Dette synes jeg om: Rogue av Rachel Vincent (Shifters #2)

Faythe har kommet seg etter strabasene i Stray og arbeider nå for faren sin. Hun har funnet tilbake til ekskjæresten Marc og de fungerer godt sammen, både som et team på jobb og utenom arbeidstid. Så begynner det å dukke opp lik – varkattlik, samtidig som strippere forsvinner. Er det noen der ute som dreper varkattgutter og kidnapper strippere? Siden likene blir funnet i områdene som faren til Faythe regjerer over, er det det Faythe og de andre som må forsøke å finne ut av saken. Likene har en bestemt lukt ved seg, en lukt som skremmer Faythe mer enn hun tør innrømme. Kan det være at en gammel fiende har kommet tilbake for å hevne seg? Og hvorfor driver Andrew, Faythes flamme fra universitetet, og ringer? Har disse hendelsene en sammenheng?

Rogue av Rachel Vincent starter 3 måneder etter hendelsene som blir beskrevet i den første romanen Stray. Det kan se ut til at Faythe har roet seg noe ned, hun har godtatt at hun må arbeide for faren og hun har funnet tilbake til Marc . Hun er fremdeles den tøffe og uavhengige varkatten, og jeg synes hun er en interessant og flerdimensjonal heltinne. Hun er nemlig ikke bare råtøff og selvstendig, hun er også befriende lite perfekt. Hun tar valg som får konsekvenser, dumme valg og lite gjennomtenkte valg – men hun står i det. Hun er altså ikke ufeilbar, tvert i mot så er hun kanskje den heltinnen som gjør flest blundere, både store og små  – og det gjør at jeg liker henne ekstra godt 🙂 Samtidig har det i Rogue kommet en sårbarhet i henne som vi lesere bare får noen få hint om. En sårbarhet som er tydelig knyttet til opplevelser i den forrige boka. Dette er med andre ord ikke en bok som man bør lese uten å ha lest den første boka i serien.

Jeg synes det er en god ting at Rachel Vincent i serien viser at Faythe og de andre karakterene utvikler seg  – enten det er på den positive eller den negative måten. Rogue er en roman full av spenning og action, men jeg opplever at karakterenes utvikling gjør historien spennende på andre måter også. Personene/varkattene blir ikke bare pappfigurer som er flinke til å sloss og kjempe, de blir personer som man kan kjenne seg igjen i og som man føler med, både på godt og vondt. Selv om bøkene ikke er innenfor den realistiske sjangeren, så blir de troverdige. Jeg tror på det Faythe og Co føler og opplever, og det synes jeg gir romanen det lille ekstra. Og det liker jeg 🙂

Når jeg leser Rogue blir jeg, som jeg også ble da jeg leste Stray, veldig imponert over det universet Rachel Vincent har skapt. Det er gjennomarbeidet og, som karakterene som lever der, troverdig. Hun har ikke skapt en helt ny verden, vi befinner oss fremdeles i vår, men parallelt med vår verden så lever varkattene med sine egne lover og regler, politikk og samfunnsoppbygging. Konsekvensene av å bryte lovene er harde og brutale, men det passer godt inn i tanken om at menneskene ikke skal få snusen i at varkatter eksisterer. Lovbrudd og konsekvensene av disse er et sentralt element i denne romanen.

Det er en god del vold i denne boka, og noe var ubehagelig å lese om. Allikevel blir det ikke for mye, og den volden som blir skildret har på sett og vis en mening  – sett fra et rovdyrperspektiv – her er det til tider snakk om å overleve eller dø. Også dette aspektet synes jeg Rachel Vincent klarer å skildre på en fin måte, ingen av karakterene går helt upåvirket fra en voldshandling. De drar det med seg videre som en del av seg, enten de er utøver eller offer. Det er altså ingen gladvold som skildres, og det setter jeg stor pris på.

Historien i Rogue er spennende, men jeg syntes det gikk litt tregt i starten. Det er en stund siden jeg leste om Faythe og de andre varkattene, og jeg merket at jeg måtte konsentrere meg for å komme inn i historien igjen. Så på den måten var det kanskje greit at det tok litt tid før historien tok av? Men når det først gjorde det, så var det full pakke hele veien. Action, action og action – intenst og heseblesende – stort sett på en god måte. Enkelte ganger følte jeg for å legge fra meg boka og ta en pust i bakken, men pausen ble aldri lang – hele veien så måtte jeg bare lese litt til og litt til. Dette er en ekte sidevender!

Mysteriet er også interessant, ingenting blir avslørt for tidlig, vi får bare små drypp hele veien. Rachel Vincent legger ut hint og småtråder her og der, og klarer å sy det hele sammen på en god måte tilslutt. Hun etterlater ingen store løse tråder, bare akkurat nok til at i allefall jeg ser frem til å lese den neste boka i serien 🙂 Med andre ord: Rogue er en verdig oppfølger!

Andre som har skrevet om boka: Moonstar og Anja.