Kjære Ellen Hopkins, du gjør det ikke lett for karakterene dine, eller omtale av Burned om du vil.

Har du noen gang opplevd å bli så altoppslukt av en roman at det er som om du har vært for lenge under vann? Har du kjent på følelsen av at lesingen har vært som å holde pusten i flere dager? Hvis du svarer ja på dette så har du kanskje lest en roman av Ellen Hopkins? Den følelsen jeg fikk da jeg lukket igjen Burned etter 544 sider var at jeg ikke fikk puste, at jeg rett og slett holdt på å drukne, at jeg ett eller annet sted mellom side en og siste side hadde glemt hvordan det var å trekke pusten. Jeg måtte rett og slett reise meg opp, strekke på ryggen og prøve å få kontroll over åndedrettsystemet – Silje, pust med magen… med MAGEN…. sånn ja… fortsett nå. Trekk pusten dyyyyypt… (osv). Nå som det har blitt litt lettere er jeg klar for å dele min opplevelse av Burned av Ellen Hopkins:

Pattyn er snart 17 år og eldst i søskenflokken. Faren er en god mormoner utenfor husets fire vegger, men er på hjemmebane en bitter mann som drukner sorgen over å ha mistet sønnene medJohnny WB, og som lar alle frustrasjoner gå ut over Pattyn sin mor. Moren finner seg i alle slagene, mens hun overlater det meste av husarbeidet til de eldste døtrene.

Pattyn selv sliter med å finne sin plass i det strengt religiøse og patriarkiske samfunnet hun vokser opp i. Hun ser hvilket hykleri som preger menigheten, og begynner å vakle i sin egen tro. Hun er kritisk til kvinnesynet hun blir opplært til, og stiller spørsmål om Gud, kvinnenes rolle, sex og kjærlighet. Vil hun være fornøyd med et liv som den underdanige konen som bare skal føde barn?

Da en av de «gale» guttene på skolen legger merke til henne, så leder det ene til det andre – Pattyn spinner ut av kontroll, i allefall i øynene på menigheten, og faren bestemmer seg for å sende henne bort til tanten i Nevadaørkenen. Det som i utgangspunktet skulle være en hard straff viser seg fort å bli et kjærkomment avbrekk for Pattyn, for på gården til tanten blir hun møtt med aksept og kjærlighet. Hun er lykkelig for første gang – men er dette en lykke som vil vare?

Jeg er klar over at dette egenskrevede sammendraget kan virke litt klissete og rosa – og det er noe som jeg bare må avfeie med en gang – det finnes ikke noe klissete og rosa over historien som utfolder seg i Burned av Ellen Hopkins. Ikke noe som helst! Dette er en rå, brutal og mørk ungdomsroman. Den har selvfølgelig sine lyse punkter, men for meg så var det nettopp disse lyspunktene som gjorde at historien som helhet ble så uendelig mye mer følelsesmessig brutal. Brutal, men utrolig god, altså.

Ellen Hopkins har med Burned skrevet en hel roman i verseform, og det er et grep som fungerer svært godt. Det er Pattyn som er fortelleren, og versene gjør at historien blir skjært ned til beinet. Det er ikke plass til mye utenomsnakk, det som blir fortalt, tenkt, opplevd og skildret er viktig for Pattyn og viktig for den videre handlingen. Forfatteren eksperimenterer en god del med den fysiske formen på teksten, plasseringen av ord og hvor på siden teksten er skrevet. Dette mener jeg tilfører handlingen enda en dimensjon – de skrevende ordene blir enda sterkere. Et eksempel er når Pattyn beskriver rommene de lukker seg inn i som bokser og teksten former fem helt kvadratiske bokser på siden. Jeg mener at denne utformingen er med på å forsterke det Ellen Hopkins ønsker å formidle på denne siden.

Verseformen i seg selv er mye mer tilgjengelig enn det jeg så for meg før jeg startet på lesingen. Det er ikke slik at du må sitte og grunne på hver eneste strofe og tolke hvert eneste bilde – Burned er en roman, ikke en diktsamling, men ved å ta i bruk denne formen så mener jeg at Ellen Hopkins får sagt så mye mer med så få ord. Enkelte steder er det for eksempel rim, og dette er et virkemiddel som gjør at det som blir fortalt nesten blir hamret inn i deg, det blir en annen rytme, en annen stemning enn den ellers så poetiske teksten. For meg så opplevde jeg disse delene som nesten frenetiske, og pulsen min steg i takt med strofene og det som ble skildret.

