Dokufeber: Howard End is on the Landing av Susan Hill

howardsBli med på et tankeeksperiment; et tankeeksperiment som nok ikke er så usannsynlig da dette er en bokblogg og dere som stikker innom her gjør det fordi dere er medbokelskere, men la gå. Du har et hjem fullt av bøker, det er hyller over alt – i stua, på kjøkkenet, soverommene og gangene – og bøkene er velleste, kjente og kjære. Her og der er det også noen bøker som ennå ikke er blitt lest, men er allikevel en del av den voksende familien bestående av myke og harde permer.

En dag får du veldig lyst til å lese en bestemt bok, og du går til den hylla du er helt sikker på at den har bosatt seg på, men du finner den ikke! Du leter videre, men det er helt umulig å oppspore den. Det du finner i stedet er romaner du leste som ung, diktsamlinger der du kan deklamere det meste utenat, skuespill du har hatt den gleden av å se ulike oppsetninger av. Du finner bildebøker du leste for barna dine før de skulle legge seg, hele forfatterskap som har betydd mye for flere i familien din, og bøker og forfattere som du har møtt, som du deler en felles opplevelse med. Du blir sittende og bla litt her og der, og så bestemmer du deg for at du vil gjennoppdage gamle skatter og kanskje oppdage noen nye. Du bestemmer deg for å vie et helt år til kun å lese bøker som allerede står plassert her og der rundt i huset ditt.

Forfatter Susan Hill gikk på en slik oppdagelsesferd blant bøkene sine på jakt etter romanen Howards End av E.M. Forster, og endte opp med å sette av ett år på å  gjenoppdage og gjenlese perler fra hele sin tid som lesende. Resultatet av dette året ble Howards End is on the Landing –  en liten perle for alle som er glad i bøker i alle former, sjangre og farger. Gjennom 230 sider  er Hill innom barndommens klassikere, omslag, e- lesere kontra papirbøker, organisering av innholdet i hyllene, notering i bøker, Thomas Hardy, Charles Dickens, dagbøker, diktsamlinger og antalogier – bare for å nevne noe. Hun skriver helt subjektivt, det er hennes meninger og refleksjoner som kommer frem, og det er hennes egne svært personlige møter med litteraturen som vi får høre om, og det liker jeg veldig godt. Det er nettopp dette personlige som gjør at jeg suges inn i tankene hun gjør seg om dette og hint – er jeg enig i alt? Nei, egentlig ikke, men Susan Hill får meg til å tenke og reflektere selv. For eksempel: I et kapittel skriver hun om dramatiske tekster og hun sier blant annet at hun som oftest får mer ut av et skuespill når hun leser det selv i tekst form, enn når hun sitter i en teatersal og ser en oppføring. Da jeg leste det så kjente jeg at noe strittet – et skuespill er jo skrevet for scenen, når du leser det i bokform så går du glipp av helheten, alle dimensjonene som kommer frem når man ser selve oppsetningen. Men så sier Susan Hill videre at det er det som skiller de virkelig gode dramatikerne fra de middelmådige; en dyktig dramatiker klarer å tilføre alle dimensjonene i den dramatiske teksten han skriver. Og etter å ha grunnet litt på disse utsagnene, så er jeg jo helt enig. Jeg har lest det meste av Ibsen sine skuespill og mange av dem har gitt meg svært mye, men har jeg fått opplevd alle i teateret? Nei, det har jeg ikke, men jeg ser alltid for meg handlingen som et skuespill i hodet når jeg leser dem – og det er nok til at jeg kan si at både Hedda Gabler og Gjengangere er mine to aller største Ibsenfavoritter – og det vil jeg fortsatt mene dersom jeg er så uheldig at jeg får se en dårlig gjennomført oppsetning av en av dem. Hvis et teaterstykke av en av Ibsens dramaer er dårlig så er det ikke Ibsens skyld, men regissør og skuespillere.

(Og der skrev jeg meg litt bort, ja, henter meg inn, henter meg inn… – må bare scrolle litt opp for å finne tråden igjen. Personlige møter – ja, der var vi.)

