Dette synes jeg om: Kretsen av Alexandra Beverfjord

Da den 19 årige  BI – studenten Helle Isaksen blir funnet naken, mishandlet og drept hjemme hos seg selv, får krimreporteren Joakim Lund Jarner og den nyutdannede journalisten Agnes Lea i oppdrag å dekke saken for Nyhetsavisen. Snart forsvinner flere jenter i kretsen rundt Helle, for så å dukke opp som mishandlede lik.

Joakim og Agnes oppdager snart at Helle har levd et dobbelt liv, og den oppdagelsen bringer dem lengre og lengre inn i et miljø der finanshaier, rikinger og politikere bruker unge jenter for å tilfredstille sine mørkeste behov.

Alexandra Beverfjord har med Kretsen skrevet en spennende krimroman fra et relativt eksklusivt, men like fullt råttent, miljø – den er både kjapp og lettlest, og den grep tak i meg fra første side! Det er en god ting!

Hovedpersonene Joakim og Agnes er journalister, og saken skildres og i stor grad oppklares gjennom dem. Beverfjord har lang erfaring i norsk presse, blant annet som nyhetsredaktør i Dagbladet, og det synes jeg at jeg kan se tydelig i romanen. Skildringene av hvordan det er i en avis og måten journalistene arbeider på er levende og gode – jeg føler at jeg er der selv, midt i blant dem, i redaksjonen. Beverfjord beskriver, med andre ord, livet i en nyhetsredaksjon på en svært troverdig måte. Dette har hun peiling på!

Jeg fikk også stor sans for Joakim og i særdeleshet Agnes – hun er litt en slik person som jeg kan kjenne meg igjen i (og ikke bare fordi vi er små personer, begge to, altså ). Ingen av dem er perfekte, men har som alle mennesker både styrker og svakheter – og de fremstår egentlig som to ekte og likendes personer. Ett lite ankepunkt har jeg dog i forhold til Joakim – han har en “evne”, en intuisjon som har gitt ham noen fordeler i forhold til saker han har arbeidet meg. Da dette først kom opp så tenke jeg “Å, NEI, DETTE BLIR DUMT!!”. Misforstå meg rett; jeg liker alt som er mystisk og paranormalt, men Kretsen er en realistisk journalistkrim. Det passer jo ikke med paranormaliteter i en slik setting. Men jeg kunne puste lettet ut! Alexandra Beverfjord gjorde ikke et stort nummer ut av denne evnen, så det ble bare en del av Joakims personlighet – en liten særhet som titt og ofte var grei å ha.

Selve krimgåten opplevde jeg som realistisk – jeg kan se for meg at slike ting kan skje i det virkelige liv. Maktmisbruk, mishandling og utnytting er dessverre dagligdags for mange unge kvinner, og prostitusjon er noe som ikke bare foregår på gata. Jakten på den skyldige var spennende, og historien tok flere omveier før saken ble løst. Jeg må innrømme at jeg datt litt av på  slutten og hadde perioder da jeg ikke var like engasjert i alt som foregikk. Slutten ristet meg på plass igjen, og jeg ble overrasket over løsningen. Den var sjokkerende, men som resten av romanen, ikke urealistisk. Dette kunne faktisk ha skjedd.

Kretsen er Alexandra Beverfjord sin debutroman, og jeg synes absolutt at det er en god debut og en god krimhistorie. Jeg håper at hun skriver flere bøker om Nyhetsavisen, for jeg har veldig lyst til å følge Joakim og Agnes videre! Anbefales Pst; Fireren er veldig sterk !

Det er ikke bare jeg som har lest og skrevet om Kretsen, det har også Bokelskerinnen, Gro, Astrid Terese, Leserommet og Åse.

Boktema: Min favorittforfatter på bokstaven G.

Det er torsdag og Anette har selvfølgelig et nytt boktema klart. Hvem er favorittforfatteren din på bokstaven G? spør hun i dag – og det er faktisk et spørsmål som ikke krever så veldig mye grubling.

Bildet er lånt fra nettsiden.

