Punkt for punkt: Bleak House av Charles Dickens.

Punkt for punkt er mitt forsøk på å komme inn i det å skrive litt om bøkene jeg har lest de siste månedene som ikke har fått en ordentlig anmeldelse her på Skribleriene.  De kommer kanskje til å være mer oppstykket enn det jeg pleier å poste, men jeg håper og tror at dette vil:
1. Bøte litt på den dårlige samvittigheten min.
2. Gi meg tilbake litt av skrivegleden.

Første bok ut er ingen ringere enn Charles Dickens sin 1071 sider lange Bleak House. Jeg vet ikke om dere husker det, men de siste årene har jeg hatt Dickens som eget lesemål med svært liten suksess. Det er først nå, da jeg ikke har ham som mål, at jeg endelig ble motivert til å ta fatt på et av hans verker. Jeg angrer ikke, for Dickens er virkelig en stor historieforteller!

image

Kort fortalt,  om det overhodet er mulig med en så omfattende roman, handler Bleak House om den evigvarende rettsaken Jarndyce mot Jarndyce, og hvordan den påvirker personene som på ulikt vis er innblandet i den.

Persongalleriet:
Vi møter mange karakterer der noen spiller en stor rolle, mens andre har biroller i handlingen. Hovedpersonene, og de som hovedhandlingen er sentrert rundt, er herr Jarndyce på godset Bleak House, hans fjerne slektninger og arvinger av formuen som bli behandlet i rettsaken; Ada Clare og Richard Carstone som kommer for å bo hos ham og sist – og nok den mest sentrale personen – hans myndling, Esther Summerson som er av en mystisk herkomst. Lady Dedlock er også en viktig karakter.

I tillegg møter vi en hel haug av små og store bipersoner som på ulikt vis enten er knyttet til rettsaken og de andre personene fra starten av eller som,  frivillig eller ufrivillig, blir dratt med i hendelsene etterhvert.

Dickens sine personskildringer er helt fenomenale!  Uansett hvor stor eller liten rolle de har,  så har han gitt dem alle særegenheter. De er alle godt utviklet,  og ingen fremstår som endimensjonale.  Noen knytter man seg til umiddelbart,  andre blir man glad etterhvert som historien utfolder seg – selv om utgangspunktet var heller dårlig, mens atter andre liker man å mislike. Det de alle har felles er at de er interessante å lese om. Jeg opplevde dem som ekte mennesker, selv om enkelte er karikerte (mer om det under et annet punkt).

Skildringer av omgivelsene:
Omgivelsene i Bleak House er varierte. Vi befinner oss tidvis i London, både i de fattige områdene og i området der retten og deres ansatte bor, og vi er på godsene Bleak House og Chesney Wold og områdene rundt. Dickens er like god til å skildre og skape liv i omgivelsene som han er med karakterene sine. Jeg kunne kjenne lukta av kloakk og føle søla som festet seg til huden i London, jeg grøsset av beskrivelsene av de uverdige forholdene som arbeiderne i London og i landsbyen utenfor Bleak House levde under, jeg kjente på stresset og det hektiske livet i og rundt domstolene  og jeg fant roen på bygda og i naturen sammen med Esther og Ada. Jeg kunne se for meg hvert eneste hus, leilighet, eng og park, akkurat som om jeg så det i virkeligheten – eller på en film, og jeg tok meg i å tenke at det å filmatisere en Dickensroman må være en drøm for alle regissører. Alt står jo der! Problemet er heller å kunne begrense seg og utelate noe!

Ulike romantyper i samme roman :
Det er kanskje ikke noe rart at det er spor etter mange forskjellige sjangre i en roman av dette kaliberet. Jeg synes at hele stemningen som historien er innhyllet i er veldig gotisk; det ligger noe mørkt og dystert over hele boka, selv om jeg opplever at det er ekstra fremtredende i de delene som omhandler Lady Dedlock. Både Chesney Wold med spøkelsestien og sine mange portretter og ladyen selv har noe veldig tragisk over seg. Og sånt liker i allefall jeg veldig godt.

I tillegg kan deler av Bleak House leses som en kriminalroman og et mysterie; Hvem drepte …? Hvem er det som driver utpressing av …? Hva skjuler Lady Dedlock?  Hvem er egentlig Esther? Dette er elementer som er spredt utover i romanen, og som er spennende og med på å drive handlingen videre.