Susan Hill skriver om alle temaene med engasjement og viser med stor tydelighet at hun er endsen ekte bokelsker. Hver side er fylt med kjærlighet til litteraturen, skriving, forfattere og selve boktrykkerkunsten. Det er fryktelig sjarmerende å lese om hennes og morens bibliotekbesøk i etterkrigstiden der hun beskriver hvordan moren gikk inn gjennom bibliotekets hovedinngang mens hun selv gikk gjennom den egne inngangen til barnebiblioteket, og beskrivelsene av der de voksnes bøker hadde sine stempler, så hadde bøkene i barneavdelingen egne stempler som viste at de var desinfisert i forhold til smittsomme sykdommer er også herlige. Hun forteller om sine erfaringer som leser gjennom nesten 60 år, og gjennom den tiden har hun rukket å få en solid boksamling og mange flotte, interessante, spennende og livsendrende opplevelser med litteraturen. For en bokelsker som meg selv så fryder jeg meg over å høre om minnene og følelsene som knytter seg til de ulike bøkene og forfatterne; tenk å få hjelp til en skoleoppgave om W.H. Audens dikt av W.H.Auden selv! Eller hva med å krysse en sterkt trafikert gate med Roald Dahl som høyreist navigatør? Eller et kjapt møte med Ian Flemming? Susan Hill har vært i alle tre situasjonene – men nå skal det sies at hun debuterte som forfatter tidlig og arbeidet i BBC i mange år, hun har ikke bare dumpet bort i de ene store forfatteren etter den andre. Hun skriver også varmt om møter med andre forfattere som etterhvert utviklet seg til nære og gode vennskap.

Det er i det hele tatt mange navn – både på personer og bøker – som dukker opp under lesingen av Howards End is on the Landing. En del kjente jeg fra før, men det var også en god del nye bekjentskaper. Både Google og boken 1001 books you must read before you die ble brukt som supplement, men ikke la det skremme deg fra å lese boka. Du kan fint lese denne boka uten noe tilleggslitteratur, det er bare jeg som blir så nysgjerrig; jeg vil vite mer om de interessante personene hun møter, jeg vil se bilder og finne ut hvilke bøker de har skrevet, og hva de handler om. Det er bare slik jeg er skrudd sammen. Lesingen tok dermed lengre tid enn 230 sider skulle tilsi, men som Susan Hill selv sier:

I want to think about what I have read before I move on for only in this way will I appreciate the whole as being both the sum of, and more than the sum of, its part.

s 172

Fint sagt, ikke sant?

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at Howards End is on the Landing av Susan Hill har fått plass blant mine favorittbøker så langt i år. Det er en helt fantastisk bok som gjør meg så utrolig glad! Susan Hill formidler bokkjærlighet på en så engasjerende og personlig måte at jeg får lyst til å lese hver eneste ene bok hun nevner fra start til slutt, og der hennes prosjekt er å bli kjent med bøkene sine på nytt, så er min ønskeliste etter denne finfine saken blitt doblet – minst! Anbefales på det aller aller aller varmeste til alle som liker å lese!

9 thoughts on “Dokufeber: Howard End is on the Landing av Susan Hill

  1. Denne fikk jeg utrolig lyst til å lese, og ikke minst så liker jeg eksperimentet. Ville nok ikke klart å gå et helt år med kun å lese bøker fra hyllene, siden jeg liker å holde meg oppdatert, men har som mål å lese mer av egne bøker til neste år.

  2. Jeg blir glad bare av å lese om denne boken! Jeg skrev ned lesemålene mine for 2013 i går, og det å lese fra mine egne hyller er førsteprioritet sammen med 1001-bøkene. Målene lar seg heldigvis kombinere. Når jeg kikker gjennom alle de fantastiske bøkene jeg har kjøpt opp gjennom årene, gleder jeg meg like mye til å lese av dem som jeg vanligvis gjør til bokshopping. Det er håp! 🙂

  3. Tilbaketråkk: # 11: Hvordan ligger jeg an?!? « siljes skriblerier

  4. Tilbaketråkk: Hvordan gikk det egentlig i 2012?!? « siljes skriblerier

  5. Tilbaketråkk: Dokufeber: Tolstoy and the purple chair av Nina Sankovitch | siljes skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s