Dette synes jeg om: Bloodfever av Karen Marie Moning (Fever #2).

 MacKayla Lane er i Dublin på jakt etter søsterens brutale morder. Hun er også, sammen med den mystiske Barrons, på leting etter den urgamle boka Sinsar Dubh, ei bok som inneholder den mørkeste av all svartmagi, og som er nøkkelen til å styre både menneskenes og feenes verden. Mac er ganske sikker på at drapet på søsteren henger sammen med denne onde boken, for søsterens siste, desperate beskjed før hun døde var at Mac måtte finne Sinsar Dubh. Men det er ikke bare Mac og Barrons som er på jakt etter den mystiske boka; andre og mørke makter vil gjerne slå klørne sine i Sinsar Dubh. Samtidig begynner Mac å bli mer kjent med sine nye krefter – hun er nemlig en Sidde – seer, et menneske som kan se feer. Og etter at en portal ble åpnet mellom menneskeverdenen og feenes rike, så myldrer gatene i Dublin av groteske, ondskapsfulle og brutale vesener. Og Mac er blant de få som faktisk kan se dem!

Bloodfever er Karen Marie Monings andre bok i serien om MacKayla ‘Mac’ Lane . Den starter rett etter at bok nummer en, Darkfever, avsluttet, og det gjør det egentlig ganske vanskelig å omtale denne boka for seg selv. Så langt, så har jeg den oppfattelsen at Fever – serien er en sammenhengende historie, delt inn i fem deler som man må lese kronologisk. Dette blir derfor ikke en fullstendig omtale, men bare litt om hva jeg synes om historien så langt. Håper det går greit 😉

Jeg leste Darkfever i sommer, og etter en litt treg start ble jeg fullstendig hekta. Jeg kjente et stort sug etter å komme videre i historien, men dessverre så hadde jeg ikke oppfølgeren. Da den selvpålagte bokkjøpstoppen ble opphevet tidligere denne måneden, så var jeg ikke i tvil; jeg bare MÅTTE bestille hele serien. Nå er jeg altså ferdig med Bloodfever, og jeg startet rett på den tredje boka Faefever i det sekundet jeg klappet igjen denne. Jeg er helt og fullstendig hekta! Jeg må ha mer!

Det er  morsomt og spennende å følge Mac videre, hun fortsetter å utvikle seg både som sidhe – seer og som person. Den vimsete, pastellkledde sørstatsjenta har viket plassen for en tøffere Mac – ei jente som kler seg i mørke farger for å skjule «feblod» og gørr, og som faktisk har tatt livet av flere monstre. Hun er ei jente som virker mer samlet, og som ikke lenger kjemper mot sin skjebne med nebb og klør.Samtidig er det allikevel en del av den «gamle» Mac som forsatt er tilstede – det kommer fremdeles mange vittige kommentarer og tanker, og hun kler seg gjerne i rosa hvis hun får muligheten til det. Og det er nettopp dette som gjør at jeg liker Mac så godt, hun er ikke bare tøff eller bare vimsete; hun er ikke en perfekt kriger eller en naturlig, medfødt kick – ass heltinne. Hun har sine feil og mangler fordi huni utganspunktet er en helt vanlig jente. Hun vokser med oppgaven hun har fått, og utvikler seg faktisk til å bli ganske så kick – ass når det gjelder. Jeg opplever Mac som en veldig troverdig karakter, og en karakter som jeg har blitt veldig glad i.

Det er to mystiske menn i Mac sitt nye liv; Barrons og feprinsen V’lane. Disse er interessante bekjenskaper, men de er fremdeles like mystiske, om ikke mer i denne romanen enn i den første. I forhold til Barrons får vi flere små pekepinn, men de er bare der for å pirre nysgjerrigheten til leseren – hverken vi eller Mac får vite noe særlig om hva han egentlig er og hvorfor han vil ha tak i Sinsar Dubh. Til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av all den mystikken som er rundt Barrons, så har jeg veldig stor sans for ham – og jeg ser frem til å bli bedre kjent med ham også. V’lane får jeg, som Mac, egentlig ikke tak på i det hele tatt… men jeg regner med at hans rolle i det hele blir mer avklart etterhvert som historien utvikler seg.

Selve historien er kjempespennende, samtidig som den har sine festlige øyeblikk. Monings univers videreutvikles og vi får vite noe mer om mytologien bak denne verdenen (ikke mye, men nok til at man må lese videre). Vi blir, som nevnt tidligere, bedre kjent med hovedpersonene, samtidig som det dukker opp nye og interessante bekjentskaper. Bloodfever er rett og slett en fryd å lese – selv om det på slutten blir mindre festlig og mer brutalt – men det er faktisk slik det må være.

Jeg anbefaler på det aller varmeste denne serien til alle som liker Urban Fantasy/ Dark Fantasy!

8 kommentarer om “Dette synes jeg om: Bloodfever av Karen Marie Moning (Fever #2).

  1. Jeg er så enig med hele anmeldelsen din. Mac er helt fantastisk, og du må nok vente enda litt til før du får vite mye mer om Barrons og V’lane;)

  2. Tilbaketråkk: Mini – “Dette synes jeg om”: Faefever av Karen Marie Moning (Fever #3). « siljes skriblerier

  3. Tilbaketråkk: Boktema: Min favorittserie. « siljes skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s