Smertehimmel av Asle Skredderberget.

Nei, jeg klarte ikke å vente til påske med å lese Asle Skredderberget sin nye krim -det rett og slett kriblet i alle lesenervene mine fra det øyeblikket jeg hadde Smertehimmel i hus. Jeg bare måtte lese mer om Milo Cavalli! Så da gjorde jeg det.

Smertehimmel starter en stund etter hendelsene i Metallmyk og Milo er tilbake i jobben som etterforsker i ØkoKrim. Da en norsk kvinne blir funnet drept på et hotellrom i Roma trenger Sørensen igjen hjelp, og Milo blir sendt ned som den norske representanten i etterforskningen.

Den drepte kvinnen, Ingrid Tollefsen, var forsker i et legemiddelselskap, og det viser seg raskt at hun var storesøsteren til en ung gutt som ble henrettet av gjengmedlemmer i en skolegård to år tidligere. Har disse to drapene noe med hverandre å gjøre? I tillegg dukker det opp ny informasjon om Milo sin familie, og det kan virke som om alt ikke har vært så opplagt som Milo har trodd.

Asle Skredderberget har skrevet en veldig god oppfølger til Metallmyk, jeg vil faktisk påstå at den er hakket bedre enn den første boka om Milo Cavalli – og det sier ikke lite! Det er flere årsaker til at jeg mener dette; blant annet opplever jeg at Smertehimmel er en mer kompleks roman enn forgjengeren. For eksempel er kriminalgåten mer sammensatt, Milo og Sørensen må gå brett ut og etterforske flere forbrytelser som kanskje, muligens har samme utgangspunkt. De går med andre ord ikke rett fra A via B og til C, de må hele tiden ta nye avstikkere, se på ulike motiver og prøve å se en sammenheng i det som foregår. Det skaper et eget driv og gjør historiene og opprullingen av mysteriene ekstra spennende og interessante. Samtidig så er alle avstikkerne svært plausible og sannsynlige, og  alle de ulike motivene som vi blir presentert for underveis virker troverdige.

Jeg liker også godt at vi som lesere blir enda bedre kjent med Milo som person og familiebakgrunnen hans. Forholdet mellom ham og faren er fremdeles et tema, det samme er Milo sitt nag til faren i forhold til morens selvmord. Jeg synes det gir et ekstra lag til historien at Skredderberget velger å gjøre disse familieforholdene til en relativt sentral del av boka. Familiehemmeligheter pirrer nysgjerrigheten min, og det er alltid spennende med historier der oppleste og vedtatte sannheter ikke er så oppleste og vedtatte allikevel. Smertehimmel er til gangs en slik historie.

Milo selv er fremdeles en svært interessant og utradisjonell karakter, og det er morsomt å se hvordan han har utviklet seg i rollen som etterforsker. Han har på en måte landet litt og virker mer komfortabel i rollen, samtidig som han tilhører den sjeldne rasen «politietterforsker med millioner på bok som dermed har uendelig flere muligheter enn sine kollegaer«. Han har for eksempel midler til å reise til New York, Roma etc på svært kort varsel – det fører til at jeg får en James Bond/ jet – set – følelse og det er det ikke ofte jeg får av norsk krim. Morsomt og annerledes!

Men det er ikke jet – settingen som får størst plass i kriminalromanene til Asle Skredderberget. I forhold til temaene han tar opp i både denne og Metallmyk så tenker jeg umiddelbart at dette er en forfatter som har noe mer på agendaen enn kun å underholde – nå har han selv gitt uttrykk for at underholdning er primærfokuset – men for meg som leser så trenger det ikke være noe enten eller, jeg lar meg underholde samtidig som jeg får brynet meg på etiske og moralske spørsmål – det liker jeg godt! I Smertehimmel er det legemiddelindustrien som er i søkelyset, og der Milo sin egen ekspertise om finansmarkedet kom godt med i den første romanen må han her skaffe seg hjelp utenfra. Som i Metallmyk løser Skredderberget dette på en snedig måte, og både Milo og jeg som leser får lære en del om hvordan legemiddelindustrien fungerer, samt etikk og moral kontra gevinst knyttet til denne industrien. Jeg ser for meg at Skredderberget må ha gjort mye research for å klare å formidle dette på en lærerik og lesevennlig måte (det er tross alt ikke en fagbok dette her). I tillegg til legemiddelindustrien setter forfatteren søkelyset på papirløse asylsøkere.

Det er egentlig bare en liten ting jeg savner med Smertehimmel og det er Milo sine skriftemål. De er fremdeles en del av historien, men jeg synes det kunne vært noen flere slike kapitler siden det er her vi virkelig får vite mer om Milo som person. Jeg håper at det blir mer av dette i neste bok.

Smertehimmel er en velskrevet og gjennomført kriminalroman som jeg likte veldig godt! Perfekt påskelektyre!

Elin har selvfølgelig også lest denne romanen.