De usynlige av Stef Penney – en miniomtale.

Det kan se ut til at de siste dagene i årets korteste måned har hatt undertittelen Silje utvider horisonten i forhold til krimsjangeren – nei, ikke veldig swung over den tittelen, men den stemmer. Det startet med Metallmyk av Asle Skredderberget som jeg omtalte i går, og det fortsetter med Stef Penneys  gode De usynlige som jeg var så heldig å motta fra Bazar forlag rundt jul. Tusen takk!

IMG_20130301_163118Privatdetektiven Ray Lovell blir engasjert av sigøyneren Leon Wood. Datteren Rose ble giftet bort til den karismatiske Ivo Janko sju år tidligere, og Wood – familien har siden det ikke hørt noe fra dem. Nå er moren til Rose død, og faren ønsker å få kontakt med datteren sin igjen. Det er ikke enkelt, da det viser seg at hun forsvant sporløst etter å ha født et sykt barn. Er hun død, eller har hun bare rømt? Og hvorfor har ingen i Janko – familien informert om dette?

Ray Lovell er selv av sigøynerslekt, og er den som har størst sjanse til å komme inn under huden på den reserverte Janko – familien. Men er familien villige til å dele sine hemmeligheter med en som har valgt å leve som en gorijo (leve som en ikke – reisende), og vet de i det hele tatt hva som har skjedd med Rose? De fleste spor er foreldet og Ray blir sendt på villspor mer enn en gang, men med en utrettelig driv etter å finne ut hva denne tilbaketrukne og tragedierammede familien ikke vil dele med ham.

De  usynlige er en ekte krim noir, tydelig inspirert av stilen til Raymond Chandler. Jeg føler at Stef Penney virkelig har klart å fange inn stemningen fra gamle, svart – hvite noir filmer, ja, det er nesten som om jeg ser en film mens jeg leser, samtidig som jeg hører den rustne stemmen til privatdetektiven prate inn i øret mitt. Det gjør at leseopplevelsen blir ekstra stemningsfull. Jeg synes også at det er veldig interessant at forfatteren velger å legge handlingen til et såpass lukket miljø som rommiljøet jo er, det fører til at historien får et lag til — skildringene av livet som rom, kulturen og tradisjonene, samt opplevelsen av å ikke være en del av samfunnet blir en like sentral del som selve mysteriet. Jeg opplevde at jeg lærte noe da jeg leste De usynlige, at jeg fikk noe å reflektere og grunne over videre.

Romanen har to fortellere som bytter på å fortelle sin historie. Den ene er detektiven Ray, mens den andre er 14 – åringen JJ. Det er særlig gjennom JJ at vi lesere får et innblikk i sigøynernes dagligliv. Begge stemmene er svært distinkte og troverdige, og jeg er imponert over at Stef Penney både behersker å portrettere en 14 – år gammel sigøynergutt og en fraskilt privatdetektiv i 40 – årene med alt av bagasje på en så ekte og jordnær måte. Begge hovedpersonene kom ut av teksten og ble til ekte personer for meg mens jeg leste – jeg virkelig trodde på dem og på det som skjedde. Hurra!

Mysteriet i De Usynlige er intrikat, det er mye som er skjult og det er til tider svært lite informasjon som blir delt mellom personene i romanen. Som med det meste i denne romanen så opplevde jeg også tilnærmingen til dette mysteriet som troverdig. Hemmeligheter spiller en stor rolle, og vi mer aner enn virkelig ser noen av mønstrene som etterhvert kommer frem. Svarene på noen spørsmål gir flere spørsmål, ikke avslutning, men jeg synes allikevel at Stef Penney klarer å holde hodet kaldt, knyter noen tråder og avslutter romanen på en tilfredsstillende måte. Rays jakt etter sannheten har et eget driv, det er ikke en kriminalhistorie i den forstand at han er på jakt etter en gjerningsmann. I dette tilfellet vet verken han eller vi lesere om det egentlig er noe kriminelt som har foregått, men det er denne jakten etter å finne svar og forsøkene på å nå inn til en gruppe med mennesker som absolutt ikke ønsker å dele det de muligens vet, som gjør at jeg opplever at romanen både er så annerledes og spennende.

Kort sagt; De Usynlige rommer en fengende, interessant og spennende historie, og at Stef Penney kan skrive – det er det ingen tvil om! God bok, anbefales!

2 thoughts on “De usynlige av Stef Penney – en miniomtale.

  1. Dette høres virkelig fristende ut, Silje. Det er så gøy å finne overraskelser, det blir det jo når man utvider sin kjennskap til en sjanger, i sjangere hvor man føler at det er langt mellom de historiene som har et drag av noe nytt og spennende over seg. Historiene kan så absolutt kan være gode selv om de ikke har noe veldig originalt over seg, men det er så gøy når man finner en bok hvor forfatteren overrasker med noe litt anderledes enn det man selv har blitt vant til.

    Veldig fin omtale, Silje🙂

    • Ja, det er spennende å finne annerledes og gode bøker innenfor velkjente sjangre. I morgen skal jeg på Posten og hente Smertehimmel, forresten. Gleder meg til å lese den🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s