Bleak House er også en kjærlighetsroman. Den forteller om et kjærlighetsforhold så sterkt at det klarer seg gjennom alle hindere – uten at det blir altfor melodramatisk og blomstrende, men i stedet er både realistisk og nøkternt. Den skildrer også det varme forholdet mellom søsken og mellom myndling og verge på en oppriktig og troverdig måte.

Samfunnskritikk:
Dickens går hardt ut mot det tungrodde rettsvesenet som var i England på 1800-tallet gjennom sine beskrivelser av saken Jarndyce mot Jarndyce. Et søksmål kunne gå over generasjoner og bli så innfløkte at man tilslutt ikke husket hvordan det hele startet. Det var heller ikke uvanlig at en eventuell arv ble spist opp av alle utgiftene som fulgte. Dickens viser i Bleak House hvordan dette påvirket menneskene som står midt oppe i det og deres opplevelse av maktesløshet i møtet med rettsvesenet.  I følge baksideteksten på min utgave så førte denne kritikken til at dette ble delvis endret i 1870. Ikke verst!

Et annet tema er «de gode hjelperne», i romanen personifisert gjennom filantropene Mrs Jellyby og Mrs Pardiggle sitt engasjement for de som de mener trenger en hjelpende,  fast hånd. Noe som igjen går ut over deres egne barn. Begge disse kvinnene er veldig karikerte, og det er tydelig at Dickens var ganske kritisk til en slik nedlatende form for veldedighet. Han latterliggjør deres ovenfra og ned holdning i møtet med de menneskene de «hjelper» og deres holdninger både ovenfor de » hjelpetrengende» og deres egne barn, og har i det hele tatt en ganske giftig,  men morsom,  penn i disse skildringene.

I tillegg tar han også for seg forholdet mellom den gamle adelen og den nye industrien,  nasjonal politikk og den inngrodde forestillingen om sosial rang knyttet særlig til stilling i samfunnet og giftermål.

Det narrative:
Dickens veksler mellom to ulike fortellere i Bleak House.  Den ene er en allvitende forteller som på en måte henger høyt over alt som hender, som har total oversikt, og som dermed gir oss lesere innsikt i alle hendelsene og karakterene, det de opplever og hva de tenker og føler i de ulike situasjonene. Han flytter leseren ubesværlig fra en lokasjon til en annen, på samme måte som Eleanor Catton gjør i The Luminaries, som jo er skrevet i samme tradisjon.  Den andre fortelleren er Esther, som gjennom sin beretning i førsteperson,  gjør rede for sine opplevelser på Bleak House og sammen med Ada og Richard.  Jeg likte nok aller best Esters fortellerstemme, jeg opplevde at jeg – formen gjorde at jeg kom mye nærmere henne og de hun sto nær. Det ble, til tross for at hun – som andre førsteperson- fortellere – ikke nødvendigvis er pålitelig hele tiden, mer personlig. Jeg tror kanskje at jeg hadde opplevd romanen annerledes dersom det kun hadde vært den mer nøytrale, betraktende allvitende fortelleren gjennom hele romanen? Uansett så synes jeg at kombinasjonen mellom de to narrativene gjør Bleak House fullkommen.

Skrivestilen:
Jeg leste Bleak House i ny, norsk oversettelse,  og det synes jeg fungerte veldig bra. Dickens skriver lange, utbroderene setninger, men er allikevel lett å lese. Han har godt driv, og jeg opplevde at siden fløy av gårde. Noe som imponerer meg veldig, med tanke på at romanen i utgangspunktet var en føljetong som gikk over flere år, er at han holder den røde tråden fra begynnelse til slutt! Med alle bihistoriene og karakterene! Jeg bøyer meg i støvet!

Bleak House er en fantastisk roman som flyter over av fortellerglede! Anbefales på det aller varmeste!

Andre anmeldelser: Elida,  Astrid Terese.

Spill, TV -serier og Dickens – en oppdatering.