Jeg har en stor favoritt som har etternavn på G. Det er krimforfatteren Elizabeth George. Jeg leste den første romanen om  Lynley og Havers ved Scotland Yard; Mørkets gjerninger allerede på ungdomsskolen, og jeg ble nærmest besatt! Jeg må innrømme at besettelsen er der ennå og bøkene har fremdeles en sentral plass i hyllene mine.

Jeg ser på nettsidene hennes at hun har skrevet 18 krimbøker med de odde partnerne Thomas Lynley – kjekk, overklasse og jarl, og Barbara Havers – mindre pen (?), arbeiderklasse. Jeg har lest og eier 15 av disse, og jeg må bare si det; Elizabeth George kan virkelig finne opp gode og intrikate mysterium! I tillegg så har hun skapt et persongalleri som i allefall jeg har blitt veldig glad i, og som jeg lever meg svært inn i livene til. Jeg humrer og ler av den vennskapelige kranglingen mellom Lynley og Havers,, jeg må smile og sukke lykkelig når Thomas får sin kjære Helen og jeg får klump i halsen når det skjer vonde ting i privatlivene deres. Og jeg må innrømme at på slutten av Ingen var vitne så gråt jeg…  - men den aller største favoritten er Savner Josef.

Sognepresten utblir fra en vielse, og blir senere funnet død, trolig av matforgiftning. En rettsmedisiner som kommer for å treffe presten får mistanke om at noe ikke stemmer, og kontakter sin venn i Scotland Yard, etterforsker Thomas Lynley.

De velleste paperbackutgavene i hylla mi – de innbundne står, av en eller annen grunn, i en annen hylle.

Dette synes jeg om: Malstrømmen av Frode Granhus.

På Landegode utenfor Bodø høres et forferdelig skrik, som tiltrekker seg oppmerksomheten til to gutter som leker på svabergene. Nede i vannkanten finner de en mann som er lenket fast med hendene nede i det iskalde vannet. Førstebetjent Rino Carlson synes at hendelsen minner veldig om den tidligere, uløst sak, og er fast bestemt på å finne gjerningsmannen denne gangen. Så skjer nok et tilfelle…

Samtidig, 30 mil lenger nord oppdager et eldre ektepar en liten bastflåte som flyter i land med en porselensdukke – den andre porselensdukken på kort tid. Ekteparet ser på dukkene som et varsel om at noe er i ferd med å skje, men for den nyinnflyttede lensmannsbetjenten Niklas Hultin  så er dukkefunnet bare barnemat etter jobben i hovedstaden. Etterhvert sprer uhyggen seg, og en dag blir en lokal kvinne funnet bevisstløs og hardt skadet i strandkanten. Hun er kledd i en kjole som ligner dukkens… Snart skjer det flere skremmende ting på Bergland, og det kan se ut til at hendelsene har rot i fortiden…

Det var en ren tilfeldighet at jeg kom over Frode Granhus sin tredje roman Malstrømmen, men etter en kjapp titt på baksideteksten (som du finner ovenfor, bare litt utdypet) så var jeg overbevist – denne krimromanen måtte jeg lese! Mystiske og makabre hendelser, fortid og nåtid blandet sammen og for ikke å glemme: porselensdukker! Det er ikke mye som får meg til å grøsse så mye som slike dukker! Så forventningene var høye da jeg startet lesingen, og jeg ble absolutt ikke skuffet. Malstrømmen sugde meg til seg og jeg hadde ikke noe annet valg enn å henge meg på – dette er en skikkelig sidevender!

Frode Granhus har skrevet en kriminalhistorie som jeg synes skiller seg ut i mengden av råe krimromaner som for eksempel Harry Hole – bøkene til Jo Nesbø (som jeg er stor tilhenger av). Malstrømmen forteller en mer mystisk historie, der gufne og blodige beskrivelser er erstattet med en mer rolig, men samtidig svært skremmende stemning. De kriminelle handlingene som skjer i romanen er selvfølgelig ubehagelige, men det var denne stemningen som gjorde at jeg likte romanen så godt.

