Arven fra Stonehenge av Sam Christer

Arven fra Stonehenge av Sam Christer plukket jeg med meg fra bokbordet på Bokbloggtreffet 15. september – jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta den, men den lå så alene på bordet etter paneldebatten at jeg ikke hadde hjerte til å gå fra den. Den trengte et hjem!

En mann blir slept opp til Stonehenge og drept på bestialsk vis av en gruppe kappekledde menn. Nathaniel Chase, en anerkjent skattejeger tar livet av seg kort tid etter. Kan disse hendelsene ha en sammenheng?

Gideon Chase må ta den tunge veien hjem for å ordne opp etter farens selvmord. I et hemmelig rom finner han flere dagbøker skrevet i kode, en kode som bare han og faren kan lese. Bøkene forteller om en hemmelig gruppe som i flerfoldige år har dyrket Stonehengemyten, og faren var et sentralt medlem i denne gruppen. Nå har en ny og skremmende sirkelmester kommet til makten, og rituell menneskeofring hører til i den nye praksisen.

Så forsvinner datteren til den amerikanske visepresidenten i nærheten av Stonehenge, og sommersolverv nærmer seg…

Arven fra Stonehenge er Sam Christer sin debutroman, og på baksideteksten blir boka sammenliknet med de beste thrillerne til Dan Brown. Det var også hovedårsaken til at jeg plukket opp romanen nettopp nå, som et forsøk på å komme meg ut av lesetåka som har rammet meg de siste par ukene, og jeg kan faktisk si at leselysten kom snikende tilbake. Det er ikke verst bare det!

Sam Christer har skrevet en thriller der et hemmelig samfunn spiller en sentral rolle, og jeg antar at det er her Dan Brown dukker opp.  Dette er en sammenlikning som jeg ikke kjøper helt, det skal noe mer til enn kappekledde menn som tilber noe gammelt og mystisk for å nå helt opp til en Brown på topp etter min mening. Selv om sistnevnte ikke er blant mine favorittforfattere så opplevde jeg DaVinci koden og Engler og demoner som medrivende, spennende og intense sidevendere. Man kan selvfølgelig argumentere for at Brown sin bruk av cliff – hangere så og si på slutten av hvert eneste kapittel kan bli litt for heseblesende, men det er en metode som får sidene til å fly, det er sikkert! Og det er nettopp her ett av mine største ankepunkter med Arven fra Stonehenge dukker opp. Det ble for lite medrivende og intenst! Jeg følte ikke på kroppen mens jeg leste at jeg bare måtte lese et kapittel til og pulsen holdt seg i hvilemodus gjennom store deler av lesingen. Ja, det ble litt spennende etterhvert, og jeg var nysgjerrig på for eksempel hvem Sirkelmesteren var – selv om den avsløringen var et gedigent mageplask… Men det ble aldri spennende nok.

Selv om spenningskurven ikke var så stigende som jeg hadde trodd og håpet, så var romanen i perioder heseblesende. Dessverre ikke i den forstand at det skjedde så mye som jeg måtte finne svar på umiddelbart, men heller i form av veldig korte kapitler. Jeg følte tidvis at jeg hoppet og spratt mellom personer og hendelser uten noen form for kontroll. Jeg var på politistasjonen og vips så var jeg nede i Helligdommen, og så var jeg i huset til Gideon og plutselig var jeg på en klubb i London. Hjelp! Jeg tror virkelig at Arven fra Stonehenge kunne vært tjent med lengre kapitler der vi kunne kommet mer i dybden på enkelte av karakterene, hendelsene og bakgrunnen.

Det er selvfølgelig elementer i historien som jeg likte. Hovedpersonene Gideon og Megan kunne jeg godt tenkt meg å bli bedre kjent med for de virket både interessante og relativt troverdige. Historien til Gideon og faren hans gjorde meg også svært nysgjerrig og jeg hadde ikke hatt noe i mot å få vite mer om den. Forfatteren kunne med fordel ha kuttet ned på antall bikarakterer og heller fokusert mer på dette, for slik handlingen skred frem så følte jeg at han bare sveipet over elementer som det kunne vært spennende å få vite mer om. Det jeg likte aller best, og det som jeg opplevde at forfatteren hadde mest kontroll over var selve Stonehengesekten og mystikken og ritualene som fantes rundt den. Jeg kunne nok ha ønsket å få vite enda mer om bakgrunnen, men samtidig så er nok ikke dette sjangeren for de mest dyppløyende og grundige bakgrunnshistorier og mytebygging og jeg fikk vite akkurat nok til at jeg ble fornøyd.

Så hva blir egentlig konklusjonen? Tja, boka er grei og den hjalp meg gjennom en leselei periode, men den når dessverre ikke helt opp.

3 thoughts on “Arven fra Stonehenge av Sam Christer

  1. Hadde det ikke vært for at det var fullt i nett og veske hadde denne blitt med hjem. Har vært fascinert av Stonehenge siden jeg slukte Danichen som preteen. Nå i ettertid er det like greit jeg lot den være, hadde sikkert bare blitt skuffet og sur.

  2. Tilbaketråkk: Ferielesing 2014 | Bentebing's Weblog

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s