Smakebit på søndag: Anna Dressed in Blood av Kendare Blake.

Hver søndag har Mari temaet Smakebit på søndag på bloggen sin, og jeg henger meg som vanlig med :-)

Smakebiten i dag kommer fra boka jeg nettopp (bokstavelig talt) har åpnet, Anna Dressed in Blood av Kendare Blake. Jeg kan ikke si noe om innholdet ennå, men selve ideen synes jeg virker både spennende og original!

The grease-slicked hair is a dead giveaway – no pun intended.

So is the loose and faded leather coat, though not as much that as the sideburns. And the way he keeps nodding and flicking his Zippo open and closed in rhythm with his head. He belongs in a chorus line of dancing Jets and Sharks.

Then again, I have an eye for these things. I know what to look for, because I’ve seen just about every variety of spook and specter you can imagine.

s 1

Jeg gleder meg til å komme ordentlig igang med denne romanen!

Flere smakebiter finner du her.

Smakebit på søndag: We Have Always Lived in the Castle av Shirley Jackson.

Da er det klart for Smakebit på søndag! Jeg er i innspurten på Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor, så smakebiten  kommer fra den neste boka jeg vil lese: We Have Always Lived in the Castle av Shirley Jackson – en roman som blir ansett som en moderne klassiker.  Det er den første boka jeg leser på min nye Kindle, forresten :-)

Romanen er en liten sak, men innholdet skal være ganske forstyrrende og skremmende, så jeg ser frem til noen timer med gåsehud. Shirley Jackson er kjent for å ha  mystikk og horror i romanene sine, og hun skal visstnok ha inspirert forfattere som Neil Gaiman og Stephen King. Dette må jo bare bli bra!

Smakebiten er fra første side:

My name is Mary Katherine Blackwood. I am eighteen years old, and I live with my sister Constance. I have often thought that with any luck at all I could have been born a werewolf, because the two middlefingers on both my hands are the same length, but I have had to be content with what I had. I dislike washing myself, and dogs, and noise. I like my sister Constance, and Richard  Plantagenet, and Amanita phalloides, the death – cup mushroom. Everyone else in my family is dead.

Romanen har kommet ut med flere forskjellige omslag, men det er to stykker som jeg synes er herlige og grøssende – om enn på ulike måter. Den lenger oppe i innlegget er den utgaven jeg har (Penguin modern classic), mens den under  er PenguinClassics DeLux utgaven:

For flere smakebiter, ta turen innom bloggen til Mari :-) 

Monstre, blod, spøkelser, demoner og eldgamle profetier – jeg har vært på shopping.

Det er ingen hemmelighet at jeg kjøper bøker mye raskere enn jeg faktisk leser dem – kanskje er det fordi jeg er redd for å gå tom, eller så er jeg bare en uhelbredelig bokshopoholiker? Uansett, i perioder ramler det ned bøker i postkassa mi titt og ofte, og det er selvfølgelig alltid gøy :-)

Som dere ser av tittelen så er jeg i humør for noe ordentlig grøss og gru. Skikkelig halloween – humør, med andre ord, og selv om jeg egentlig ikke synes noe særlig om halloween, så er jeg veldig glad i skumlerier.

Den første boken er Rick Yancey sin The Monstrumologist. Den handler, ikke overraskende, om monstre. Will er en foreldreløs gutt som også er lærlingen til en doktor som er spesialist på monstre! Bokvloggeren The Readables kaller den blant annet ‘Readable gory – galore’ og sammenligner den med den fabelaktige TV – serien Fringe (en favoritt!):

Will Henry is the orphan apprentice of a doctor with an unusual specialty: monstrumology, the study of monsters. When a midnight visitor brings them the body of a young girl entwined with the corpse of an Anthropophagus, it is the start of the most mysterious case of Will Henry’s life.

Den neste er Prophecy of the Sisters av Michelle Zink. Søstrene Lia og Alice er nettopp blitt foreldreløse, og ikke nok med det – en eldgammel profeti truer med å splitte dem for alltid:

Twin sisters Lia and Alice Milthorpe have just become orphans. They have also become enemies. As they discover their roles in a prophecy that has turned generations of sisters against each other, the girls find themselves uncovering a lifetime of secrets. Secrets that could destroy everything.

Romanen blir blant annet beskrevet som gotisk, og jeg er veldig glad i all slags gotikk. Mari fra Flukten fra virkeligheten har skrevet en omtale her.