Krimgåtene, ja, for det er flere, i Malstrømmen er både av ny og eldre art, og felles for dem er at motivene, i all sin fælhet og på en helt forvridd måte, er forståelige, og spesielt hendelsene i Bodø er dessverre også aktuelle. Allikevel ser jeg på sakene i Bodø mer som bihandlinger i forhold til det som skjer på Bergland, selv om det viser seg at alt henger mer sammen enn antatt. Det var også gåtene på sistnevnte sted som rørte meg mest – og som jeg syntes var mest spennende å lese om. For hvem er det egentlig som setter ut disse porselensdukkene? Er det en form for ondt varsel, eller blir de satt ut av kjærlighet? Og hvor passer så overfallene av kvinnene inn i det hele? Mysteriet går langt tilbake i tid, og Granhus mestrer å flette nåtid og fortid sammen på en god og naturlig måte. Det er en tragisk og trist historie som nøstes frem, men den er veldig bra fortalt!

Hovedpersonene er de to politibetjentene Rino og Niklas, og selv om de er ulike, så fikk jeg sansen for dem begge to, og jeg opplevde dem som troverdige. Jeg er sikker på at det er mange Rinoer og Niklaser rundt omkring på lensmannskontorer her og der Den karakteren som jeg allikevel likte aller best, og som flere ganger ga meg klump i halsen, var Vandreren. Hans historie var vondt, samtidig som han også for meg ble et bilde på den ultimate søskenkjærligheten. Jeg kunne nesten ha anbefalt boka kun på grunn av ham, men den har selvfølgelig mange flere kvaliteter. Malstrømmen er nemlig en virkelig god og litt annerledes kriminalroman som jeg anbefaler til alle som liker en god og mystisk historie!

Smakebit på søndag: Kretsen av Alexandra Beverfjord.

Jeei, søndag – og endelig tid for Maris fine utfordring Smakebit på søndag! Jeg har dratt med meg litt lesestoff fra krimtemaet sist måned, og er godt i gang med mais andre norske krimroman – ikke dårlig, om jeg skal si det selv

Jeg leser nå Kretsen av Alexandra Beverfjord, og den er både en spennende og medrivende journalistkrim:

Den 19 år gamle BI – studenten Helle Isaksen blir funnet naken, maltraktert og drept i sin egen leilighet. Senere forsvinner andre jenter i Helles krets, for så å bli gjenfunnet som torturerte lik.

Krimreporteren Joakim Lund Jarner og den urutinerte, men dedikerte kollegaen Agnes Lea får i oppdrag å dekke drapene. Fra Helle Isaksens forspilte liv forgrener saken seg til irrganger der menneskenaturens dystreste sider har fritt spillerom.

Forfatteren selv er en erfaren journalist, og det synes jeg er tydelig når jeg leser – hun vet hva hun skriver om. Smakebiten er en sen telefonsamtale mellom de to hovedpersonene:

De hadde akkurat sovnet da Joakim ble vekket av mobilen. Det var Agnes.

- Hun har ringt, sa hun.

- Hvem?

- Ester, nå i natt. Nå nettopp.

Helene sov, men han gikk likevel ut på kjøkkenet i tilfelle hun skulle våkne og få med seg noe av samtalen.

- Hun gråt og sa hun ville møte meg i morgen, sa Agnes.

- OK, vi får ta en prat sammen etter at du har møtt henne. Virket hun redd?

- Livredd. Jeg har en skikkelig ekkel følelse. Det er noe fælt her, noe Ester ikke tør å fortelle.

s 72

Spennende, spennende!

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari. Der finner du også en oppskrift på hvordan du kan delta. Ønsker alle en strålende dag

# 4 Hvordan ligger jeg an?!?

Og da var det mai! Min favorittmåned – ikke bare fordi jeg er maibarn, men også for da har våren virkelig satt seg og sommeren begynner å luske og lure rundt . Og siden det er ny måned, så betyr det at det er på sin plass med en liten oppsummering av april – hvordan har det egentlig gått med målene mine? Har temaet gått knirkefritt? Har jeg klart å begrense bokkjøpingen min? Følg med så får du se