Det er ikke slik at jeg har sluttet å blogge – eller at jeg har tatt meg påskefri,  selv om det har vært lite aktivitet her på Skribleriene den siste uka. Hovedgrunnen er at jeg fremdeles leser Bleak House av Charles Dickens.  Med sine 1070 sider er den en skikkelig murstein; en god,  spennende og til tider morsom murstein, vel og merke,  men like fullt en murstein. Jeg nærmer meg slutten nå,  og en anmeldelse kommer nok ganske kjapt.

Jeg har også holdt på med litt andre ting i stedet for å lese. Jeg har for eksempel fått dilla på brettspill:

image

Arkham Horror er det som har tatt lengst tid å sette seg inn i, men gjennom finlesing av regelheftet på 30 sider og ca 1,5 time med instruksjonsvideo- titting på YouTube, så begynner jeg å få en viss oversikt. 

Det som er ekstra morsomt med nettopp dette spillet er at det er et samarbeidsspill basert på H.P. Lovecraft sitt grøssende univers!

image

Takenoko er også et spill som jeg liker godt. Det er et strategispill der man både er en gartner som dyrker bambus og en panda som spiser dem opp. Morsomt og sjarmerende.

Ellers blir kveldene brukt til TV – serier med mannen. Favorittene akkurat nå er Doctor Who på NetFlix,  Game of Thrones på HBO (var det flere enn meg som jublet over The Purple Wedding?) og Les Revenants på NRK.

image

Håper alle har gode påskedager!

Helgelesing

De to siste årene har jeg hatt et mål om å lese noe av Dickens,  og jeg har feilet stort. I år bestemte jeg meg derfor for ikke å ha noe bestemt forfattermål – og da kan dere kanskje gjette hva som skjedde?

image

Jupp – Dickens skjedde! Mest tilfeldig, egentlig, men Bleak House er den Dickens – romanen jeg har vært mest nysgjerrig på,  og da jeg så den i pocketutgave i går måtte jeg kjøpe den. Og starte lesingen nesten umiddelbart.

Bleak House er en monsterbok på hele 1070 sider, men med en gang jeg ble vant til skrivestilen – masse innskutte bisetninger som farer av gårde på ville veier – så ble jeg hekta! Historien er spennende og rik og karakterene er både rare,  mystiske, sjarmerende og morsomme.

Jeg gleder meg til å lese videre!

Har du lest noe Dickens,  og hvilken bok er da favoritten din?

Mister Pip av Lloyd Jones

Mister Pip er en prisbelønt og Booker – nominert (2007) roman skrevet av den New Zealandske forfatteren Lloyd Jones. Jeg ble først gjort oppmerksom på denne boka gjennom Clementine, og som vanlig når jeg leser en av hennes omtaler så fikk jeg umiddelbart lyst til å lese boka. Det faktum at Mister Pip filmatiseres med Hugh Laurie i hovedrollen var bare det lille ekstra dyttet jeg trengte for å faktisk kjøpe og lese den ganske raskt – jeg mener Clementine OG Hugh Laurie! Kan det bli bedre?

Handlingen i romanen foregår på begynnelsen/midten av 1990 – tallet på øya Bougainville i Papa Ny Guinea. Fram til 1997 lå øya i frigjøringskonflikt med papuanske staten (kilde), og disse urolighetene ligger som et bakteppe gjennom hele romanen. Vi møter den unge jenta Matilda som bor i en landsby sammen med moren sin. Faren har reist til Australia for å jobbe, og hun blir etterhvert vitne til at jo mer fremskreden faren for blokade blir, jo flere og flere av områdets hvite beboere er det som flykter. Da blokaden er et faktum er det bare igjen en hvit mann på øya, Mr Watts. En underlig mann som er sammen med en av øyas kvinner, og som lever et noe gåtefullt liv i landsbyens gamle misjonshus.

Mr Watts tar på seg oppgaven som lærer for barna i landsbyen, han har en eneste bok; Great Expectations av Charles Dickens og den leser han høyt i for elevene. Snart blir de alle sammen henført av historien om Pip, men det er ikke alle i landsbyen som er like glade for denne nye interessen .