 

For en tid tilbake hadde Ann Kristin en konkurranse på bloggen sin, og gjett hvem som vant! Premien kom i dag, og nå er jeg den stolte eier av The Demon King av Cinda Williams Chima. Tusen takk, Ann Kristin! Boka er den første i en serie som heter A Seven Realms og er en high fantasy roman. Ann Kristin har lest flere av bøkene, og er veldig fornøyd, og i dag postet også Maria sin omtale av The Demon King. Jeg gleder meg til å starte på den!

Så til en spøkelseshistorie jeg har hatt lyst på siden jeg så coveret og leste hva den handlet om – egentlig så var jeg nok solgt allerede når jeg hørte tittelen: Anna dressed in Blood av Kendare Blake! Er ikke det en herlig tittel! Og om ikke tittel og cover var nok, her er beskrivelsen som overbeviste meg om at denne boka måtte jeg ha øyeblikkelig:

It’s the old boy – girl story, if the boy is a wry, self – destructive ghost hunter bent in avenging his father and the girl is a homicidal ghost trapped in a house full of everyone she’s ever murdered.

Holly Black

En morsom ting med denne boka er at skriften er blodrød :-)

Sist,men ikke minst, så har jeg fått meg Kindle av mannen min – jeg har en mistanke om at det er et forsøk på minske belastningen på de allerede overfylte hyllene våre – men jeg roper høyt Hurra og Ja takk, begge deler! Jeg har allerede lastet ned Shirley Jacksons We Have Always Lived in the Castle. 

Taking readers deep into a labyrinth of dark neurosis, We Have Always Lived in the Castle is a deliciously unsettling novel about a perverse, isolated, and possibly murderous family and the struggle that ensues when a cousin arrives at their estate.

Ja, det var bokshoppingen for nå – men jeg har allerede noen flere bestillinger inne, så jeg venter på flere pakker de neste ukene…

God lesing :-)

Dette synes jeg om: The unbecoming of Mara Dyer av Michelle Hodkin.

Mara Dyer våkner opp på sykehuset uten å huske hvorfor hun havnet der. Det viser seg at hun har kommet uskadd fra en underlig ulykke der bestevenninnen, kjæresten og kjærestens søster ble drept. Var det bare en ulykke eller er det noe annet som ligger bak?

Noen måneder etter flytter Mara og familien til Florida for å «begynne på nytt». Mara sliter med ettervirkningene etter ulykken, hun husker fremdeles ikke hva som skjedde, men hun plages stadig av mareritt og hallusinasjoner. Hun har vansker med å komme inn i skolemiljøet, og det hjelper ikke at hun ser glimt av de døde vennene i speil og rundt om kring på skolen.  Hun blir kjent med skolens «bad boy» Noah, og enda flere merkelige ting skjer. Er Mara i ferd med å bli gal, eller er det noe helt annet som er i gjære?

Jeg skal være helt ærlig og si at The unbecoming of Mara Dyer av Michelle Hodkin er en roman som jeg hadde skyhøye forventninger til. Jeg har nemlig lest og sett mange omtaler som bare skryter denne boka opp i skyene. Så det var med litt skrekk blandet fryd jeg bladde opp på første side – jeg gledet meg vilt, samtidig som jeg var redd for å bli skuffet. Jeg hadde ingen grunn til å grue meg, for The unbecoming of Mara Dyer var akkurat så god som jeg trodde og håpet på! Jippi :-D

Jeg opplevde romanen i hovedsak som en psykologisk thriller, ispedd en interessant kjærlighetshistorie og kanskje, muligens noe paranormalt. Jeg skriver kanskje, muligens, fordi det er veldig vanskelig å vite hva som egentlig skjer – er hendelsene noe som Mara faktisk opplever eller er det ikke det? Hva er sant og ekte, og hva er hallusinasjoner? Det som gjør historien ekstra fascinerende, synes jeg, er at Mara selv er usikker på om det hun opplever er virkelig eller fantasi. Vi lesere får altså ikke vite noe mer enn Mara, og sannheten blir sakte men sikkert avslørt for både oss og hovedpersonen. Maras usikkerhet blir leserens, i allefall denne leserens, usikkerhet, og hennes oppdagelser blir våre oppdagelser – og hele tiden har du en liten stemme i bakhodet som undrer: Skjer dette? Det er veldig, veldig foruroligende og skremmende, og veldig, veldig bra!

