Amelia Gray er 27 år og jobber med å restaurere gamle kirkegårder. Kirkegårder har alltid vært en sentral del av Amelias liv; som liten var hun hver dag med faren for å passe på kirkegården i nabolaget, og det var på en kirkegård hun så sitt første spøkelse. For Amelia Gray er ikke som alle andre 27 – åringer, hun kan se spøkelser. Det kan også faren hennes, og han lærer henne tidlig fire enkle regler for å ikke bli for påvirket av åndene som kommer frem i tiden mellom dag og kveld.
Og Amelia er flink og følger disse reglene til punkt å prikke, helt til det skjer et brutalt drap på kirkegården hun arbeider med. Det kan se ut til at drapsmannen velger ut bestemte gravinskripsjoner når han dumper ofrene sine, og det er bare Amelia som har kunnskapene til å tolke disse inskripsjonene. I arbeidet med politiet møter hun Devlin, en kjekk politimann som dessverre er hjemsøkt. Amelia kjenner at hun er tiltrukket av Devlin, men samtidig så har hun farens regler friskt i minne; Aldri kom tett på noen som er hjemsøkt. Snart finner de flere lik, og i tillegg begynner Amelia å se andre skygger og hun føler at noen er etter henne. Er det noe hun innbiller seg, eller er det mørke krefter som er sluppet løs? Og hvordan og hvorfor klarer Devlin sine spøkelser å komme hjem til henne?
Aller først vil jeg si at handlingen i The Restorer av Amanda Stevens foregår i Charlston i South Carolina og omegn, som per definisjon er sørstat, så allerede der er det et element som gjorde meg ekstra nysgjerrig. Når forfatteren da legger til spøkelser, gamle kirkegårder og små drypp av “sørstatsmystikk” og overtro, så er dette en roman som har alle elementer for en liten “bokkjærlighet”. Og mye er veldig bra i romanen.
Beskrivelsene av kirkegården, Charlston og områdene rundt er levende og godt skildret. Jeg kan lukte, føle og høre på varmen og fuktigheten “Deep South”, duften av magnoliaene, bylivet, stemningen på kirkegården og de flotte gravsteinene dekket med eføy og andre planter. Jeg simpelthen falt pladask for Amelias leilighet og hagen rundt, og kunne gjerne ha flyttet inn der for en periode. Tenk å sitte ute i hagen på natten, drikke iste og kjenne duften av blomster…. Amanda Stevens klarer å skape en atmosfære som både er behagelig, foruroligende og skremmende. For man får ikke sittet lenge med isteen før man ser en skygge i sidesynet, eller at det plutselig blir veldig kaldt i leiligheten (husk; sommer Deep South) og en liten barnehånd tegner et hjerte på ruta… Dette gjorde lesingen veldig intens og spennende for denne leseren!
Hovedpersonen, Amelia, er ei jente som er preget av at hun kan se spøkelser og som også er bundet til farens strenge regler. Disse reglene skal nok hjelpe slik at hun kan leve et “normalt” liv, men samtidig opplever jeg at de også forhindrer henne i “å leve” og å utvikle seg. Det vil si helt til hun havner midt i en drapsetterforskning! (Mer om det snart). Jeg fikk i allefall sans for Amelia, og synes hun er en ganske så troverdig karakter.
Jeg synes at Amanda Stevens har skapt et spennende univers i forhold til ånder og spøkelser. Når jeg først hørte om The Restorer, så tenkte jeg med en gang på serien Ghost Whisperer (en favoritt), men der tok jeg feil. Spøkelsene til Amanda Stevens er ikke ånder som trenger hjelp til å krysse over. De beskrives som vampyrer som henger seg på levende mennesker og suger livskraften ut av dem. Dessverre skjer det ting i denne romanen som ikke forklares nærmere, og det ble for meg litt irriterende.
Selve drapsmysteriet er også ganske interessant i utgangspunktet. Vi får mange spennende vinklinger, og det hele virker veldig mystisk – her er det både teorier om ritualer, forsøk på å åpne “døren til den andre siden” og mystiske forbund. Dessverre faller det sammen etterhvert, og det hele blir litt nedtur (men veien til nedturen er i allefall spennende 
). Men naturlig nok så blir det en del løse tråder hengende og slengende …. så får vi bare håpe at trådene blir tatt opp igjen i de neste bøkene.
The Restorer er spennende lesing, og det er mange ting ved romanen som jeg liker veldig godt. Allikevel synes jeg det ble for mange løse tråder, og det ødela leseopplevelsen noe for meg.
