Dokufeber: Tolstoy and the purple chair av Nina Sankovitch

Etter at Nina Sankovitch mister søsteren sin i kreft kan det virke som om tolstoytilværelsen hennes spinner ut av kontroll – sin egen og familiens bunnløse sorg over å ha mistet en søster, en datter og en tante kombinert med et ønske om at hverdagen skal gå mest mulig knirkefritt fører til at hun de neste årene ikke klarer å sette seg ned og faktisk kjenne på tapet, kjenne på sorgen og også forsone seg med det som har skjedd. Hun forstår at hun må gjøre noen endringer og bestemmer seg etterhvert for at hun skal stoppe og løpe og i stedet fordype seg i bøker. Hun skal lese en bok hver dag i et helt år.

Bøkene og historiene hun leser gir henne ny innsikt og nye måter å forholde seg til tapet av søsteren på, samtidig som de også får henne til å tenke og reflektere over hennes eget forhold til seg selv, til søsteren og til resten av familien. Tolstoy and the purple chair er Nina Sankovitch sine memoarer der hun med utgangspunktet i dette leseåret også gir leserne innblikk i sin egen oppvekst og sin kjærlighet til søsteren.

Jeg ble først gjort oppmerksom på Nina Sankovitch sitt prosjekt av Mari etter at jeg hadde lest – og elsket!! – Howards End is on the Landing av Susan Hill. Tolstoy and the purple chair hørtes ut som noe i samme gate, så da jeg klarte å lete opp boka så bestilte jeg den pronte! Jeg virkelig gledet meg til å lese nok en bok om bøker og leseglede! Ja, så feil kan man ta!

Der Susan Hill sine memoarer først og fremst handler om litteratur i alle former, så er Sankovitch sine memoarer noe helt annet. Stikkord her er tap og sorg, og det er det som i all hovedsak preger teksten. Tolstoy and the purple chair er ikke en bok om bøker, det er en selvhjelpsbok der forfatteren bruker litteraturen for å komme ut av en vanskelig tid – og det er jo i og for seg helt greit, men det var ikke det jeg hadde sett for meg – og ikke liker jeg  selvhjelpsbøker heller, så dere skjønner at dette ble en stor suksess…

Bøkene som forfatteren leser gjennom dette året (365 bøker) blir kun brukt i denne boka som en brekkstang for videre tankerekker og minner som er viktige og forløsende for Sankovitch. Og det er her jeg begynner å få problemer – for det hele blir så veldig sprikende og hoppende. Jeg liker flere av minnene, og ja, jeg fant flere gullkorn og sitater som jeg merket av mens jeg tenkte at «dette, dette var virkelig godt sagt!», men helheten opplevde jeg som rotete. Jeg klarte aldri å få helt tak på teksten, jeg klarte aldri å bli virkelig engasjert i det som ble fortalt og det hele ble alt for «all over the place» i mangel på et norsk uttrykk. Jeg følte nesten at Nina Sankovitch skrev ned alt hun kom på, tenkte og følte underveis i prosjektet – fri flyt – og så bare ga det ut som denne boka. I store deler av teksten så er det ikke noen retning og heller ingen stor refleksjon over hva hun egentlig ønsker å oppnå med dette leseåret – de samme følelsene i forhold til søsterens død og den dårlige samvittigheten blir kvernet på igjen og igjen og igjen – i det uendelige. Og selv om det er helt naturlige og forståelige tanker når man har mistet noen, så blir det altfor gjentakende i bokform – selv om det er memoarer. Det blir bare irriterende, og det er jo fryktelig trist med tanke på bakgrunnen for denne boka!

Dette leseprosjektet/finne – tilbake – til – seg  – selv – prosjektet var helt sikkert veldig givende for forfatteren, men det var dessverre alt for lite givende for meg som leser. Denne boka ga meg virkelig ikke Dokufeber!

Har du lest Tolstoy and the purple chair? Hva syntes du om den?

6 thoughts on “Dokufeber: Tolstoy and the purple chair av Nina Sankovitch

  1. Takk for interessant omtale! Jeg merket meg jo at du holdt på med denne boka, og det var synd den ikke levde opp til forventningene! Jeg er enig i at det å bruke litteratur som brekkstang for nye tankerekker høres ut som en god idé, men her ser det ikke ut til at forfatteren har lykkes helt. I alle fall ikke dersom man vil lese bøker om bøker🙂

    Jeg skal merke meg Howars End is on the Landing – det høres ut som en bok for meg. Jeg har nettopp lest The Complete Polysyllabic Spree av Nick Hornby, og er man interessert i «bok-om-bøker-sjangeren» kan jeg absolutt anbefale Hornbys betraktninger!

    • Ja, den var absolutt ikke det jeg trodde. Men dersom jeg var i samme situasjon som forfatteren så hadde jeg kanskje satt mer pris på den… eller kanskje ikke…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s