Dette synes jeg om: Possessions av Nancy Holder.

Marlwood er ikke som andre skoler. Plassert langt fra folk, gjemt mellom fjell og skog, er det som om tåken hele tiden liggert tjukk og tung mellom de gamle og skumle bygningene. Noen sier at det tidligere var et sinnsykehus for vanskelige jenter, og at noen av pasientene går igjen… Er det sant at det ligger skumle hemmeligheter bak Marlwoods murer, eller er det noe som de rike og bortskjemte elevene sier for å skremme nye elever?

Lindsay er ny på Marlwood. Skadeskutt og preget av erfaringer fra sin forrige skole, identifiserer hun raskt skolens ondskapsfulle dronningbie. Men Mandy er ikke som andre dronningbier, hun er mer enn bare ondskapsfull, og Lindsay blir både skremt og fascinert av Mandys stadig styggere pek.

Men det er ikke bare Mandys manipulering som skremmer Lindsay. Snart ser hun et mystisk ansikt i vinduer og speil, et ansikt med hull til øyne og munn. Hun får mareritt og hallusinerer. Er det noen som prøver å fortelle henne noe, eller holder hun på å bli gal?

Possessions av Nancy Holder var stort sett spennende lesing, men jeg opplevde den som litt treg i starten. Den var vanskelig å komme inn i og det tok tid før jeg ble oppslukt i handlingen. Jeg er usikker på hva årsaken til dette var, men jeg tror muligens at det har noe med skrivestilen til forfatteren å gjøre (uten at jeg helt kan sette fingeren på hva dette ‘noe’ er…).  Men etter en treg start, ble det i allefall etter ca 30 sider, mer fart og spenning, og jeg klarte fint å leve meg inn i historien. (Jeg brukte 2 dager på de første 30 sidene, og 1,5 dag på de neste 260).

Jeg likte veldig godt selve stedet, Marlwood. Det hadde en litt skummel atmosfære med sine gamle bygninger innhyllet i tåke, og var en god bakgrunn for ‘skumleriene’ som skjedde i romanen. Jeg kunne allikevel ønske at forfatteren hadde utviklet skolebygningene og deres historie mer, slik at boka hadde blitt enda mer nifs… Som jeg leser boka, så opplever jeg skolen og stedet mer som et uferdig tablå fra forfatterens side. Det er så mye mer potensiale her!!!!

Det samme gjelder karakterene, de er litt flate. Hovedpersonen Lindsay  er den som har mest dybde, i den forstand at hun ikke bare er det ene eller det andre, for eksempel vet hun at Mandy er ei bølle, men hun blir allikevel smigret når Mandy legger merke til henne. Det er med andre ord ikke snakk om mange meters dypde her, men heller ikke helt grundt … De andre er enten slemme og utspekulerte, redde – – – > livredde, kjekke, misunnelige eller naive. Og de utvikler seg dessverre ikke noe særlig gjennom historien heller.

Men hvorfor gadd jeg da å lese videre??? Jo, for det ble etterhvert ganske så spennende, og sidene bare fløy avgårde 🙂 For handlingen er mystisk og småskummel og egentlig ganske festlig, til tross for feil og mangler (og de er det som dere ser en god del av!). Jeg måtte vite hva som kom til å skje videre og ønsket å få en forklaring. Nå har det seg slik at Possessions er den første boka i en triologi, så det var ikke all verdens forklaring jeg fikk, men, men… Og på den måten har Nancy Holder gjort det geniale:  Selv om ikke boka er kjempebra, så kjenner jeg behovet etter å få en FORKLARING, og det betyr at jeg også må lese bok to og bok tre…. Takk og pris har jeg hørt og lest at disse skal være bedre 🙂

Bak på utgaven av Possessions  som jeg har står det at denne romanen er en blanding av Stephen King og Gossip Girl. Jeg synes dessverre at den var litt for lite Stephen King og litt for mye Gossip Girl. Og selv om dette endte opp med å være en ganske festlig, men helt sikkert fort glemt, lesing, så håper jeg at de neste har mer av det første og mindre av det siste!

Helt til sist; boka passer som florlett sommerlektyre 🙂