I april så har jeg lest fem og en halv bok, og med tanke på hvor dårlig det sto til med lesingen i mars, så er jeg godt fornøyd med det. Jeg ligger fortsatt noen bøker foran for å nå lesemålet mitt, og har pr i dag lest 19 bøker. Jeg er fornøyd med det Jeg er også kriminelt fornøyd med apriltemaet mitt og har kost meg med ulike krimromaner. Kvaliteteten på bøkene har også vært svært god. Kong Salomos Sverd av Espen Holm ble månedens aller beste bok. Agenter, Israel – Palestina – konflikten, terror og et veldig interessant persongalleri gjorde at jeg ble ganske så forelsket i romanen – terningkast seks og favorittstempel umiddelbart etter lesing. Camilla Läckberg sin Englemakersken overrasket meg positivt, og jeg jublet høyt da jeg var ferdig – den gode gamle Läckberg er tilbake i storform (Jeg mistenker at Fyrvokteren kanskje bare var en glipp?). Lykke og co løste en bestialsk drapssak til terningkast fire i Frels oss fra det onde av Kjetil Try, og møtet med rettsantropolog Linnea Kirkegaard i Bødker & Bruun sin debutroman Blod vil ha blod var både spennende og interessant – jeg ser frem til å lese mer av dem. Den eneste boken jeg leste som ikke var krim, var Broren min av Eline Johnsen Helledal. En bok om å være søsteren til en rusmisbruker, og den traff meg hardt og lenge . En viktig bok som jeg anbefaler alle!  Jeg har selvfølgelig skrevet omtaler av alle bøkene jeg har lest. Krimtemaet var forøvrig kjempemorsomt, og jeg koste meg med å lage krimversjoner av ulike “memer” jeg deltok på!

Klassikere og tegneserier har det ikke blitt noe av, og Rushdie og Dickens har også fått stått i fred i april. Jeg må også innrømme at ingen av bøkene jeg leste denne måneden var bøker som sto i hyllene mine før jul, eller i februar for den saks skyld – så det er nok stryk på målet om å lese det jeg allerede har i hyllene.

Noen av innkjøpene - merk; den nederste bestilte jeg før jul, så den teller ikke

Så til det mest spennende og vanskelige målet – jeg skal bare kjøpe to bøker pr måned. I mars gikk det strålende med ingen kjøpte bøker, det samme kan jeg ikke si om april. Jeg har en teori om at når jeg har det gøy med bøker, når jeg leser  og koser meg  - da er det også veldig sannsynlig at jeg kjøper flere bøker – i ren BOKLYKKE. I mars hadde jeg ingen leselyst, og derfor orket jeg ikke kjøpe noen bøker heller, mens i april så har lesegleden sprudlet over = jeg har kjøpt ganske mange (mindre enn 10). Men jeg er helt bombesikker på at det er gode bøker jeg har gått til innkjøp av I tillegg fikk jeg Blod vil ha blod av Vigmostad & Bjørke, og så var jeg så heldig at jeg vant Dødssynd av Anette Moe på bloggen til Beathe, og Tokyo av Mo Hayder og En uvanlig leser av Alan Bennett + bokmerke og nydelige sjokoladehjerter på bloggen HRH. Tusen takk til begge!

Av andre hyggelige bok/bloggnyheter, så har jeg i løpet av måneden som har gått møtt fire kjempedyktige, flotte og koselige bokbloggere; Knirk, Groskro, Rose – Marie og Bokelskerinnen. Vi har begynt, sammen med Line, og på initiativ fra Groskro, å planlegge Bokbloggtreff 15. september! Vi har opprettet en Facebookside og en egen blogg – så det er bare å følge med så kommer program og mer info etterhvert. Jeg gleder meg i allefall masse, og håper at vi blir mange bokbloggere som treffes.

April var forresten måneden da jeg gikk til filmen – to av bokhyllene er blitt filmet og lagt ut, og nå må jeg bare få filmet de to neste. Hvis du vil ta en titt så kan du se her og her Det var Elin fra Av en annen verden som kom på idèen, og på siden hennes finner du linker til andre flotte bokhyller også. Det er så gøy å kikke rundt i andres hyller!

I mai har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal ha noe spesielt tema. Jeg  er på innspurten for å ta  30 studiepoeng Lese – og skriveopplæring (eksamensmappe igjen), og da tenker jeg at jeg skal lese det jeg har lyst til der og da når jeg ikke skriver og finpusser på oppgavene mine. Jeg har planer om å lese litt mer krim og kanskje noen tegneserier – ja, og så må jeg ikke glemme: Insurgent av Veronica Roth ble sluppet i dag – så den skal leses med en gang den dumper ned i postkassa Gleder meg!!

