Dette synes jeg om: Darkfever av Karen Marie Moning.

MacKayla «Mac» Lane sitt liv endres drastisk da storesøsteren blir brutalt drept i Dublin. Alt hun etterlater seg er en desperat melding på telefonsvareren til søsteren, en melding som å finne Sinsar Dubh. Mens foreldrene nesten går til grunne i sorg, bestemmer Mac seg for å reise fra den trygge småbyen i Georgia, USA, til Dublin for å finne ut hvem som drepte søsteren og for å finne denne mystiske Sinsar Dubh.

I møte med politiet, forelesere og medsudenter av søsteren får hun tegnet et bilde av en person hun ikke kjenner. Ei jente som dropper studier og er asosial, oppfarende og stresset – ei jente som alle tror kan ha rotet seg bort i stoff. Mac vet at dette ikke stemmer, og blir mer og mer oppsatt på å finne ut av søsterens hemmelighet og dermed også hennes drapsmann. Samtidig oppdager hun at det foregår andre underlige ting i Dublin; pene menn forandrer seg til grufulle monstre rett foran øynene hennes, vakre kvinner får skjønnheten sin sugd ut og et nabolag rett ved the Temple District er lagt øde og «noe» lusker rundt i mørket. Hva er det som skjer med Mac? Hvorfor er det bare hun som kan se de tingene hun ser?

Det viser seg at Mac er en sidhe – seer, et menneske som kan se feer, og disse feene er ikke blandt den snille Tingeling sorten! Og den mystiske tingen hun leter etter – Sinsar Dubh – er en mektig og mørk bok som gir den som eier den makten til å kontollere både menneskenes og feenes verden. Med hjelp fra den mystiske, kjekke og humørsyke bokhandleren Barrons begynner Mac sin trening som sidhe – seer, og jakten på den mørke boka og søsterens morder er i full gang!

Darkfever av Karen Marie Moning er den første boka i Fever – serien som alle omhandler Mac. De andre bøkene er Bloodfever, Faefever, Dreamfever og Shadowfever.

Jeg skal være ærlig å si at dette ikke var bokkjærlighet ved første blikk. Det gikk heller trått i starten og jeg slet med å knytte meg til Mac som karakter. Jeg synes hun virket noe fjollete og umoden, og kanskje litt usympatisk. Men det gikk seg faktisk veldig til, og etter en stund så var jeg hekta! Dette er jo, som nevnt i forrige avsnitt, første bok i en serie på fem bøker, og da er det naturlig at en del av tiden blir brukt til å bygge opp både karakterene og universet handlingen foregår i. Karakterene, og da i særdeleshet Mac, skal fortsette å utvikle seg over hele fem bøker, og da er det lov til å være litt teit i starten. Og egentlig er dette noe som gjør Mac til en ganske troverdig karakter. Hun er fra seg av sorg , og midt oppe i denne sorgen så opplever hun ting som ikke henger på greip. Hun ser monstre og skygger, og når hun blir fortalt at disse monsterne er ekte og at hun er en av få mennesker som kan se dem og kjempe mot dem, så sloss hun mot sin «skjebne» med nebb og klør. Hun vil ikke godta at hun er en slags «superhelt», hun vil være den fargglade og overfladiske jenta hun bestandig har vært. Dette endrer seg selvfølgelig etterhvert, og hun modnes med oppgaven i takt med at hun får en større forståelse for dette nye universet og sine egne evner. Hun er forøvrig også utrolig sta, og det var faktisk noen ganger i løpet av lesingen jeg vurderte å smelle panna mi i noe hardt mens jeg tenkte «Er det mulig….».  Men, tiltross for en tung start, så ble jeg mer og mer glad i hovedpersonen.  Mac er morsom, kjapp i replikken, herlig klønete og ganske så tøff i trynet når det gjelder – jeg er blitt en fan 🙂

Jeg har også stor sans for den mannlige hovedpersonen, Barron. Han er tidvis både ufordragelig og humørsyk, men han gjør meg nysgjerrig. Hvordan vil forholdet mellom Mac og Barron utvikle seg?  Hva er det han skjuler? Og hva er han egentlig? Jeg gleder meg til å lese mer om ham. Når jeg tenker etter, så minner forholdet og dynamikken mellom Mac og Barron meg om Alexia Tarabotti og Lord Maccon i Soulless, så da kan det nesten ikke bli bedre 😉

Jeg opplever at universet som Moning har skapt er ganske originalt. Jeg vet ikke om det er basert på irske myter og sagn, men det hadde ikke forbauset meg om det var tilfelle. Feene (eng. fae) er delt inn i to fraksjoner; en lys og en mørk. De lyse er satt til å vokte over de mørke, men på en eller annen måte har de mørke klart å komme inn i menneskenes verden, og det er stort sett de vi stifter bekjentskap med i Darkfever. Men uansett lys eller mørke, så er alle vi treffer på grusomme på sitt vis. Noen er grufulle  mens andre er overnaturlig skjønne, men alle er livsfarlige monstre.  Og det er fryktelig spennende å lese om!

Det skjer mye i Darkfever, og det som skjer er både spennende og nifst – i tillegg er det flere humre – øyeblikk – særlig kommentarene til Mac og forholdet mellom henne og Barron. Dette er en solid begynnelse på en serie som jeg gleder meg til å fortsette med – jeg merker egentlig at jeg er litt irritert over at jeg ikke har de neste bøkene foran meg, for jeg har lyst til å lese mer om Mac, Barron og feene NÅ!

Anbefales!