Jeg elsker det!!  Det er litt som med en David Lynch film; du må godta premissene og la deg føre og forføre inn i et helt nytt univers for at det skal funke, og det var nettopp det jeg gjorde med Kafka på stranden. Jeg lot meg oppsluke, jeg var der sammen med Kafka og Nakata og opplevde og følte det de opplevde og følte – sammen med dem.

Murakami skriver svært godt og medrivende. I Kafka på stranden er det forskjellige fortellerstemmer og ulike synsvinkler. Kafka forteller selv i førsteperson, mens Nakatas opplevelser er skildret i tredje person. I tillegg er romanen krydret med rapporter fra en hendelse under 2. verdenskrig – ja, riktig, den som “ødela” Nakata og avisartikler. Jeg opplever disse variasjonene er med på å skape en egen spenning og gjør fremdriften mer intens. I tillegg så setter jeg pris på alle de kloke og vakre skildringene til forfatteren; Murakami skaper karakterer som er genuint interessert i for eksempel litteratur og kunst og det er så mye som blir sagt og beskrevet som får meg til å tenke og reflektere, og som rett og slett gir meg gåsehud:

Minner er noe som varmer kroppen fra innsiden. Men samtidig er det noe som river den i stykker fra innsiden. s 463

Andre setninger sjarmerer meg og får meg til å nikke gjenkjennende:

 Når jeg tar bøkene ut av hyllen og åpner dem, sender de ut en duft av gamle dager. Det er en særegen lukt av dyp visdom og intense følelser som har ligget og hvilt mellom boksidene, og som nå slippes løs. s 46.

Jeg opplever Murakami sin stemme rett og slett som en eksplosjon av fortellerglede, den er leken og lett, og det er en fryd å lese.

I tillegg til å skrive om uforklarlige og rare hendelser, katter, kjærlighet, identitet og tilhørighet, kompliserte foreldre/barn – forhold og leserglede på en utrolig god og levende måte, så har Murakami også klart å skape et persongalleri av en annen verden. De er alle – Kafka, Nakata, Saeki, Oshima og Hoshino -, som alt annet i dette universet, underlige og snåle, men samtidig så er de så ekte og nydelige. De har sjel, jeg kjenner dem inne i meg fremdeles, selv om det er en uke siden jeg leste ut romanen! Deres gleder har blitt mine gleder – ja, jeg har sittet og smilt fjollete ut i lufta av enkelte ting de opplever som er så finfine, og deres sorger har satt seg i meg som en vond knute. Den karakteren som nok satt seg ekstra i meg er Kafka selv – gutten som prøver å flykte fra skjebnen, men som i løpet av boka opplever at er det noe som ikke kan rømmes fra så er det det som er skjebnebestemt (jeg vil allikevel påstå at han kom ut av det hele litt mer hel enn stakkars Kong Ødipus, men det er en annen sak).

Kafka på stranden er en bok der mye skjer på ulike og mer eller mindre forståelige plan. Den gir ingen klare og definitive svar, men mer små og subtile antydninger – hvordan de skal tolkes er opp til oss lesere. Enkelte tråder er kanskje veldig løse – hva var egentlig greia med Johnny Walker? og den blodige skjorta til Kafka? – men summasummarum så var dette en helt særegen og nydelig leseopplevelse! Jeg vil ha mer!

Flere innlegg om denne boka finner du hos fine Line!

Og med det har jeg lest årets andre (!!) 1001 – bok! Hvor skal dette ende?

Franske bokkjøp – eller historien om da jeg ble stanset i tollen på grunn av mystisk pakke!!

I romjula var jeg i Paris, og som seg hør og bør en ekte bokoholiker og lesehest brukte jeg litt tid i bokhandler – kremt – ok da – litt mer enn litt… Min store favorittbokhandel er selvfølgelig Shakespeare & Co. Fylt som den er med bøker fra gulv til tak og  i kriker og kroker, så er denne butikken virkelig enhver bokelskers store drøm! Utvalget er variert og godt, særlig innenfor klassikere og samtidslitteratur, men det er også krim, fantasy, dokumentarer, kunst – ja, det meste – å finne i hyllene.

