Jentene fra balletten av Monika N. Yndestad

Ja da, jeg vet – to omtaler på to dager! Hva er det som skjer?! Jeg er syk og er hjemme, enkelt og greit, og da er det ikke så mye annet å finne på, ved siden av å sove,  enn å lese og kose med bokpusen (to favorittsysler uansett form) – og skrive om det jeg leser og andre bokrelaterte ting – hjernen funker nemlig, den går bare litt tregere. (Sutring over).

Jeg har lest krimromanen Jentene fra balletten av Monika N. Yndestad, en bok som jeg har vært nysgjerrig på siden jeg så den omtalt på nettsiden til Vigmostad og Bjørke. Og lykke over lykke, på bokbloggtreffets bokbord – der lå den! Fin og blå og gul mens den ropte: Silje, plukk meg opp!  Og som sikkert ganske mange av dere er enige i, når en bok roper, ja, da må vi jo bare høre og gjøre som vi får beskjed om. Vi har da bokhjerte – og hyllerom, ikke sant?

I Jentene fra balletten følger vi den 15 årige Os – jenta Mina som går fra å være blant de beste elevene i klassen, idrettsjente og pliktoppfyllende datter til å bli en tynn og angstfylt jente som drikker og utagerer voldsomt seksuelt over natten. Noe har skjedd. Noen, en mann som innbyggerne, kollegaer og foreldre stoler på, har brutt den tilliten som Mina har gitt ham på verst tenkelige måte. Foreldrene er fortvilet og vet ikke hva de skal gjøre og vennene har trukket seg unna. Da Mina leser i avisen at ei annen jente i bygda har opplevd det samme og har anmeldt mannen for voldtekt tar Mina mot til seg og kontakter Alice Bratt, journalisten bak artikkelen. Dette skal vise seg å utløse et ras av hendelser som etterhvert går på livet løs for flere av de involverte.

Jentene fra balletten er Monika N. Yndestad sin debut som kriminalforfatter, og jeg må bare si at dette er en svært vellykket og solid debut! Romanen er ikke en typisk krim med drap og detektiver, det er heller ikke en hovedperson som løser gåten. Romanen  skildrer hvordan et nærmiljø, politiet, journalister, den anklagede, offeret og de pårørende reagerer og forholder seg når man opplever en krise som man her står ovenfor. Vi møter journalisten Alice som jobber med en stor sak om jentene fra balletten – jenter fra ressurssterke hjem som plutselig endrer atferd radikalt -, og som dermed kjenner igjen visse faresignaler hos Mina, vi møter på barnevernsarbeideren som følger opp jenter som har falt utfor på skolen, vi møter politiet som oppfører seg på en helt grusom måte fordi saken muligens gjelder en av deres egne, vi møter en iskald og psykopatisk gjerningsmann som terroriserer familien sin og sist, men slett ikke minst, så møter vi offeret, Mina, livredd, sint og stemplet av alle ungdommene i bygda som billlig og horete og familien hennes som sakte men sikkert går til grunne. Alle disse personene og instansene, og alle disse vinklingene mener jeg bidrar til å gjøre Jentene fra balletten til en veldig troverdig og realistisk kriminalroman.

Historien bygger seg langsomt opp og vi blir godt kjent med alle de sentrale karakterene før katastrofen inntreffer – det eneste vi vet når romanen starter er at noe har skjedd med Mina, noe som ødelegger henne. Deretter får vi hele historien fra begynnelsen av, og selv om alt virker fint og flott i starten så gjør informasjonen vi allerede har fått noen drypp om, sitt til at jeg kjapt begynner å mistenke både den ene og den andre, og særlig han som viser seg å være gjerningsmannen. I andre typer krimbøker så kan det at vi får vite hvem skurken er irritere meg grenseløst og ødelegge leselysten min, men i denne romanen så ligger ikke spenningen i spørsmålet om hvem som gjorde hva, men om den skyldige får sin straff og om hvor stort omfanget av hans handlinger egentlig er. Det er en spenning som Monika N. Yndestad klarer å opprettholde helt til de siste kapitlene!

Etterhvert som sakens grusomheter og omfang blir klarere både for meg som leser og journalisten Alice Bratt, så utvikler historien seg til å bli som en kamp mellom David og Goliat – en kamp mellom det offentlige, det som er der for å beskytte innbyggerne og offeret Mina og hennes familie som opplever at de blir terrorisert av en «ukjent» samtidig som alle mistror dem. For hva kan en egentlig gjøre når en som er ansatt for å ta vare på de du bryr deg mest om og som skal være der som en sikkerhet når noe skjer, nettopp er den som terroriserer og misbruker deg og de du er glad i?

Karakterene i romanen er alle som en flerdimensjonale og godt tegnet. Forfatteren gir alle, til og med de mindre bikarakterene, en egen stemme. De oppleves alle som unike, som ordentlige personer. Gjerningsmannen er skildret på en slik måte at hans ondskap og kontrolleringsbehov kryper ut av sidene og tvinner seg rundt meg – det er rett og slett forferdelig ubehagelig å lese om ham og regimet hans. På samme måte treffer Mina og foreldrene meg midt i magen, det gjør noe med meg når du leser om en far som er så fortvilet at han sitter på rektors kontor og gråter, eller en mors ferd inn i sjokktilstand. For ikke å snakke om Minas redsel for alt, og kanskje mest for å måtte gjenoppleve overgrepene og ikke bli trodd. Det er personer og skjebner i denne romanen som henger seg fast og som nok sikkert vil bli hengende en stund.

Jeg er ganske sikker på at hendelsene som Monika N. Yndestad skildrer i denne boka er hendelser som også forekommer i det virkelige liv. Selvfølgelig har hun kledd dem i krimsjangerens klær, smørt godt på og skrudd opp spenningen slik at det også skal fungere godt i bokform – men det det bunder ut i; unge mindreårige jenter som opplever grove tillitsbrudd og misbruk av voksne mennesker som de ser opp til, av mennesker i posisjoner – å ja, det har vi dessverre nok av i virkeligheten også. Og jeg tror faktisk ikke de blir tatt så veldig mye bedre vare på av det offentlige enn det Mina blir i Jentene fra balletten. De må gjennom beinharde avhør, de må finne seg i å bli mistenkeliggjort dersom saken kommer for retten, og de kan risikere å bli uglesett i bygda de bor i fordi de våger å hevde at en av bygdas velgjørere/store sønner har gjort noe som ikke er greit.

Jentene fra balletten av Monika N. Yndestad er en skremmende aktuell krimroman. Den er realistisk og uhyggelig, og bærer preg av å være skrevet av en forfatter som virkelig brenner for de svake i samfunnet, og som er opptatt av å gi spesielt de jentene som opplever overgrep en stemme. Det er jeg glad for.

Kasiopeiia, Beathe, Rita og Artemisia har også skrevet om denne boka.