Philip Marlowe er en hardbarket privatdetektiv i LA på 1930 – tallet, en by der kriminaliteten er høy og folk er raske med å ta i
bruk revolveren. Kjærlighets – og sjalusimord er ikke uvanlig i denne verdenen.
General Sternwood er en gammel, syk og rik mann med to vakre og ville døtre. Han er også offer for en utpresser og i tillegg er den eldste datterens ektemann forsvunnet. Marlowe settes på utpresser saken og etterhvert dukker det opp flere lik.
The Big Sleep er en hardkokt detektivroman, skrevet i 1939, og er den første av Raymond Chandlers bøker om Philip Marlowe. Den blir regnet som Chandlers aller beste kriminalroman, og er nok av denne grunn regnet som en av de 1001 bøkene man bør lese før man dør. Jeg har lest den som en del av Lines lesesirkel.
Jeg er generelt en veldig stor krimelsker, og sluker det meste innenfor denne sjangeren. Allikevel er det flere ting med akkurat denne romanen som ikke helt appelerte til meg. Som jeg nevnte i forrige avsnitt, så er dette en HARDKOKT detektivroman (med vekt på HARDKOKT). Marlowe er den ensomme ulven, den beintøffe detektiven og kynikeren som stiller spørsmål selv om han ikke forventer å få et ærlig svar. Han håndterer det meste, være seg pistoler, lik som forsvinner eller «sprø» kvinner. Og i denne romanen så er det mye av både det førstnevnte og det sistnevnte :-).
Det jeg slet mest med er måten Marlowe ser på kvinnene i romanen. For eksempel blir Carmen Sternwood beskrivet som mindre intelligent, og hun fremstilles som et voksent barn som sutter på tommelen. Et gjennomgående trekk i historien er er at han er spydig mot damene han møter, og det er også beskrivelser av at han fiker til noen av dem. Jeg forstår at denne boka ble skrevet i en annen tid, av en mann for menn, og at kvinnesynet den gang var ganske så annerledes enn det er i dag, men det er ikke dermed sagt at jeg liker å lese om det.
Det skjer veldig mye i romanen, og jeg synes det var vanskelig å finne den røde tråden, og når jeg endelig fant den var det vrient å ikke glippe den igjen. Normalt sett er ikke mange handlinger et problem når jeg leser, men det var ett eller annet med denne boka som gjorde at jeg mistet interessen og datt litt av lasset her og der. Det ble for mye av det samme » Marlowe spør ut en mistenkt, mistenkt blir skutt av en ukjent» (satt på spissen) og det synes jeg blir noe monotont og uintressant i lengden. Dessverre endte det med at jeg skummet en del sider, så det kan også være en av årsakene til at jeg noen ganger ramlet av.
Philip Marlowe er nok en karakter som har inspirert mange kriminalforfattere, og jeg kjenner igjen flere av trekkene hos blant annet Gunnar Staalesens Varg Veum; ensom ulv, liker brunt brennevin, tidvis kynisk. Men der Varg Veum også er en myk mann med følelser og omsorg, er dette egenskaper jeg finner lite av i Raymond Chandlers detektiv. Kanskje konklusjonen er at The Big Sleep rett og slett ble for HARDKOKT for denne leseren??
siljes skriblerier 
Trodde jeg ville være den eneste som ikke likte denne. Monotont og uinteressant er gode stikkord.
Veum og alle de andre ensomme ulvene innen denne sjangeren er kanskje en revisjon av Marlowe-karakteren? De er fortsatt ensomme, hardkokte og har ofte en trang til brunt brennevin, men samtidig er det litt mer følelser og fortid med i spillet. Jeg har ikke lest flere av romanene om Marlowe (tror det ble noen etter hvert), så jeg aner ikke om han utvikler seg eller ikke.
Godt å høre at jeg ikke er den eneste! (Nå har jeg snust litt rundt i bokblogg – Norge og sett at vi er noen). Men det blir spennende å lese utover dagen hva andre skriver.
Jeg tror du har rett i at Veum og Co er en modernisering av Marlow – karakteren, en modernisering til det bedre. Jeg liker mine ensomme ulver med følelser og fortid og alt det innebærer.
Jeg syns det var mye mer interessant å lese omtalen din enn å lese selve boken. Når en veldig stor krimelsker ikke liker den finnes det nok ikke håp for meg som kun liker noen få bøker i den sjangeren.
Takk 🙂 Nei denne boken ble ingen umiddelbar favoritt hos denne krimelskeren. Ble for kjedelig og grunn for min smak.
Jeg likte boken 🙂 Kan kanskje være greit å si det først! Men jeg så filmen før jeg leste boken og siden jeg falt helt fullstendig for filmen så farget det hva jeg syntes om boken.
Filmen var en svart/hvitt fortelling med Humphrey Bogart som Marlowe. En nydelig, forsiktig film hvor mye blir antydet istedenfor å bli vist åpenlyst. Da jeg leste boken hadde jeg bildene av filmen i hodet og selv om de ikke stemmer helt overens var de like nok til at filmen fulgte meg helt til slutt.
Jeg anbefaler filmen! 🙂
Da tror jeg nok at jeg skal sjekke ut filmen snart 🙂
Jeg likte også boken, men er samtidig enig i det du sier om kvinnene og Marlowe. Det som appellerte til meg var stilen, språket og miljøet. Litt uvanlig til meg å være, for vanligvis trenger jeg interessante karakterer for å la meg fenge.
Men det er jo bra at vi har ulik opplevelse av boka, da blir det mer spennende å lese de forskjellige omtalene 🙂
For min del ble kvinneskildringene et uttrykk for Marlowes personlighet. Vi leser jo en førstepersonsfortelling og måten han beskriver dem på viser godt hvor truet han kan føle seg av disse kvinnene som plutselig er mer bemidlet og har friere handlingsrammer enn tidligere. Se hvor opprørt han blir når Carmen kommer seg inn på kontoret hans – hans PRIVATE sted, der ingen skal inn (han kan godt kline i bilen, men kontoret er hans sfære) – han er misogynistisk, ja, men jeg klarte ikke å la meg irritere over det. Nettopp fordi beskrivelsene er så overdrevne og (for den moderne leser) dumme, så jeg det som et uttrykk for hans svakhet og outsiderstatus. Ikke bare er politiet og de kriminelle imot ham, men kvinnene også!
Det synes jeg var en god tolkning! Jeg så det i forbindelse med datidens kvinnesyn, men jeg ble provosert og irritert allikevel 😉
Tilbaketråkk: Lesesirkel 1001 bøker: The Big Sleep av Raymond Chandler « ziarah sier:
Tilbaketråkk: Topp 10 bøker jeg har lest på grunn av en annen bloggers anbefaling | Betraktninger