Et kort «Dette synes jeg om» – innlegg: A Beautiful Evil av Kelly Keaton

Ari reiste til New 2 for å finne svar. Svar på hvem moren hennes var og hvorfor hun valgte å gi henne fra seg, men først å fremst finne svar på hvem eller hva Ari selv er. Men det er kanskje ikke alt man ønsker å få vite. Som at det hviler en forbannelse over deg, en forbannelse som er nedarvet fra mor til datter i årtusener og som startet den dagen da gudinnen over visdom, strategi og krig,  Athena, forbannet Medusa.

Ari kjemper for å holde på menneskeligheten sin, men hun kjenner at dypt inne i henne gløder det en ondskap og en kraft som hun gjerne skulle vært foruten og som andre  ønsker å utnytte. Ari må finne en måte å bryte forbannelsen på, og sammen med vennene, Sebastian – trollmann og vampyr – og Henri, tar hun seg inn i et annet univers, de greske gudene sitt rike.

A Beautiful Evil av Kelly Keaton er bok nummer to i serien Gods and Monsters og den er også den første boka jeg fullfører i månendens tema: Oppfølgere. Den forrige, Darkness Becomes Her, leste jeg for et år siden, og jeg synes fremdeles den er den beste ungdomsromanen inspirert av gresk mytologi som kom i 2011. Oppfølgeren har stått på ønskelista siden jeg fikk nyss om at den skulle komme, og det var både med spenning og litt nervøsitet jeg startet lesingen – oppfølgere kan være litt skummelt å lese, særlig hvis du har likt den første romanen godt, fallhøyden blir større og det er lettere å bli skuffet. Og så er det selvfølgelig de gangene da bok to faktisk er bedre. Det kan med andre ord vippe begge veier.

Så hvilken vei vippet A Beautiful Evil, egentlig? Tja, si det. Jeg likte den, men samtidig likte jeg den ikke like godt som Darkness Becomes Her.  Den første boka fortalte historien om Ari og hennes møte med New 2 og byens mystiske og undelige beboere. Det var sørstat, Hoodoo – elementer og gotisk stemning, og sammen med mysteriet om Aris fortid og fremtid, så ble det veldig veldig spennende og stemningsfullt. Jeg opplevde at oppfølgeren manglet noe av denne stemningen – ikke var det noe Hoodoo og den typiske, mystiske og gotiske sørstatstemningen som jeg alltid faller pladask for var ganske så fraværende. Freakene fra første bok hadde, med unntak av Sebastian, en mye mindre rolle i denne boken, og det syntes jeg var synd. Mysteriet som gjorde den første romanen så spennende, er i denne erstattet med en mer tradisjonell kamp mellom det gode og det onde. Jeg kunne ønske at historien hadde tatt noen andre, kanskje mer utradisjonelle, retninger.

Nå høres det kanskje ut som om dette ikke var en bra bok, og det stemmer ikke. Den  hadde helt klart flere kvaliteter som jeg satt pris på. Den ene er hovedpersonen, Ari, selv. Jeg synes at hun vokste og utviklet seg gjennom hele romanen, helt til det store klimakset der hun og de andre virkelig fikk se hvilke krefter som bor i henne. Hun er fremdeles tøff og lar seg ikke diktere, og noen ganger syntes jeg nesten hun var for dumdristig – men alt i alt så er hun beintøff og utholdende. Møtet med det som kan bli resultatet av forbannelsen får henne bare til å ville kjempe hardere mot sin skjebne, hun vil finne svar og løsninger på hvordan hun kan få hevet forbannelsen. Men det er ikke disse kvalitetene som gjør at jeg trykker Ari til mitt bryst, nei da, det er selvfølgelig noe mer. Ari er nemlig også en veldig uselvisk og omsorgsfull heltinne, og det merkes godt i forhold til hvem det er hun er besatt på å redde fra den greske gudinnen. Selvfølgelig så vil hun finne en måte å redde seg selv på, men det er den lille gotiske jenta med de spisse hjørnetennene som er hovedgrunnen til at Ari leter etter en portal inn til gudinnens verden og som gjør at hun ikke nøler noe særlig på å gå inn når hun finner den. Siden Violet er min favorittkarakter i serien, så ga dette Ari noen flere stjerner hos meg🙂.

En annen ting som jeg syntes var spennende med denne romanen var antydningene til Pandoras Eske og at familiene som styrer New 2 skjuler noe. I tillegg er det noe mer med Violet, tror jeg, og det vil jeg gjerne finne ut av. Det gir meg i allefall forhåpninger om at den neste (og siste?) boka i serien vil ta opp igjen noe av mystikken fra Darkness Becomes Her.

Så hva ble egentlig konklusjonen? Likte jeg den godt nok, eller falt den litt igjennom? Litt begge deler faktisk; historien opplevde jeg som noe tam og lite nyskapende, den vippet med andre ord over mot «tja» – når den allikevel ikke ble «tja» men i stedet får betegnelsen «joa, den er grei», så er det takket være Ari og måten hun er skildret på. Og så skal hun redde Violet, da🙂

Jeg anbefaler den dersom du har lest Darkness Becomes Her og vil vite hva som skjer.

5 thoughts on “Et kort «Dette synes jeg om» – innlegg: A Beautiful Evil av Kelly Keaton

    • Jeg er i allefall ikke skremt bort, og skal definitivt lese den neste boken – det var bare at det som var originalt ved den første boka er blitt tonet veldig ned i denne… Men det er ikke en dårlig roman, altså🙂

  1. Jeg har faktisk lest to oppfølgere denne måneden og er i gang med min tredje. Nå er den ene en oppfølger i en krimserie, men jeg regner den med. Synd du ikke var helt fornøyd med denne. Litt greit og egentlig, så slapp jeg å bli fristet til enda en serie. Jeg prøver jo å gå to skritt frem og et tilbake istedenfor omvendt når det gjelder serielesing:-)

    • Så flink du har vært! Oppfølgere i en krimserie teller helt klart🙂

      Tror forresten jeg skal følge din serielesings – plan, høres veldig fornuftig ut.

  2. Tilbaketråkk: Hvordan gikk det egentlig i 2012?!? « siljes skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s