Lloyd Jones har skrevet en fengslende og vakker bok der medmenneskelighet, identitet og  kjærlighet til litteraturen står sentralt. Historien om Matilda som knytter seg så intens til Pip og Mr Watts, og den nærheten som etterhvert utvikles mellom dem er vart og nydelig skildret. Fortelleren er Matilda, og stemmen hennes er barnlig og passer godt til en 13 – åring som har opplevd en del.  Jeg har dog et bittelite problem med nettopp denne fortellerstemmen – det er ikke slik at det er den 13 – årige Matilda som forteller, det er den voksne Matilda som ser tilbake. Jeg tror ikke at den voksne Matilda egentlig uttrykker seg på den måten? Allikevel, bruken av en barnlig fortellerstemme, påtatt eller ikke, er et grep som gjør at jeg under lesingen lettere klarer å identifisere meg med det som skjer og at jeg opplever historien som mer ekte.

Mr Watts – el. Mr Laurie.
Trykk på bildet for kilde.

Gjennom det som skjer i Mister Pip blir vi både kjent med Matilda selv og  Mr Watts sin historie, hele tiden mens farene for angrep av separatister og statlige styrker truer i det fjerne. Jeg opplevde at romanen har flere stemningsskifter, i starten er boka veldig sjarmerende. Jeg fryder meg over å lese om skoledagene som varierer mellom høytlesing av Great Expectations og besøk fra barnas mødre/bestemødre som deler sine kunnskaper om verden. Jeg smiler til Mr Watts sin bruk av vanskelige ord og begreper og hvordan han må reflektere seg frem til en ny definisjon sammen med barna – det er ikke bare bare å lære på et andrespråk! Etterhvert som krigens grusomheter kommer nærmere og forskjellen mellom Mr Watts syn på verden og øyas tradisjonelle verdenssyn blir tydeligere, får historien som skildres en mer mørk og alvorlig tone. Denne utviklingen synes jeg både er spennende og interessant. Den bidrar også til å gjøre hele historien mer troverdig – det er ikke noe søtt og sjarmerende ved krig og grusomheter.

Da jeg skulle sette meg ned for å skrive notater om Mister Pip, merket jeg meg at romanen på en måte kan deles inn i tre deler – nb; den er ikke delt inn i deler fysisk. Den første delen er når Mr Watts og elevene leser Great Expectations sammen og når de, på grunn av uforutsette ting, skal forsøke å gjenskape Dickens sin tekst. Den andre delen er Mr Watts sin egen historie som han forteller ved bålet, mens den tredje delen er Matildas historie videre. Mens jeg leste den andre delen så opplevde jeg at jeg forsto Mr Watts sin motivasjon i første del bedre – jeg forsto mer hvorfor han valgte å invitere alle disse mødrene inn i klasserommet for å fortelle om alt det de var eksperter på, tiltross for at dette førte til ugreie episoder. Mr Watts sin historie i Australia sammen med kjæresten/kona Grace og historien han skaper i klasserommet sammen med elevene og mødrene deres er en parallell, som jeg ser det. Mr Watts ønsker rett og slett å fullføre det store prosjektet han og Grace begynte på for sin ufødte datter – muligens – min tolkning?

Mister Pip av Lloyd Jones er en roman å bli glad i. Karakterene er på hver sin måte helt herlige – ja, til og med disse mødrene! De er troverdige og ekte, de kommer ut av sidene som mennesker av kjøtt og blod. Du blir glad i dem, du heier på dem og du blir både trist og lei på vegne av dem. Mister Pip er en alvorlig, søt, trist, skremmende, tankevekkende, sjarmerende, vond og vakker bok. Jeg likte den veldig god.

#1: Hvordan ligger jeg an??? – og en liten oppfordring.

Jeg blir stadig vekk inspirert av andre bloggere (og det er veldig bra!), blant annet har jeg sett at flere lager egne oppsummeringsinnlegg på slutten av måneden, og det har jeg også lyst til å gjøre. Dette virker som en flott måte å få oversikt over det jeg har lest, men, og dette er kanskje det viktigste for meg, jeg får også gått igjennom målsettingene mine og får en pekepinn på hvordan jeg ligger an. Er dere klare?