Mara er ei jente som sliter med post – traumatisk stress syndrom etter ulykken der vennene mister livet. Jeg har ikke mye erfaring med denne lidelsen, men jeg opplever Maras reaksjoner som troverdige. Hun er levende skildret, og jeg tror på henne. Jeg fikk også stor sans for den mannlige hovedpersonen (eller gutt, da), Noah. I starten fremstår han som en typisk YA – bad boy,han er arrogant og ganske uspiselig. Samtidig er han beskrevet på en slik måte at jeg forstår at forfatteren er glad i nettopp denne karakteren, og det gjør at jeg også får et veldig godt øye til ham ganske kjapt. Som med alt annet i denne romanen, så viser det seg at det er mer ved Noah enn det vi først aner.

The unbecoming of Mara Dyer er en virkelig spennende roman. Den er nifs og skremmende, samtidig som det florerer av vittige kommentarer og filmreferanser. Den er skrudd og underlig, og jeg satt hele tiden med en urolig følelse i kroppen mens jeg leste. Dette er en historie som David Lynch kunne ha skrevet dersom han bestemte seg for å skrive en YA – roman! Og det er et stort kompliment :-)

Pst; Slutten er helt….. ja, jeg venter i spenning på bok nummer to!

Dette synes jeg om: The unbecoming of Mara Dyer av Michelle Hodkin.

Mara Dyer våkner opp på sykehuset uten å huske hvorfor hun havnet der. Det viser seg at hun har kommet uskadd fra en underlig ulykke der bestevenninnen, kjæresten og kjærestens søster ble drept. Var det bare en ulykke eller er det noe annet som ligger bak?

Noen måneder etter flytter Mara og familien til Florida for å «begynne på nytt». Mara sliter med ettervirkningene etter ulykken, hun husker fremdeles ikke hva som skjedde, men hun plages stadig av mareritt og hallusinasjoner. Hun har vansker med å komme inn i skolemiljøet, og det hjelper ikke at hun ser glimt av de døde vennene i speil og rundt om kring på skolen.  Hun blir kjent med skolens «bad boy» Noah, og enda flere merkelige ting skjer. Er Mara i ferd med å bli gal, eller er det noe helt annet som er i gjære?

Jeg skal være helt ærlig og si at The unbecoming of Mara Dyer av Michelle Hodkin er en roman som jeg hadde skyhøye forventninger til. Jeg har nemlig lest og sett mange omtaler som bare skryter denne boka opp i skyene. Så det var med litt skrekk blandet fryd jeg bladde opp på første side – jeg gledet meg vilt, samtidig som jeg var redd for å bli skuffet. Jeg hadde ingen grunn til å grue meg, for The unbecoming of Mara Dyer var akkurat så god som jeg trodde og håpet på! Jippi :-D

Jeg opplevde romanen i hovedsak som en psykologisk thriller, ispedd en interessant kjærlighetshistorie og kanskje, muligens noe paranormalt. Jeg skriver kanskje, muligens, fordi det er veldig vanskelig å vite hva som egentlig skjer – er hendelsene noe som Mara faktisk opplever eller er det ikke det? Hva er sant og ekte, og hva er hallusinasjoner? Det som gjør historien ekstra fascinerende, synes jeg, er at Mara selv er usikker på om det hun opplever er virkelig eller fantasi. Vi lesere får altså ikke vite noe mer enn Mara, og sannheten blir sakte men sikkert avslørt for både oss og hovedpersonen. Maras usikkerhet blir leserens, i allefall denne leserens, usikkerhet, og hennes oppdagelser blir våre oppdagelser – og hele tiden har du en liten stemme i bakhodet som undrer: Skjer dette? Det er veldig, veldig foruroligende og skremmende, og veldig, veldig bra!

Mara er ei jente som sliter med post – traumatisk stress syndrom etter ulykken der vennene mister livet. Jeg har ikke mye erfaring med denne lidelsen, men jeg opplever Maras reaksjoner som troverdige. Hun er levende skildret, og jeg tror på henne. Jeg fikk også stor sans for den mannlige hovedpersonen (eller gutt, da), Noah. I starten fremstår han som en typisk YA – bad boy,han er arrogant og ganske uspiselig. Samtidig er han beskrevet på en slik måte at jeg forstår at forfatteren er glad i nettopp denne karakteren, og det gjør at jeg også får et veldig godt øye til ham ganske kjapt. Som med alt annet i denne romanen, så viser det seg at det er mer ved Noah enn det vi først aner.

