Dette synes jeg om: Divergent av Veronica Roth

For å unngå flere kriger og konflikter er menneskene delt inn i fem ulike fraksjoner; Abnegation for de som mener at alle konflikter grunner i menneskenes egoisme, og derfor velger å leve et liv i fullstendig uselviskhet. Candor for de som gir uærlighet skylden for konflikter, og som dermed lever et liv i full åpenhet og alltid snakker sant. Amity er fraksjonen for de som mener aggresjon er kimen til all uvennskap, og som lever sammen i fred og harmoni. Erudite gir uvitenhet og ignoranse skylden og er opptatt av kunnskap og vitenskap, og Dauntless er for de som mener at feighet er årsaken, og som dyrker sine medlemmers mot.  Disse fraksjonene lever adskilt innenfor bygrensene  og har ansvar for ulike deler av utviklingen i byen.

Når ungdommene i dette samfunnet blir seksten år, må de igjennom en test, en simulering, der de får vite hvilken fraksjon de hører hjemme i. I en seremoni må de deretter velge den fraksjonen de vil prøve å bli medlem av. Dette er et viktig valg og vil avgjøre resten av livet ditt. Fraksjon er viktigere enn blod, heter det, og velger du en annen fraksjon enn den du er oppvokst i må du si farvel til både familie og venner.

Her vokser Tris opp. Hun har alltid vært en del av de uselviske i Abnegation, men opplever mer og mer at hun ikke passer inn. Hun lengter etter å være fri, til å kunne være nysgjerrig og vågal. Da testen ikke gir henne et entydig svar, hun er en divergent,  gjør Tris noe uventet; under valgseremonien velger hun å bli en del av Dauntless.

Opptakskravene for å bli et fullverdig medlem av Dauntless er harde og brutale, noe er endret i fraksjonen i løpet av de siste årene og en mer hensynsløs og voldsom ledelse har tredd frem. Vil Tris klare de ulike testene, eller vil hun ende opp død, eller det som er verre, som en av de stakkars fraksjonsløse? Og hva vil det egentlig si å være divergent, og hvorfor må ingen få vite at det er akkurat det Tris er? I tillegg er det noen som legger planer i toppskiktet i byen, og alt er ikke så fredlig som det kan se ut til.

Divergent er debutromanen til Veronica Roth, og det er en skikkelig sidevender av en dystopisk roman! Den var rett og slett vanskelig å legge fra seg, så jeg leste både halve natten og hele dagen for å få vite hvordan historien ville ende. Historien starter så fredsommelig, men den setter fort nok i gang høygiret. Her er det action, fart og spenning så det holder, i tillegg til følelser, vennskap og gryende kjærlighet. Samtidig som man sitter med en følelse av at alt ikke er som det skal være, at det er noe galt med det samfunnet som blir skildret.

Jeg synes Veronica Roth har gjort en kjempejobb med å skape en troverdig dystopisk verden. Jeg trodde på den når jeg leste om den, og nå når jeg er ferdig, så sitter den forsatt fast i hodet mitt. Kan verden bli slik som dette?? Det er  særlig fraksjonene Abnegation og Dauntless vi blir kjent med. De er to rake motsetninger. Der folkene i Abnegation er kledd i grått, ikke har speil, hjelper andre før seg selv og prøver å være mest mulig usynlige, er medlemmene av Dauntless svartkledde, tatoverte, piercede, de hopper av og på tog i fart, hopper ned fra hustak, skyter med våpen og er alltid på jakt etter et nytt adrenalin – kick. Disse fraksjonene er ekstreme på hver sin måte, og det samme gjelder for de tre andre fraksjonene. Er det mulig at et samfunn som bygger på fem måter å leve på, og der hver måte er dratt ut til det ytterste, vil være et samfunn der  konflikter ikke får grobund?

Hovedpersonen er Tris, og jeg får fort sympati med henne.  Hun starter med å være den forsiktige, men akk så nysgjerrige, jenta som prøver å leve uselvisk, og vi følger de utfordringene det er for henne å prøve og ‘utslette’ seg selv. Vi får ta del i kvalene med å velge gruppe, og ansvaret hun føler i forhold til foreldrene og deres, usakte, forventninger. Jeg opplever henne som veldig dratt mellom det hun vet hun bør gjøre og det hun vil gjøre. Denne dualiteten er noe hun drar med seg til Dauntless også. Her blir hun mye tøffere, hun føler seg friere, men samtidig blir hun dratt mellom forventninger og sine egne ønsker, det som er rett og det som er galt. Ofte gjør hun det som er «galt», og noen ganger stusser jeg litt over valgene hun tar. Er det sannsynlig at en tidligere Abnegation jente reagere slik? Er det egentlig mulig å endre seg så radikalt på så kort tid? Men dette gjør ikke at jeg ikke liker henne, jeg synes hun er en sympatisk og tøff heltinne. Hun opplever ting og tar valg som oppleves som riktige og rettferdige der og da, men som viser seg å få alvorlige konsekvenser. Og hun står i dem, selv om det gjør vondt. Hun er en kompleks karakter. Det at hun i tillegg er Divergent uten at hun eller vi, for den saks skyld, vet hva det innebærer, skaper også en spenning. For hva vil skje med henne dersom noen finner det ut? Og hvordan påvirker dette henne som person? Mange spørsmål ble fundert på under lesingen 😉

Handlingen er til tider ganske voldsom, livet i Dauntless er preget av at Tris og de andre som prøver å bli medlemmer i fraksjonen blir testet på flere vis. Her er det brutale slosskamper for å luke ut de svake og alle må takle å stå ovenfor det de mest av alt frykter. Noen scener er hjerteskjærende, noen er morsomme og fine, mens andre får pulsen til å stige på grunn av at det er  så spennende eller brutalt –  uansett – lesingen av Divergent ble aldri kjedelig.

Jeg anbefaler Divergent til alle som har sans for dystopier, og for alle som liker page – turnere som samtidig får deg til å tenke. En virkelig god bok!