Målet mitt for 2012 er å lese 52 bøker, det vil si 1 i uka. I januar har jeg lest 5 bøker, så det vil si at jeg ligger litt foran skjemaet. Det er bra :-) Jeg har lest ulike sjangre; både norsk samtidslitteratur, svensk fantasyrealisme, irsk chick – lit med noe ekstra, amerikansk lissomrealisme og ordentlig urban fantasy. Tre av sjangerne var litt utenom det jeg normalt leser, men blant disse fant jeg faktisk en ny favoritt: Ingen skal høre hvor stille det er av Benedicte Meyer Kroneberg. Dette var en helt fantastisk bok, både vond og vakker.  Dessverre er det også blant de uvanlige Silje – sjangerne jeg fant den boka jeg mislikte sterkest denne måneden: Unlovable av Sherry Gammon – en svært lite realistisk roman innenfor realistisk YA. Den svenske romanen Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren og UF – romanen Rogue av Rachel Vincent ble slukt og likt svært godt, og jeg syntes Cecelia Ahern var et hyggelig bekjentskap. Alt i alt en  veldig god lesemåned innholdsmessig.

Et annet mål som kanskje er det viktigste og helt klart det vanskeligste er å begrense bokkjøpingen min… jeg skal nemlig kun kjøpe 2 bøker hver måned. Det har nesten gått… jeg har kjøpt 3 bøker på Kindlen min – men de var nesten helt gratis. Den ene var den tidligere nevnte Unlovable av Sherry Gammon, mens de to andre er ulike varianter og gjenfortellinger av gresk mytologi: Destined av Jessie Harrell og Betrayal av Mayandree Michel. Jeg har ikke hørt om noen av dem, og har egentlig ingen forventninger – men det er alltid spennende å lese slike gjenfortellinger (og så var de nesten gratis!). I tillegg har jeg lastet ned noen gratisbøker til Kindle, blant annet samlingen The complete work of  H.P. Lovecraft som jeg virkelig gleder meg til å dukke ned i! Konklusjonen for dette målet er at jeg er i gang, men det er rom for forbedringer ;-)

Av de fem bøkene jeg har lest så er 4 av dem fra hyllene mine – på en måte – jeg fikk alle rundt juletider. Den siste kjøpte jeg nå i januar. Målet med å lese bøker jeg allerede har, har altså gått fint denne måneden. Jeg har også skrevet omtale av alle fem, så det målet går i allefall så det suser!

Jeg har også et mål om å lese videre på serier som jeg begynte på i fjor, og denne måneden ble det Rogue av Rachel Vincent som fikk den æren. Jeg liker Shifters – serien såpass godt at jeg nok kommer til å lese de neste i løpet av året også.

Dickens, Rushdie, klassiske skumlerier og grafiske romaner ble det ikke tid til – men jeg har tross alt 11 måneder på meg ;-)

Så over til februar og leseplanene mine videre. Jeg har jo tenkt å (løselig og med forbehold) strukturere lesingen min rundt spesielle sjangre eller temaer. Jeg hadde egentlig tenkt å vie hele februar til Poe (mål: Klassiske skumlerier), men en av de bøkene jeg ville lese i den forbindelsen, Nevermore av Kelly Creagh har visst nok en voldsom cliffhanger… jeg velger derfor å utsette Poe – temaet til bok nummer to kommer ut.

Så hva kan temaet bli da?? Jeg tok utgangspunkt i en YA – roman som jeg har lyst til å lese og fant ut at temaet «Gjenferd og hjemsøking» ville passe bra , og det vil både være spøkelseshistorier og hjemsøking i mer overført betydning.

Bøkene jeg kan velge fra (Det er en del og jeg vet at jeg ikke klarer å lese alle på en måned):

Fra hylla mi:

  • The Name of  the Star av Maureen Johnson
  • Haunting Emma  - serien av Lee Nichols: Deception, Betrayal og Surrender.
  • The Lake of Dead Languages av Carol Goodman («hjemsøkende» stemning – kanskje litt tynt, men jeg har veldig lyst til å lese den)

Bok kjøpt i dag og som skal kjøpes i løpet av februar:

  • Complete Ghost Stories av Charles Dickens (Dickens mål).
  • The Haunting of Hill House av Shirley Jackson (Klassiske skumlerier – mål)

Hva kan jeg si? Jeg elsker skumlerier og grøss, så jeg ser frem til å bli skremt i februar!