The unbecoming of Mara Dyer er en virkelig spennende roman. Den er nifs og skremmende, samtidig som det florerer av vittige kommentarer og filmreferanser. Den er skrudd og underlig, og jeg satt hele tiden med en urolig følelse i kroppen mens jeg leste. Dette er en historie som David Lynch kunne ha skrevet dersom han bestemte seg for å skrive en YA – roman! Og det er et stort kompliment :-)

Pst; Slutten er helt….. ja, jeg venter i spenning på bok nummer to!

Dette synes jeg om: Possessions av Nancy Holder.

Marlwood er ikke som andre skoler. Plassert langt fra folk, gjemt mellom fjell og skog, er det som om tåken hele tiden liggert tjukk og tung mellom de gamle og skumle bygningene. Noen sier at det tidligere var et sinnsykehus for vanskelige jenter, og at noen av pasientene går igjen… Er det sant at det ligger skumle hemmeligheter bak Marlwoods murer, eller er det noe som de rike og bortskjemte elevene sier for å skremme nye elever?

Lindsay er ny på Marlwood. Skadeskutt og preget av erfaringer fra sin forrige skole, identifiserer hun raskt skolens ondskapsfulle dronningbie. Men Mandy er ikke som andre dronningbier, hun er mer enn bare ondskapsfull, og Lindsay blir både skremt og fascinert av Mandys stadig styggere pek.

Men det er ikke bare Mandys manipulering som skremmer Lindsay. Snart ser hun et mystisk ansikt i vinduer og speil, et ansikt med hull til øyne og munn. Hun får mareritt og hallusinerer. Er det noen som prøver å fortelle henne noe, eller holder hun på å bli gal?

Possessions av Nancy Holder var stort sett spennende lesing, men jeg opplevde den som litt treg i starten. Den var vanskelig å komme inn i og det tok tid før jeg ble oppslukt i handlingen. Jeg er usikker på hva årsaken til dette var, men jeg tror muligens at det har noe med skrivestilen til forfatteren å gjøre (uten at jeg helt kan sette fingeren på hva dette ‘noe’ er…).  Men etter en treg start, ble det i allefall etter ca 30 sider, mer fart og spenning, og jeg klarte fint å leve meg inn i historien. (Jeg brukte 2 dager på de første 30 sidene, og 1,5 dag på de neste 260).

Jeg likte veldig godt selve stedet, Marlwood. Det hadde en litt skummel atmosfære med sine gamle bygninger innhyllet i tåke, og var en god bakgrunn for ‘skumleriene’ som skjedde i romanen. Jeg kunne allikevel ønske at forfatteren hadde utviklet skolebygningene og deres historie mer, slik at boka hadde blitt enda mer nifs… Som jeg leser boka, så opplever jeg skolen og stedet mer som et uferdig tablå fra forfatterens side. Det er så mye mer potensiale her!!!!

Det samme gjelder karakterene, de er litt flate. Hovedpersonen Lindsay  er den som har mest dybde, i den forstand at hun ikke bare er det ene eller det andre, for eksempel vet hun at Mandy er ei bølle, men hun blir allikevel smigret når Mandy legger merke til henne. Det er med andre ord ikke snakk om mange meters dypde her, men heller ikke helt grundt … De andre er enten slemme og utspekulerte, redde – – – > livredde, kjekke, misunnelige eller naive. Og de utvikler seg dessverre ikke noe særlig gjennom historien heller.

Men hvorfor gadd jeg da å lese videre??? Jo, for det ble etterhvert ganske så spennende, og sidene bare fløy avgårde :-) For handlingen er mystisk og småskummel og egentlig ganske festlig, til tross for feil og mangler (og de er det som dere ser en god del av!). Jeg måtte vite hva som kom til å skje videre og ønsket å få en forklaring. Nå har det seg slik at Possessions er den første boka i en triologi, så det var ikke all verdens forklaring jeg fikk, men, men… Og på den måten har Nancy Holder gjort det geniale:  Selv om ikke boka er kjempebra, så kjenner jeg behovet etter å få en FORKLARING, og det betyr at jeg også må lese bok to og bok tre…. Takk og pris har jeg hørt og lest at disse skal være bedre :-)

Bak på utgaven av Possessions  som jeg har står det at denne romanen er en blanding av Stephen King og Gossip Girl. Jeg synes dessverre at den var litt for lite Stephen King og litt for mye Gossip Girl. Og selv om dette endte opp med å være en ganske festlig, men helt sikkert fort glemt, lesing, så håper jeg at de neste har mer av det første og mindre av det siste!