Apropos Insurgent – jeg har klart å forhåndsbestille 2 eksemplarer…. og selv om jeg er fan, så skjønner til og med jeg at det holder med en bok. Kunne det vært interessant med en liten “Gi – bort” – konkurranse?

Ønsker alle en strålende maimåned med mange gode leseopplevelser

Dette synes jeg om: Blod vil ha blod av Bødker og Bruun.

Linnea Kirkegaard er rettsantropolog og som vakthavende ved Rettsmedisinsk Institutt i København, er det hun som blir tilkalt da det blir funnet benrester fra et menneske nedgravd i nærheten av Lammefjorden.

Med utdannelse og erfaring fra USA, blant annet som frivillig i arbeidet med å identifisere de omkomne etter 11.9, har Linnea store kunnskaper om bein, identifisering av dødsårsak og rekonstruksjon. Alt dette får hun bruk for i arbeidet  med å finne ut hvem den døde var og hvorfor han ble drept.

Etterforskningen peker i mange retninger, og det kan se ut til at drapet har sammenheng med Danmarks engasjement i Irak og Afghanistan. Samtidig lurer en internasjonal størrelse i skyggene, og en snikskytter fra USA lander i København. Så skjer et nytt drap.

Blod vil ha blod er den siste boken ut i mitt apriltema: Krim, og det er den første romanen til den danske forfatterduoen Karen Vad Bruun og Benni Bødker. Jeg har vært nysgjerrig på denne siden jeg så omslaget (obduksjonsbord!)og leste tittelen (Guffent!), og nå har jeg altså lest den ferdig. Og jeg er fornøyd!

Blod vil ha blod er et spennende nytt bekjentskap innenfor nordisk krim, og jeg synes det er forfriskende med en hovedperson som er noe helt annet enn etterforsker,advokat, privatdetektiv etc – selv om jeg selvfølgelig liker disse yrkesgruppene også. Men krimromaner med en rettsantropolog som hovedperson har jeg så langt lest svært få av. Unntaket tror jeg er en Katie Reich – roman om Temperence Brennan, men den var så annerledes enn TV – serien Bones, at jeg bare ble oppgitt…

Men tilbake til denne romanen, møtet med rettsantropolog Linnea Kirkegaard var et svært positivt møte – jeg likte henne med en gang!  Hun er kunnskapsrik, arbeidsom, initiativrik og interessant. På enkelte områder kan hun minne om nettopp Brennan fra Bones, hun går fullstendig opp i jobben og til tider så er hun mer der enn hjemme og hun kan fint havne i farlige situasjoner – frivillig eller ikke, samtidig synes jeg hun er mindre ensrettet enn Bones og befinner seg nok ikke ett eller annet sted på autisme – spekteret (der jeg egentlig mistenker at Bones befinner seg, sammen med Saga fra Broen). Jeg synes at forfatterne har tegnet et troverdig og realistisk bilde av Linnea som person, men jeg kunne ønske at hun ble skildret mer inngående – noen ganger hadde jeg problemer med å se henne for meg. Jeg vil bli enda bedre kjent med henne .  Og siden jeg finner yrket hennes er veldig interessant, så kunne jeg ønske at selve undersøkelsene kunne fått mer plass  - sånt er jo kjempespennende!

Selve krimhistorien er både god og solid. Det er tydelig at forfatterne har gjort mange undersøkelser mens de har jobbet med intrigen, og at de sitter inne med mye kunnskaper både om Danmarks rolle i Irak – og Afghanistan – krigen og soldaters traumer, samt den illegale handlingen med kulturminner. Jeg har ikke noe problem med å se at dette er hendelser som kan skje, og som mest sannsynlig skjer, i det virkelige liv, og ikke kun mellom disse to permene.  Jeg opplevde at spenningskurven var jevnt stigende gjenom hele historien, og det gjorde at jeg hele tiden måtte lese videre fordi jeg var nysgjerrig på hva som kom til å skje. Det var ingen øyeblikk som var kjedelige under lesingen, men samtidig så syntes jeg at de store spenningstoppene underveis i historien manglet noe.