Pst; bokkjøpmålet mitt går kanskje i vasken denne måneden også, men det går til en god sak. Jeg har bestilt Song for Eirabu 1  og forhåndsbestilt bok nummer to av Kristine Tofte. Song for Eirabu 2: Vargtid kommer til sommeren, men den er trykket i et svært lite antall, derfor har Ida Jackson startet: Kan vi redde Eirabu, Internett. Et svært godt tiltak, det skrives alt for lite fantasy her til lands, så vi må ta vare på de vi har. Mari har også skrevet om saken.

Lesemål for 2012.

Det er egentlig ganske rart at det bare er 2 uker igjen av 2011. Tiden har jo bare flydd av gårde og nå er det altså snart jul! Og med det så er det også på tide å oppsummere året som er gått og sette nye lesemål for det som straks er over oss. Oppsummeringen kommer i et eget innlegg nærmere årsskiftet, men de nye målene for 2012 er mer eller mindre ferdig pønsket ut.

Målene jeg satt dette året har egentlig ikke vært for mål å regne, til det  har de vært for diffuse. 2012 skal derfor være året for de mer konkrete målsettingene :-) Da setter vi i gang:

  • Jeg skal lese minst 52 bøker i 2012, det vil si minst en bok i uka. Alt jeg leser utover dette er bonus og selvfølgelig bare flott.
  • Jeg skal begrense bokkjøpingen og har bare lov til å kjøpe to bøker i måneden – inkludert Kindle. Bøker jeg får tilsendt i forbindelse med bokbloggturnèen og slikt er  ikke medberegnet. Bøker som jeg har forhåndsbestilt og allerede har betalt for telles heller ikke med her.
  • I forbindelse med at jeg skal handle færre bøker, så skal jeg også lese bøkene jeg allerede har kjøpt. Jeg satser på at jeg får gjort et solid innhugg i «skal – lese» – haugen min i 2012. Jeei :-)
  • Skrive omtale av alle bøkene jeg leser for min egen del, og noen av høytlesingsbøkene dersom det er naturlig.
  • Neste år er det 200 år siden Charles Dickens ble født, og det skal jeg feire med å lese minst en av hans romaner.
  • Lese minst en bok av Salman Rushdie. Mannen min er stor fan og jeg har endelig latt meg overtale.
  • Lese oppfølgerne til serier jeg har begynt på og likt dette året (her kommer noen av de forhåndsbestilte bøkene inn for eksempel og det er mye YA).
  • Lese flere klassiske skumlerier av forfattere som Susan Hill, Alan Edgar Poe og Shirley Jackson.
  • Lese og utforske mer innenfor sjangerne steampunk, fantasy, UF, paranormale saker og dystopia – både YA og for voksne.
  • Lese grafiske romaner og tegneserier. Jeg vil gjenlese Neil Gaimans Sandman og The Walking Dead står allerede i hylla.
  • Starte på minst 3 av UF – seriene jeg har i hylla og som jeg ennå ikke har rukket å lese – både YA og for voksne.
  • Delta på Lines 1001 bøker lesesirkel.

Jeg er en stor tilhenger av leselystprinsippet, og det skal jeg fortsette med neste år. Jeg storkoser meg med YA, fantasy, dystopia og andre sjangre, og det vil bli mye av dette i 2012 også. Jeg ønsker allikevel å strukturere lesingen min litt mer, og en måte jeg vil prøve ut er at jeg skal ha et gitt tema hver måned. For eksempel kan temaet være «Dystopia», og da vil jeg i hovedsak konsentrere meg om dystopia – titler. Tanken er at jeg skal ha en post på starten av hver måned der jeg presenterer temaet og hvilke bøker jeg har planer om å lese. Omtaler vil, som vanlig, komme fortløpende etterhvert som bøkene er lest ut. Jeg vurderer også om jeg skal ha en oppsummering på slutten av måneden. Temaene kan ikke være for fastlåst. Jeg kan lese romaner med andre temaer også, for eksempel i forhold til lesesirkel, Bokbloggturnèen og dersom det dukker opp en bok jeg bare må lese med en gang (for vi vet jo alle at slikt kan skje :-))

Dette er forresten ikke en idè som kom dumpende helt originalt ned i hodet mitt, jeg har blitt inspirert av min favoritt på You Tube: The Readables.

Gjenbruk av et bokpusbilde - Narnia var ikke veldig fotografilysten i dag.