Helt til sist; boka passer som florlett sommerlektyre :-)

Dette synes jeg om: Coraline av Neil Gaiman.

En svart katt står sentralt i Coraline, hva er da mer naturlig enn et bilde av boka og bokpusen Narnia (selv om hun er grå)?

Coraline er en liten jente som flytter inn i et nytt hus sammen med moren og faren sin. Hun er fantasifull og nysgjerrig, noe som ikke passer så godt sammen med at foreldrene hennes er mer opptatt av jobbene sine enn noe annet. Så Coraline går på oppdagelsesferd i hagen og i leiligheten, og til slutt finner hun en mystisk dør i ett av rommene. Bak døra er det en murvegg.

En natt hører hun at det knirker i døra, og når hun går for å sjekke, er døra åpen og i steden for murveggen finner hun en leilighet helt maken til hennes egen! I leiligheten bor hennes andre mor og andre far, og de er helt like de ordentlige foreldrene hennes, med et unntak; der øynene skulle vært er det i stedet svarte knapper!

Coraline synes at den nye leiligheten er spennende, og at de andre foreldrene er morsomme å være sammen med. Men hva skjer når den andre moren vil beholde henne?

Coraline er en liten bok skrevet av Neil Gaiman. Jeg har tidligere  lest og likt serien om Sandman, og er veldig glad i de merkelige, fantasifulle og tidvis skremmende universene som han skaper. Jeg hadde derfor ganske høye forventninger til denne fortellingen.

Coraline er hovedpersonen, hun blir beskrevet som liten for alderen, men allikevel er hun både tøff og selvstendig. Helt fra starten av er hun opptatt av å utforske ting, og det er en egenskap som hun får godt bruk for etterhvert som historien skrider frem. Foreldrene er skildret på en distansert måte, de er opptatt av jobben sin, ikke av datteren. Jeg merket at jeg fort ble veldig glad i Coraline, mens jeg like fort ble provosert av foreldrenes likegyldighet.

Den andre leiligheten med den andre moren og den andre faren er i starten en motsetning til de egentlige foreldrene. Her er det levende leker, klesskap fylt til randen av morsomme kostymer og foreldre som bare vil være sammen med henne. Det «andre» er beskrevet på en slik måte at vi fort forstår at her er det noe som er riv ruskende galt. Alt er perfekt og spennende, men samtidig er fargene for skarpe, lekene for sprudlende og foreldrene for overstrømmende (og de har KNAPPER til øyne!). Alt blir for perfekt, og da skjønner man også at det må være noe som lurer bak fasaden. Og selv om boka har mange morsomme og vittige elementer, jeg likte for eksempel veldig godt den snakkende og navnløse kattens uttalelser, så er det først og fremst hvordan Gaiman klarer å gjøre alt dette tilsynelatende fine både nifst og foruroligende som fascinerer meg!  Og når den perfekte fasaden slår sprekker, da blir det virkelig skremmende!

I oppbygging og stil kan historien også minne noe om eventyrene.  Coraline er helten som må kjempe mot det onde med lur og list og som må løse en oppgave for å redde seg selv og de hun er glad i. Det er spennende lesing, og selv om vi alle vet at det i eventyrene ender godt, så var det allikevel perioder under lesingen av Coraline jeg slettes ikke var trygg på at dette kunne ende bra! Så  jeg hadde ingen problemer med å leve meg godt inn i historien! Ja, ofte følte jeg at jeg «så» historien som en film fordi handlingen var så godt og grafisk beskrevet. Og det er en veldig positiv ting :-)

Jeg opplever Coraline som typisk Gaiman (utfra det jeg har lest av ham tidligere), den er både fantasifull, vittig og  ganske så nifs.  Jeg vil anbefale boka til alle som liker Neil Gaiman, og til alle som liker litt skumlerier og eventyr. Og jeg tror også at dette er en bok som kan slå an som høytlesing for litt større barn. Og ja, den svarte virkelig til forventningene!