Jeg synes allikevel at Blod vil ha blod er en god og interessant start på en ny krimserie, og jeg ser frem til neste bok om Linnea og hennes arbeid som rettsantropolog.

Tusen takk til Vigmostad & Bjørke for dette eksemplaret!

Julie har også lest og skrevet om Blod vil ha blod.

Smakebit på søndag: Malstrømmen av Frode Granhus.

Det er ingen hemmelighet at jeg, i tillegg til å være bokelsker, også er en veldig stor film- og TV – serie – nerd! Så da jeg ved en tilfeldighet kom over Frode Granhus sin krimroman Malstrømmen, og leste bakpå at den inneholdt noe av den samme uhyggen som en av mine favoritt TV – serier – Twin Peaks – da var jeg ikke i tvil. Boka måtte bli med meg hjem . Det gjorde selvfølgelig ingenting at baksideteksten var mer enn lovende i forhold til å bli litt deilig vårskremt:

Landegode utenfor Bodø: Et uhyggelig skrik tiltrekker seg oppmerksomheten til to unggutter som leker på svabergene. I vannkanten finner de en mann – lenket fast med hendene i det iskalde vannet.

Ved kysten av Bergland, om lag 30 mil nord for Bodø, flyter en porselensdukke i land. Det gamle ekteparet som finner den, synes den varsler ufred, men for den nyinnflyttede lensmannsbetjenten Niklas Hultin, fortoner dukkefunnet seg som barnemat etter jobben i hovedstaden. Etter hvert sprer imidlertid uhyggen seg, og en dag blir en kvinne funnet bevisstløs i strandkanten, ikledd omtrent samme kjole som dukken …

Nifst, ikke sant? Porselensdukker er forresten noe av det ekleste jeg vet om… og jeg la ikke merke til at det faktisk var en dukke på omslaget før nå nettopp!

Men, nok om det, her er ukas smakebit fra nettopp Malstrømmen:

Hun ble stående og stirre mot den med et blikk han ikke klarte å lese. “En porselensdukke.”

“Gammel?”

Hun nikket uten å ta blikket fra dukken. Fargene var falmet. Kjolen, som hun antok hadde vært svart, var bleknet til skittengrå, og den en gang kritthvite huden var gulnet i skjolder. Forsiktig lirket hun den fri fra bastflåten og holdt den opp foran seg. “Jeg liker ikke dette.”

“Det er vel bare en som ønsker å gi dukken en ny eier.”

Hun fortsatte å studere dukken, snudde den varsomt mellom fingrene. “Dukker som dette er ikke å få kjøpt lenger. Hvorfor to slike på under en uke? Det kjennes som … et forvarsel av noe slag.”

“Men Ada, da.”

“Som om … jeg vet ikke.”

Han la en arm rundt henne. “Som hva da?”

Hun sukket og gjorde en buktende bevegelse. “Som om noen roper ut sin fortvilelse gjennom dukken.”

s 11

Ta turen innom bloggen til Mari, der finner du flere smakebiter – kanskje får du noen lesetips?

Et lite “Dette synes jeg om” – innlegg: Frels oss fra det onde av Kjetil Try.

Rolf Lykke og teamet hans får en ny vanskelig sak da en kvinne blir funnet drept i sitt eget hjem. Drapet er voldsomt og brutalt; Nadija Hadzic er kuttet opp fra overleppen til underlivet, og kroppen er fylt med vaskepulver. Tilsynelatende mangler det ingen ting i leiligheten, men så oppdager de at kvinnens datamaskin er borte.

Lykke, Parisa og de andre etterforskerne står ovenfor en sak der det florerer med mistenkte og motiver. Så skjer nok et drap…

April sitt krimtema fortsetter, og denne gangen har jeg lest oppfølgeren til en bok jeg likte veldig godt da den kom; Frels oss fra det onde av Kjetil Try. Jeg har snust på denne romanen flere ganger, men jeg har aldri somlet meg til å kjøpe den. Før påske hadde Elida en runde med “Kvitte – seg – med – bøker” – giveaway, og jeg var så heldig at jeg vant denne utgaven Hurra!

