Kreftbøker suger,

… sier hovedpersonen i John Green sin roman Faen ta skjebnen – og jeg kan ikke si meg mer enig! Det er ingenting som gjør meg så redd og uvel som kreft, og tanken på å måtte lese en hel bok om denne sykdommen er rett og slett nok på å gjøre meg småsyk. Takk og pris så er historien om Hazel og Augustus, som møtes i en støttegruppe for kreftsyke ungdommer så mye mye mer enn en kreftbok.

Hazel er 16 år og har levd med uhelbredelig kreft siden hun var 13. Et legemiddel har bremset kreftutviklingen, men hun vet at hun skal dø, og at det kommer til å skje før enn senere. Hun får tiden til å gå ved å se på Americas Next Top Model, gjenlese favorittromanen sin En Keiserlig Smerte av Peter Van Houten og ta fag ved det lokale universitetet, mens lungene sakte fylles med væske. Da moren blir redd for at Hazel lider av en deperesjon, og at hun har for lite kontakt med omverdenen blir hun sendt til en støttegruppe for ungdom med kreft. Der møter hun Augustus Waters og alt endrer seg.

Åååååååååååååhhhhhhhhhhhhhhhh, for en utrolig fantastisk roman Faen ta skjebnen er!!!!! Jeg merker at jeg nærmest mangler ord for å skildre hva denne boka gjorde med meg og hvorfor jeg opplevde den så god som jeg gjorde (jeg skriver nærmest, for er det noe jeg sjelden klarer er det å bruke få ord i en omtale…). Jeg skal i allefall begynne med å sitere forlaget:

… Derimot får den deg til å tenke over de store spørsmålene i livet, til å le høyt, og til å gråte innsjøer. Det er ikke en bok om kreft og død. Det er en himmelstormende vakker og gripende historie om Hazel Grace og Gus.

Disse tre setningene summerer opp min opplevelse av boka. Spørsmål om liv og død? Jepp. Le høyt? Ja da. Gråte innsjøer? Mhm – og  det gjør jeg ikke ofte mens jeg leser. Jeg lar meg lett rive med og får fort klump i halsen, men gråte bøtter og spann – bare en gang i blant. Og når jeg først gråter av en bok, så er det sjelden at jeg gråter over de samme bøkene som «alle andre». Men det gjaldt ikke denne gangen.

John Green har med Faen ta skjebnen/The Fault in our Stars skrevet en nydelig og var historie om Gus og Hazel som møtes, blir venner og forelsket. Den handler om vennskap, den handler om bøker og om å reise og finne ut hva som skjer etter at en roman er ferdig, den handler om Hazel som etter å ha møtt Augustus kommer ut av skallet sitt, blir mer selvstendig og mer livsglad, den handler om det å vite at man skal dø – muligens snart – og om hvordan man velger å bruke den tiden man har. Den handler også om forholdet mellom barn og foreldre, den gjensidige avhengigheten man får av hverandre når man har levd med en livstruende sykdom lenge og den følelsen man får når man må prøve å løsrive seg, finne seg selv enten man er barn eller voksen. Det handler om ønsket om å etterlate seg et spor, et merke – det å ikke bli glemt når man ikke lenger er. Men mest av alt handler det om kjærligheten – kjærligheten til de rundt seg, til bøker, til livet. Det er vakkert og det er rørende – og det er skildret på en så utrolig god og nøktern måte.

Hovedpersonene Hazel og Augustus er beskrevet med en nærhet og en ærlighet som gjør at jeg opplever dem som veldig troverdige. Gjennom lesingen så ble jeg godt kjent med dem og jeg ble rett og slett veldig glad i dem. Denne nærheten gjorde sitt til at enkelte deler ble vondere å lese også, men jeg ville ikke vært det foruten. Jeg synes at John Green er veldig god til å skape og skildre karakterer som kryper ut av sidene og som blir levende personer for leseren. Det er både godt og vondt.

Selv om dette ikke er en bok om kreft og død, så er det ikke til å komme fra, siden begge hovedpersonene lider av denne sykdommen, at dette allikevel står sentralt i romanen. Både Hazel og Augustus vet at mulighetene for at de kommer til å dø unge er store. John Green klarer allikevel den kunsten  å gjøre det uforståelige og fæle til noe forståelig . Det er fælt, selvfølgelig, og usannsynlig trist – men døden og sykdommen blir aldri noe sentimentalt og klissete. Det hadde vært fort gjort å snu en slik historie til en stor og svulstig tragedie, og jeg er så veldig veldig glad for at det ikke skjedde. I stedet bruker han humor, sjarme, edrulighet og varme når han forteller historien om Augustus og Hazel. Det gjør meg så glad!  Faen ta skjebnen er en svært vakker, klok og viktig roman, og jeg synes John Green er en svært klok og viktig ungdomsboksforfatter! Ny favoritt!

Takk til Elin for at jeg fikk dette leseeksemplaret!

Silje, Beathe, Anja og Kasiopeiia og Ellikken har også skrevet om denne romanen.