Dokufeber: Girl, interrupted av Susanna Kaysen.

Det viste seg at årets første dokufeberbok var raskt unnagjort. Under et døgn tok det å lese dokufeber1Susanna Kaysens selvbiografi om de i underkant to årene hun tilbrakte på psykiatrisk avdeling.  Det er en liten bok med korte kapitler, ispedd innleggelsesnotater og andre skjemaer som kartlegger oppholdet, grunnlaget for innleggelsen og diagnosen hun etterhvert får stilt.

I 1967 er Susanna Kaysen 18 år, hun er sliten, føler at hun ikke har helt kontakt med seg selv, hun har en upålitelig kjæreste, har hatt et seksuelt forhold til en av sine professorer og er mer interessert i å lese og skrive enn å studere og «bli noe». Hun får time hos en psykolog, og etter en 20 minutters konsultasjon blir det bestemt at hun trenger å få hvile – dette er starten på et nesten to års opphold på avdelingen for tenåringsjenter ved et anerkjent psykiatrisk sykehus. Hvordan kan et kort møte mellom en ung kvinne og en, for henne, ukjent psykiater ende slik? Var virkelig hennes problemer så store at det ikke fantes noen annen utvei? Hva vil det egentlig si å være psykisk syk, hvem blir det og er det mulig at tidsånden påvirker en eventuell diagnose? Disse spørsmålene er noe av det som Susanna Kaysen reflekterer over i Girl, interrupted.

Jeg synes at Girl, interrupted gir et godt og nyansert bilde av livet på en psykiatrisk avdeling på 1960 – tallet. Jeg tror på Susanna og det hun forteller, og jeg får et klart bilde av de andre pasientene hun blir kjent med. Selv om dette ikke er en historiebok om psykiatrien på den tiden, så føler jeg allikevel at det Susanna skildrer er troverdig og gyldig – akkurat slik kan det oppleves å være pasient. Jeg opplever at dette forsterkes gjennom at forfatteren forteller sin historie ukronologisk og gjennom små historier som omhandler henne selv både før og under oppholdet, samt historier og opplevelser rundt medpasienter. Vi lesere blir på den måten en større del av det som skjer.

Jeg synes også det er interessant å se hvordan Susanna Kaysen klarer på en og samme tid å virke både personlig og distansert – hun skildrer for eksempel de andre pasientene som om hun ser dem gjennom sine 18 – årige øyne, mens refleksjonene som omhandler hennes egen sykdom og hvorfor hun havnet på avdelingen er sett utenfra, gjennom øynene på den noen og førtiårige kvinnen som skriver ned sine memoarer. Denne teknikken får meg til å tenke; kan det være at det er enklere å beskrive og forholde seg til andres sykdom enn sin egen? Eller er det for å vise at hun nå, som voksen, har fått hendelsene mer på avstand, eventuelt ønsker å frigjøre seg fra en diagnose og det stigmaet som ligger rundt? Jeg vet ikke, men jeg opplevde at denne skrivemåten gjorde lesingen min mer interessant og spennende, og at den ga meg mer tankemotstand enn dersom det bare hadde vært en beskrivelse fra A til Å.  Sånt liker jeg! Har du for eksempel noen gang tenkt på at personer med helt ulike og motsatte diagnoser kan fremstå like utenpå? At det er inne i kroppen og hodet at ting blir seigere og tregere eller at tankene spinner så mye at du tar inn alle impulser – selvfølgelig kan du som en følge av dette spinne rundt fysisk også, men hva hvis alt tankespinneriet fører til at du bare blir sittende der og prøve å forstå? Det er ikke lett å se forskjell da for noen som ikke står midt oppe i det.  I kapitelet Velocity vs. Viscosity sier Susanna blant annet:

Insanity comes in two basic varieties: slow and fast. I’m not talking about onset or duration. I mean the quality of the insanity, the day-to-day business of being nuts.

The predominant quality of the slow form is viscosity. Experience is thick. Perceptions are thickened and dulled. Time is slow, dripping slowly through the clogged filter of thickened perception.

In contrast to viscosity’s cellular coma, velocity endows every platelet and muscle fiber with a mind of its own, a means of knowing and commenting on its own behavior. There is too much perception, and beyond the plethora of perceptions, a plethora of thoughts about the perceptions and about the fact of having perceptions.

Viscosity and velocity are opposites, yet they can look the same. Viscosity causes the stillness of disinclination, velocity causes the stillness fascination.

s75/77

Hun har også noen glimrende og tankevekkende refleksjoner rundt forskjellen på sinn og hjerne – hva er det vi behandler? Er det bare en kjemisk ubalanse i hjernen, noen synapser som ikke funker som det skal, eller er det noe mer som ligger til grunn lidelsen? Hvordan en ser på psykisk lidelse – sinn – hjerne? – vil også påvirke behandlingen. Og hele tiden ligger det store spørsmålet der; hvem definerer hva som er friskt og hva som er galt? Og hvilke kriterier skal ligge til grunn for at man blir lukket inne på ubestemt tid? Jeg har ikke svaret og det har heller ikke Susanna – men et kritisk blikk på hvordan det foregikk i hennes eget tilfelle, det har hun.

Girl, interrupted er en god, liten bok. Den er engasjerende og kjapp å lese – språket er enkelt, tiltross for noe medisinske uttrykk, og det er både ironisk og varmt. Ironisk  og vittig i beskrivelsene av enkeltepisoder, for eksempel hvordan de oppfører seg «helt normalt» ovenfor sykepleiestudentene – noe som fører til at de faktisk ikke lærer noe som helst om psykiatri (!!), varmt og nært i skildringene av Susanna sine medpasienter og de vennskapsbåndene som etterhvert blir knyttet. Dette er en bok som jeg følte ga meg mye på mange plan, og jeg opplevde at jeg ble litt klokere.

Anbefales!

Girl, interrupted er filmatisert også, og den er god – men ulik boka:

 

7 thoughts on “Dokufeber: Girl, interrupted av Susanna Kaysen.

  1. Vet du, dette var meget interessant. Jeg har hørt om boka, men alltid trodd at det var en slags young adult bok og har derfor ikke lest noe særlig om den. Så feil kan man ta, i forhold til sjanger og tema! Det er fint med bøker som gjør at man føler seg litt klokere. Jeg leser en slik bok nå, en roman om Frida Kahlo.

  2. Jeg har sett filmen (og lest om hvordan Winona mistet oscarstatuetten til Angelina) og ble veldig berørt av den den gange og hvor normal Susanne (winona) var i forhold til de andre som helt klart var splitterpinegale -). Slo meg aldri at den kom fra ei bok.
    Tankevekkende omtale og veldig veldig bra skrevet.
    (ikke la det faktum at jeg tydligvis ikke kan andre adjektiver enn veldig – overskygge hvor bra jeg synes dette var skrevet!)

  3. Tilbaketråkk: #1/2013:Hvordan ligger jeg an?!? « siljes skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s