Dokufeber: Stasiland av Anna Funder.

stasilandJeg fortsetter min reise i dokuland, og denne gangen har jeg beveget meg langt unna litteratur, bokkjærlighet og memoarer. Boka jeg har lest heter Stasiland, den er skrevet av Anna Funder og er, som tittelen hinter kraftig om, en skildring av hvordan det var å leve i Stasis skygge i Øst – Berlin spesielt og DDR generelt.

På midten av 1990 – tallet reiser den australske journalisten Anna Funder til Berlin for å arbeide. Det er noen år siden Muren falt, øst og vest er igjen forent og det kan virke som om 40 år med splittelse og diktatur blir dysset ned. Mange innbyggere har fått tilgang på mappen sin, og i Nürnberg sitter puslespillerne og setter i sammen dokumenter som Stasi i desperasjon makulerte og rev i stykker mens demonstrantene stod uten for byggene på slutten av 1989. Mye er kommet ut, men Anna ønsker å snakke med mennesker som levde sine hverdagsliv i DDR, hun vil høre deres historier, erfaringer og skjebner – og hun har lyst til å få kontakt med tidligere Stasi – medarbeidere og sympatisører. For hvordan opplever egentlig de endringene etter Murens fall? Resultatene av disse opplevelsene og møtene med både ofrene og Stasi – sympatisører er samlet i denne flotte og innsiktsfulle, men skremmende, perlen av en bok.

I 1989 var jeg 11 år, og jeg husker godt at jeg så folkemassene som stormet muren ved Brandenburger Tor på TV. Som voksen har jeg vært i Berlin et par ganger – fine, fine byen – og jeg har mellom all kosen besøkt stedet som Checkpoint Charlie, Murmuseet og DDR – museet. Jeg har sett bilder og hørt skildringer av fluktforsøk over grensa gjemt i små Trabanter, løpende gjennom ingenmannsland mellom kaniner og miner og svevende over i luftballong. Historiene er mange og skjebnene enda flere – men det jeg har savnet med disse skildringene er forløpet; hvordan var det egentlig å leve og vokse opp i Øst – Berlin og DDR? Hva opplevde disse menneskene som gjorde at de valgte å risikere livene sine for å komme over til vesten? Hvor altomfattende var Staten og Stasis inngrepen i livene til helt vanlige mennesker? Hva var det som fikk folk til å bli informanter og rapportere om familiens, kollegaenes og naboenes dagligliv?

I Stasiland er det nettopp disse spørsmålene Anna Funder søker svar på. Gjennom møter med kvinner og menn, sympatisører og dissidenter, hverdagsmennesker og Stasi – topper skaper hun et bilde av et samfunn tatt rett ut fra en framtidsdystopi der staten går inn og styrer innbyggerne på detaljnivå. George Orwell og 1984 blir nevnt flere ganger, og selv om jeg ikke har lest denne romanen ennå, så vet jeg nok om den til å nikke og være enig. Historiene og hendelsene som blir fortalt går fra å være småhumoristiske og absurde via det hjerteskjærende til det hårreisende og grusomme. Anna og vi lesere blir blant annet kjent med Miriam fra Leipzig som i en alder av 16 år blir stemplet som fiende av staten. Hvorfor? Jo, hun og ei venninne hadde trykket opp noen plakater som manet til fredlige demonstrasjoner. Dette er starten på et liv som overvåket. Når Anna treffer henne er hun i nok en kamp, denne gangen med den tyske stat for å finne ut hva som egentlig skjedde da mannen hennes døde under Stasis varetekt.

Vi møter også Julia som alltid har likt språk og andre kulturer, som var god på skolen og drømte om en god utdannelse. Familien hennes levde slik som var forventet, og hun sto aldri på barikadene. Veien var tilsynelatende problemfri, men så var det denne kjæresten da…. Det er rett og slett skremmende å lese om hvilke tiltak overvåkningstjenesten satte i gang for å forhindre at forholdet skulle utvikle seg videre, og hvordan Julias lysende fremtid plutselig lå i grus; ingen studieplass, ingen jobb. Samtidig forteller historien hennes hvordan en helt vanlig familie kan tvinge Stasi i kne, og det er ingen liten seier!

Anna får i tillegg kontakt med enkelte Stasi – medarbeidere og informanter. Flere har tatt et oppgjør med sine handlinger, mens enkelte møtes i smug og lengter tilbake til det systematiske og ordnede livet de hadde under kommunismen, mens de forakter alt som vesten står for. Noen har evnet å se fremover, skape seg en ny fremtid, mens andre igjen ser ut til å ha satt seg fast i sin egen historie. En av disse er Hagen Koch, mannen som i 1961 fikk i oppdrag å male opp grensen mellom Øst – og Vest – Berlin, der muren skulle bygges, og hans liv er både preget av å være det perfekte sosialistmenneske og etterhvert å bli et sosialistmenneske i opprør. For det var ikke bare uttalte kritikere som ble stemplet som fiender av Staten, det var ikke mye som skulle til for at også ansatte i Stasi også kunne bli ansett som en trussel. Det var i det hele tatt enkelt å bli en fare for landets sikkerhet; en feil kommentar til feil tidspunkt, en forbudt bok i hylla. Som en av personene i Stasiland sier: 

«Med tiden ble det faktisk mer og mer arbeid, fordi definisjonen av ‘fiende’ ble mer og mer utvidet.»

s 230

Stasiland er en dokumentarbok, Anna Funder forteller om sine møter med mennesker og sine egne opplevelser i Berlin og områdene rundt. Hun skildrer disse møtene og gjenskaper samtalene med innlevelse og med respekt for de som eier historiene. Jeg opplever at jeg kommer ordentlig inn under huden på alle personene som forteller om sine opplevelser; både de som på umenneskelig vis ble satt under press av et helt styresett, og de som var med på å håndeheve lovene og reglene. Jeg får bli en del av deres historie, og det gjør at jeg sitter igjen med en mye større innsikt i hvordan det var å være innbygger i DDR. Mange av de personlige skildringene er sjokkerende å lese om, samtidig som de også viser en enorm menneskelig styrke. Funder skriver i tillegg om Stasis virke og DDRs historie gjennom de 40 årene det eksisterte, og det er i disse beskrivelsene at jeg tar meg selv i å både humre og sukke oppgitt – det er noe så virkelighetsfjernt , tragikomisk og absurd over hele systemet, når man ser det utenfra. Ta for eksempel Lipsidansen, DDRs motsvar til vestens Rock and Roll i 1962:

Et annet eksempel er beskrivelsene av hus i landsbyer der kun første etasje var malt – det var nemlig kun det Honecker så når han kjørte gjennom med limousinen sin…. De hadde ikke råd til å kjøpe nok maling.

Men først og fremst så er det historiene til enkeltmenneskene som står sentralt i Stasiland, det er de som rørte meg, som gjorde meg sint, tankefull og provosert, og som fikk meg til å tenke over hvilken rolle jeg ville hatt dersom jeg vokste opp i et totalitært styre. Jeg synes Anna Funder skaper en god balanse mellom det absurde og det alvorlige, mellom et lands historie og enkeltmenneskers historie. Hun skriver svært drivende, og jeg synes teksten vitner om en journalist som virkelig bryr seg om personene hun skriver om – både de hun kan føle med og de som hun har vansker med å forstå motivene til. Stasiland er både en skildring av DDR slik det var, menneskene som levde der og av Anna Funder sine egne «Eventyr i Stasiland». Anbefales!

2 kommentarer om “Dokufeber: Stasiland av Anna Funder.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s