Coraline er også filmatisert som en stop – motion film. Nedenfor er traileren:

 

Nysgjerrig på…

The Restorer (The Graveyard Queen, #1)

The Restorer av Amanda Stevens.

Fra goodreads:

My name is Amelia Gray. I’m a cemetery restorer who sees ghosts. In order to protect myself from the parasitic nature of the dead, I’ve always held fast to the rules passed down from my father. But now a haunted police detective has entered my world and everything is changing, including the rules that have always kept me safe.

It started with the discovery of a young woman’s brutalized body in an old Charleston graveyard I’ve been hired to restore. The clues to the killer—and to his other victims—lie in the headstone symbolism that only I can interpret. Devlin needs my help, but his ghosts shadow his every move, feeding off his warmth, sustaining their presence with his energy. To warn him would be to invite them into my life. I’ve vowed to keep my distance, but the pull of his magnetism grows ever stronger even as the symbols lead me closer to the killer and to the gossamer veil that separates this world from the next.

Smakebit på søndag: The Replacement av Brenna Yovanoff

Denne gangen er smakebiten hentet fra boka jeg begynte på i natt; The Replacement av Brenna Yovanoff. Jeg kan ikke si så mye om hva jeg synes ennå, det er litt for tidlig i historien – men det lover bra. Dessuten, bare coveret (skummelt, skummelt),  taglinen: Something’s rotten beneath the town of Gentry og Maggie stiefvaters godord; «I loved this eerie and beautiful story of ugly things. It should be read aloud after dark, at a whisper.» forteller meg at dette blir spennende!

The baby in the crib: crying, in that anxious, fussy way. His face is shiny between the bars. The man comes in the window – bony, wearing a black coat – and grabs the baby up. He slips back out over the sill, slides the window down, pops the screen back in. Is gone. There’s something else in the crib.

s 12/13.

Bli med på Ladybugs En smakebit på søndag du også! Hent boka du leser og finn noen linjer som du vil dele med oss :-)

Nye (krim)bøker!

Udyr av Lotte og Søren Hammer er en dansk krimdebut. Jeg ble først interessert i den etter å ha lest en positiv omtale av boka på bokelskere. Her ble den sammenlignet med Henning Mankell sine bøker om Wallander – og det kan jeg like!

En tidlig mandag morgen gjør to barn et grusomt funn: I gymnastikksalen på den lille byens skole finner de likene av fem nakne og sterkt mishandlede menn. De henger med matematisk presisjon fra taket i gymsalen, og scenen likner mest av alt en offentlig  henrettelse.

Det blir snart klart at de drepte hadde en pedofil fortid, og førstebetjent Konrad Simonsen og hans team fra drapsavsnittet i København må legge lokk på saken for å hindre at en blodtørstig dagspresse og en hevngjerrig befolkning spolerer etterforskningen.

Men en innflytelsesrik gruppe av ofre for pedofile overgrep har andre planer, og gjør sitt beste for å piske opp stemningen i opinionen med uhyggelige virkemidler.

Tvillingen er Merete Junkers andre krimroman. Jeg leste Jenta med ballongen i fjor sommer, og syntes den var helt grei . Krimgåten i denne boka virker spennende og interessant.

Avgangsklassen ved medielinja på den videregående skolen rystes av voldsomme hendelser. Et selvmord, et drap og en ung jente som plutselig forsvinner fra hjemmet sitt.

Mennesker med tette bånd til hverandre. Ensomme mennesker uten nettverk. De knyttes sammen i en knute så stram at det kan koste liv å få trådene løsnet.

Dødelig applaus er en krimroman fra operamiljøet, skrevet av skuespilleren og sangeren Øystein Wiik (Jean Valjean :-)). Den har fått veldig gode kritikker, og er nominert til Rivertonprisen! Så dette høres bra ut. Siden dette er en norsk debut, så har jeg tenkt å lese den som en del av debutantutfordringen til Bokelskerinnen.

En augustaften i 2009 står den verdensberømte james Medina på scenen i Operaen i Oslo. Det er Tosca som står på programmet, og det er en begivenhet ar den store tenoren synger rollen som Mario Cavaradossi. Publikum er henrykt, men i salen befinner det seg også en som sørger for at Medinas karriere får en brutal og blodig slutt.

 

Krim for alle penga!