Frels oss fra det onde er en typisk etterforskerkrim med noe attått. Tenk litt Unni Lindell og hennes Cato Isaksen uten barn på si, så har du Kjetil Try sin krimhelt Rolf Lykke. Han er et arbeidsjern som ønsker å ha kontroll og oversikt på alt i saken, han liker seg best i felten og han har konstant dårlig samvittighet ovenfor sin unge kone og lille datter. Jeg kan bare si at jeg liker’n! Rolf Lykke er en troverdig person, og jeg -uten at jeg har annen erfaring med etterforskere og etterforskninger enn det jeg har lest i bøker – synes at han er troverdig i jobben sin. Dersom jeg hadde opplevd noe kriminelt, så ville jeg helt klart ønsket at Rolf Lykke hadde stilt opp for meg. Da hadde jeg følt at jeg var i trygge hender. For Lykke fremstår som en slik person, en som aldri gir opp og som vil vende hver stein for å finne motivet og den skyldige.  Jeg fikk også stor sans for Parisa Sadegh, og samspillet mellom den godt voksne mannen og den unge kvinnelige etterforskeren synes jeg var godt skildret.

Selve mysteriet er spennende, og det tar mange retninger før vi får svaret. Ingen ting avsløres for tidlig, og vi leser vet sjelden mer enn etterforskerne. Unntakene er når vi følger de som etterhvert blir offer for denne fæle drapsmannen. Frels oss fra det onde er i bunn og grunn en ganske rett frem – krim – som er fengende og lettlest, samtidig som den kanskje nettopp derfor gir litt for liten motstand. Jeg hadde også en litt ambivalent følelse til løsningen – på en måte syntes jeg den var original og interessant, samtidig som jeg ikke helt ble overbevist? I stedet for å sitte sjokkert og mumle; Var det sånn det hang sammen! Det hadde jeg aldri gjettet! Eller nikke fornøyd: Åååå jaaa, det var sånn det var! Så ble reaksjonen mer på denne måten: Ja, jo,okei, den kjøper jeg. Og det merker jeg at jeg synes er litt trist, for mye av det som skjer er veldig spennende og veldig bra – jeg vil jo vite mer og mer, jeg vil vite hvem det er som går rundt og lurer og dreper på bestialsk vis, jeg vil jo vite om Rolf Lykke redder dagen! Og så opplever jeg at ett eller annet sted så går lufta ut og at historien ikke engasjerer meg hele veien til mål.

Frels oss fra det onde er altså både spennende, lettlest og har god driv, samtidig som jeg opplever at den dessverre mangler ett eller annet  for at jeg skal kunne kaste den i luften og juble.

Helt til slutt; nå er nettsiden til Bokbloggtreffet oppe.

Smakebit på søndag: Blod vil ha blod av Bødker & Bruun.

Jeg synes at ukene bare flyr av gårde – nå er det søndag igjen og uka som kommer er den siste hele uka i april! Men siden det altså er søndag, så er det på sin plass å være med på Mari sin faste post: Smakebit på søndag.

Jeg er nettopp ferdig med Kjetil Try sin Frels oss fra det onde (omtale kommer i kveld eller i morgen), så jeg har plukket ut en liten smakebit fra den danske kriminalromanen Blod vil ha blod av Bødker & Bruun som jeg skal starte på nå.

-  Jeg glemte kanskje å nevne at det så vidt jeg forstår, ikke er kjøtt på kroppen, hadde førstebetjenten sagt. – Det er vel ditt spesialfelt? De kaller deg skjelettkvinnen, ikke sant?

Det hadde hun ikke verdiget svar.

s20

Kanskje det er andre enn meg som umiddelbart tenker Bones når de leser dette?

Flere lesetips finner dere på bloggen Flukten fra virkeligheten. Der står det også en oppskrift på hvordan du kan delta God søndag!

Dette synes jeg om: Englemakersken av Camilla Läckberg.

For over 30 år siden forsvant en hel familie fra øya Valö utenfor Fjällbacka. Far, stemor og tre barn – sporløst forsvunnet. Den eneste som ble igjen var ettåringen Ebba.

Tiden går og Ebba vokser opp hos en snill og god familie i Göteborg, hun møter Mårten og de får et barn. Så skjer det fryktelige, sønnen dør, og i sin sorg og fortvilelse velger Ebba og Mårten å flytte tilbake til Valö for å pusse opp de gamle skolebygningene.