Men selvfølgelig, det var ikke romanens form som skapte den store reaksjonen når jeg var ferdig med å lese, det var så klart innholdet! Dog, veldig forsterket av formen – de henger tett sammen. For det er en hjerteskjærende historie som brettes ut og for meg så var alle følelser i sving i løpet av lesingen. Jeg var sint og glad, jeg lo høyt og gråt stille, jeg ble varm og kald inni meg, jeg ble redd, fortvilet og håpefull. Jeg ble skuffet og provosert – dette kan virkelig skje i vår verden, nei rettelse; dette skjer i vår verden. Og alle disse følelsene var også Pattyns følelser. Og jeg var sint og lei på hennes vegne, og jeg var sint og lei på de rundt henne – ja, og så noen øyeblikk så var jeg sint og lei på Ellen Hopkins! Du kan da ikke gjøre sånn!?! Hvilke prøvelser er det ikke du lar den jenta gå igjennom?! Hvordan skal hun, og jeg, overleve noe sånt?! Og det var vel cirka der at jeg gikk tom for luft, boka var ferdig og jeg satt igjen som en pesende, snufsende og litt klokere leser.

Ellen Hopkins, du gjør det ikke lett for karakterene dine, gjør du vel? Og ikke for leserene heller. Men bra er det, knallbra, faktisk, og vikig.

Jeg skal lese mer av denne forfatteren og jeg håper at du vil også – det er følelsesmessig hardt,  man blir mørebanket inni seg, men det er verdt det. Les Ellen Hopkins, nå.

14 kommentarer om “Kjære Ellen Hopkins, du gjør det ikke lett for karakterene dine, eller omtale av Burned om du vil.

  1. Oi, dette var en sterk og god anmeldelse. Jeg gikk rett inn på Goodreads og la boken til. Satser på å skaffe meg denne og lese den når jeg er klar for å bli mørbanket for en god sak;-) Jeg er glad du skriver at verseformen fungerer og er tilgjengelig for kjente jeg ble litt skeptisk.

  2. Denne ser det ut til at jeg må lese. Strålende omtale. Tematikken minner meg om «The Chosen One» av Carol Lynch Williams.

  3. Ungdomsbok på vers er ikke i utgangspunktet noe for meg men etter denne omtalen har jeg både lagt den i ønskelista på kindle og lett etter den på biblioteket (uten suksess). Det var rett og slett en glitrende og overbevisende omtale.
    Takk for tipset, både av bok og omtale.

  4. Enig i både glitrende og overbevisende skrevet! Terningkast seks! 😉 Jeg liker ideen med at formen forsterker innholdet, hvorfor har ingen tenkt på det før? Det er genialt, sånn kan man jo virkelig fremheve tematikken. (Ok, det er sikkert noen som har gjort det allerede, jeg kommer bare ikke på noen som ikke er lyrikere eller kjipe modernister.)

    Jeg fant heller ikke boken da jeg lette på Bokklubbens nettsider i dag, de er min faste leverandør av the stuff jeg trenger for å overleve. Men kan dette være et julegavetips…? Hinthint. Og jada, jeg lover, jeg skal lese både Soulless og Tiller og Catch 22… Jeg gleder meg til og med! 🙂

    • Julegavetips mottas med takk 😀 Jeg skal få hentet Catch 22 i løpet av helga, jeg gleder meg masse til å lese den!

      Og så fint at du likte omtalen; jeg må innrømme at jeg ikke pleier å skryte av mine egne omtaler – så jeg var litt smånervøs!

      • Ingen grunn til nervøsitet, jeg synes den var knallgod! Jeg synes du forklarte så godt det med formen, jeg tror jeg skjønner akkurat hva du mener. Og det virker som en kjempesterk og interessant bok! Dessuten skal man da ha lov til å være stolt over noe man er fornøyd med, eller? Jeg blir glad når folk sier sånn:-)

  5. Tilbaketråkk: Bøker som gjør deg syk… « siljes skriblerier

  6. Tilbaketråkk: Hvordan gikk det egentlig i 2012?!? « siljes skriblerier

  7. Tilbaketråkk: #1: Jeg forbereder meg til Bokbloggerprisen 2015 – Kari Saanum | siljes skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s