Jeg er blant dem som blir litt satt ut og sliten av å besøker store, enorme museer  – ja, Louvre, jeg tenker på deg! – men på Shakespeare & Co, der kan jeg stå, sitte og lete etter akkurat DEN riktige boka i en hel liten evighet. Jeg storkoser meg! Nå skal det sies at jeg reiste med mannen, og selv om han er glad i litteratur, så når han et metningspunkt når det gjelder bokbutikker. Jeg måtte altså prøve og begrense meg litt, men to lange, deilige besøk fikk jeg tid til. Resultatet ble en fin bunke av ymse sjangre. Det ble for eksempel plass til noen klassikere: Love in a Cold Climate av Nancy Mitford (1001 – bok også!), The Phanom of the  Opera av Gaston Leroux (Paris, opera, gotikk – ja, og så liker jeg musikalen) og Naked Lunch av William Burroughs (til mannen, men siden det er en 1001 – bok så er det godt mulig at jeg muligens kommer til å lese den etterhvert). Dystopien (?) Wool av Hugh Howey og biografien om Kurt Vonnegut: An So it Goes av Charles J. Shields (til mannen) fikk også bli med meg hjem.

Det holdt selvfølgelig ikke med det! En dag vi ruslet nedover Rue de Rivoli gikk vi rett på en stor engelsk bokbutikk. Jeg husker ikke hva den het, og nei, den var slettes ikke like sjarmerende som Shakespeare & Co – den var mye mer moderne og liknet på en helt vanlig bokhandel – men for et uvalg!! Hurra meg rundt!! To etasjer med bare lykke – mange klassikere, men også mye fantasy, mye nytt, krim, YA, tegneserier og skjønnlitteratur. Jeg ble der en god stund, og jeg måtte selvfølgelig tilbake og handle litt. Sånn er det bare. Det var i denne butikken jeg først møtte Miss Jean Brodie for eksempel, og hun og jentene hennes fikk bli med meg hjem. I tillegg ble jeg veldig nysgjerrig på This is Life av Dan Rhodes (Paris! Flott omslag!) og Lucky Break av Esther Freud.

Jeg er strålende fornøyd med kjøpene og jeg gleder meg til å lese dem alle sammen – forhåpentligvis i løpet av de neste årene .

Men historien om Silje og bøkene ender selvfølgelig ikke der!  1. januar befinner vi oss, litt triste over at ferien er over, på Charles de Gaulle – flyplassen. For å kunne gå inn i avgangshallen må vi skille lag; en kontroll for menn og en for damer. Så langt er alt bra. Jeg gjør som jeg pleier; tar av meg jakke, sko, putter flytende ting i egen pose og lar alt annet ligge i den store veska mi. Veska er klar til gjennomlysing og jeg rusler gjennom kontrollen. Alt vel. Men så….

(Her må jeg gå over i dramatisk form for å få frem det ja, dramatiske i situasjonen ).

Kontrollør 1 ved gjennomlysningen nikker til kontollør 2 og sender veska mi over til henne.

Kontrollør 2 vinker på meg. Jeg går bort.

Kontrollør 2: Can you open your bag please?

Jeg: Ok. (Åpner veska)

Kontrollør 2 kikker nøye igjennom innholdet og stopper ved en firkantet pakken i en tøypose. Hm, hva kan det være mon tro?

Kontrollør 2 til kontrollør 1: Livres (bøker).

Kontrollør 2 nikker og smiler, og jeg får lov til å fortsette.

Så, det var historien om da jeg ble stanset på grunn av en mystisk pakke – bøker, det er skumle greier. He he.

Ønsker alle en riktig god mandag!