Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer.

Det har vært litt taust på bloggfronten denne uka – jeg har hatt det for travelt,guernsey kommet hjem og ikke hatt helt ork. Sånn er det noen ganger. Men selv om jeg ikke har skrevet noe så kan jeg trøste dere med at jeg ikke har hatt noen lesetørke, jeg har virkelig kost meg med bøkene jeg har lest og leser. Den siste boka jeg leste er en fin liten sak som heter Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai, skrevet av Mary Ann Shaffer. Dette er en brevroman som starter med at forfatteren Juliet Ashton mottar et brev fra Dawsey, en bonde fra Guernsey, i januar 1946. Han er medlem av boksirkelen Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai, og han har ved en tilfeldighet fått tak i en bok som tidligere tilhørte Juliet. Dette er starten på en brevveksling mellom Juliet og flere av medlemmene i boksirkelen, og som i tillegg til at Juliet får et nytt bokprosjekt, fører til at hun blir nær venn med en sammensveiset gjeng med litteraturglade og originale øyboere som ved hjelp av kløkt, nestekjærlighet og klassisk litteratur overlevde tyskernes okkupasjon.

Mary Ann Shaffer har med Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai skrevet en roman stappfull av varme, kjærlighet, samhold og litteraturglede! Jeg ble nesten litt forelsket! Det er en brevroman, det vil si at hele boka er skrevet i brevform. Det er korrespondansen mellom Juliet og de medlemmene i litteraturklubben, korrespondansen mellom Juliet og foreleggeren Sidney, Juliet og hennes venninne, samt brev fra andre mer perifere karakterer. Til sammen gir disse brevene et innblikk i Juliet sitt liv slik det var og er og livene til de enkelte øybeboerne, samtidig som de også skildrer hvordan det var å oppleve krigen – okkupert av tyskerne og helt avsondret fra resten av Europa. Jeg er ingen ekspert på verken 2. verdenskrig eller kanaløyene, men jeg opplevde at boka ga et godt og realistisk bilde av okkupasjonen, og hva slikt kan gjøre med en liten befolkning.

Under lesingen tok jeg meg i å tenke på Storm i juni av Irène Némirovsky og dra paralleller mellom disse to bøkene. Det er kanskje ikke helt rettferdig ovenfor noen av dem, men jeg kunne ikke dy meg.  For selv om det er to ulike historier som skildres, skrevet på forskjellige tidspunkt og med ulikt utgangspunkt, så har de det til felles at de begge skildrer okkupasjonen og hvordan dette preger en befolkning. Men der Némirovsky fokuserer på franskmennenes feige og egoistiske tilnærming til det de står oppi, så er det samholdet og vennskapet mellom mennesker som er det sentrale i romanen til Shaffer. Der Némirovsky velger satire og distanse, velger Shaffer nærhet og varme. Og jeg liker begge deler – alt til sin tid.

Innledningsvis skrev jeg at jeg nesten ble litt forelsket i denne romanen, og det som gjorde utslaget var det store og nydelige persongalleriet. De er så gode, så morsomme, så originale og pussige at man bare må bli glad i dem. Og som bokelsker så blir jeg så glad, så glad over deres nesten nyvunnede glede for litteratur.  Det er for eksempel den lokale «heksa» Isola Pribby som dyrker ting og selger eliksirer for gjenopprettelse av de mannlige funksjoner på stedets marked, og som bor på et småbruk sammen med hønene sine, geita Ariel og den mannehatende papegøyen Zenobia. Og hun elsker Stormfulle Høyder:

Takket være Emily kunne jeg høre Heathcliffs sørgmodige klaging over heiene. Jeg tror ikke at jeg etter å ha lest noe av en så dyktig forfatterinne som Emily Brontë, igjen ville ha vært tilfreds med å lese Miss Amanda Gillyflowers Used By Candlelight. Lesing av gode bøker tar fra deg gleden av å lese dårlige bøker. s44.

Det er den tidligere nevnte bonden Dawsey som har en stor forkjærlighet for essayisten Charles Lamb og den lille morløse Kit som hele foreningen har adoptert, den velstående Amelia Maugery som holder de litterære møtene, fiskeren Eben Ramsey som ikke har lest noe særlig siden skoledagene og som plutselig opplever at Dickens, Wordsworth og Shakespeare snakker til nettopp ham:

Vet De hvilke av setningene hans jeg beundrer mest? Det er, «Kyss meg, Madam – den lyse dag er endt, og mørket venter oss.»

Jeg skulle ønske jeg hadde kjent til de ordene da jeg stod ved flyplassen og så de tyske troppene lande – flylast etter flylast med soldater, i tillegg til at de kom ut fra skipene nede ved havna. Alt jeg kunne tenke var, faen ta dem, faen ta dem, faen ta dem, om og om igjen. Hvis jeg hadde kunnet tenke på ordene «den lyse dag er endt, og mørket venter oss», ville jeg ha funnet trøst på et vis, og gjort meg klar til å gå ut og kjempe. I stedet for å la hjertet synke helt ned i skoene. s 51.’

En annen karakter er John Brooker som leser det samme verket igjen og igjen; Senecas brev, og som lenge klarte å lure seg unna tyskerne ved å late som han var en annen, og selvfølgelig hovedpersonen selv; forfatteren Juliet Ashton. Fine fine Juliet som rømte fra onkelen sin som liten, som fant sin plass på en engelsk kostskole og som skrev en ironisk og underholdende artikkelserie i en kjent avis under krigen. Hun er vittig og hjertevarm og en karakter som gjennom å bli kjent med lesesirkelen og de andre på Guernsey både får ny innsikt i krigens elendighet og finner et sted som hun virkelig føler seg hjemme i på alle plan. Vi hører om moren til Kit, Elisabeth – den flinke, kreative og hjelpsomme kvinnen som blir sent til konsentrasjonsleir fordi hun hjalp en av slavearbeiderne, og etterdønningene etter henne.

Men selv om Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai handler mye om litteratur, så handler den også om så mye mer. Gjennom brevene får vi, som nevnt, et godt innblikk i okkupasjonen på Guernsey, og vi møter innbyggere som står sammen, som støtter hverandre og som trår til og hjelper de som de ser trenger det. Vennskapsbånd blir knyttet, både blant mennesker på øya som i utgangspunktet ikke har noe til felles og blant øyboere og tyskere. Både hverdag og fest blir skildret; noe er morsomt og fint, noe er rørende, noe er veldig sterkt – og til sammen blir det en historie som i alle fall rørte meg veldig.

Mary Ann Shaffer har skrevet liten roman som jeg bare kan beskrive som vidunderlig. Hun har skapt et sett med karakterer som er så utrolig fine og levende, og hun har klart å skrive en historie som både lærte meg noe, som underholdt meg og som satt igjen en god stund etter at jeg var ferdig med den. Anbefales!

Vib, Astrid Terese og Mari har også lest denne boka.

3 thoughts on “Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer.

  1. Jeg har også lest denne, men ble ikke helt fenger faktisk. Mulig forventningene ble for store, da den ble omtalt som en perle av en bok. Tror ikke jeg har blogget om denne…må se etter. Fint innlegg.:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s