De har ikke bodd der lenge før noen setter fyr på huset, og når de skal fjerne gulvet i den gamle spisesalen finner de inntørket blod. Er det blodet etter Ebba sin familie? Og henger mordbrannforsøket sammen med det som skjedde på øya 30 år tilbake? Patrick Hedström og kollegaene blir satt på saken, og han aner raskt at det er en sammenheng. Samtidig jobber kona Erica med en bok som handler om forsvinningen på Valö og Ebbas familiehistorie. Politiets etterforskning og Ericas undersøkelser krysses, og en rystende familiehistorie rulles opp.

Jeg fortsetter med nordisk krim – temaet mitt, og denne gangen har jeg vært i Sverige, nærmere bestemt Fjällbacka. Englemakersken er Camilla Läckberg sin åttende kriminalroman om etterforsker Patrick Hedström og  forfatteren Erica Falck, og den åttende Läckberg – romanen jeg leser. Jeg har egentlig alltid likt denne serien. Läckberg har klart å skape en atmosfære som jeg opplever er veldig realistisk, og hun har også funnet opp hovedpersoner som er jordnære og troverdige. Når mysteriene eller sakene som dukker opp i bøkene også er særdeles spennende og en smule morbide og vonde, så er det en krimblanding som jeg finner uimotståelig!

Mysterier der mennesker forsvinner sporløst og ingen vet hvorfor er jo alltid spennende, men allikevel var jeg spent på hvordan jeg ville like Englemakersken. I de siste bøkene har jeg syntes at Camilla Läckberg hadde kjørt seg noe fast, det ble for oppskriftsaktig og jeg opplevde at sakene i de to foregående bøkene, Havfruen og Fyrvokteren, ble for like. Eller – jeg likte Havfruen, men Fyrvokteren skuffet veldig fordi den minnet for mye om førstnevnte. Så ja, jeg var engstelig for at Englemakersken skulle følge denne utviklingen – samtidig øynet jeg et håp, jeg har jo likt alle de andre krimmene hennes, kanskje den forrige boka bare var en glipp? Jeg gjøv løs på romanen, og konklusjonen er; den gode gamle Läckberg er tilbake! Hurra!!! Jo da, så benytter hun seg av det samme mønsteret som vanlig der hun veksler mellom å fortelle historien som foregår i nåtiden  og tilbakeblikk fra langt tilbake. Disse tilbakeblikkene er viktig for å forstå det som skjer her og nå. Men i motsetning til den forrige romanen, så fungerer det i denne her – så det suser!

Jeg synes at Camilla Läckberg har gjort en formidabel jobb med å skape en intrige som er så spennende og interessant at jeg bare måtte lese videre og videre. Englemakersken er rett og slett en skikkelig sidevender! Hun holder god kontroll på hovedsaken og de mindre bisakene som dukker opp underveis, og samler alle trådene sammen på slutten på en elegant måte. For her er det nok av handlinger, og som alltid i Läckberg sine kriminalromaner følger vi et ganske stort antall mennesker; Ebba og mannen på Valö, Patrick og kollegaene , Erica og søsteren Anna, samt fem voksne, velstående (?) menn som tiltross for at livet har tatt ulike retninger også har en ungdomstid til felles. Dette kan kanskje virke uoversiktelig, men det er det ikke – og ingen ting er tilfeldig – personene og det de opplever og har opplevd er viktig for selve krimgåten.

En av tingene som jeg likte aller best med Englemakersken er at vi endelig blir kjent med Gösta Flygare – han distanserte, golfspillende og egentlig ganske giddalause kollegaen til Patrick. Han får en ny vår i denne romanen, og jeg må bare innrømme at jeg nå er en svoren Gösta – tilhenger! Ja til mer Gösta!

Så hva blir konklusjonen? Englemakersken av Camilla Läckberg er en god og spennende krimroman, og hvis du liker nordisk krim, så synes jeg du bør lese den

Det er ikke bare jeg som har lest denne krimboka, det har Anita, Astrid Terese, Elida og Størstepia også. (Og si i fra hvis du også har skrevet om Englemakersken, så putter jeg deg inn her )