Det syvende barnet av Erik Valeur.

detsyvendebarnetJulen 1961 poserer 7 spedbarn foran juletreet til det berømte barnehjemmet Kongslund ved København. Kort tid etter er barna adoptert bort og de vokser opp uten å vite noe om sin egen fortid.

Nesten 50 år etter får flere personer, blant annet stabsjefen i innenriksdepartementet og en journalist, et anonymt brev med en artikkel om Barna på Elefantstuen og et adopsjonsskjema med navnet John Bjergstrand på. Hvem er dette barnet? Hvorfor prøver innenriksministeren å tåkelegge hele saken? Er det tilfeldig at dette brevet dukker opp rett før Kongslunds store 60 års jubileum og at det er nettopp disse personene som er mottakerne? Og hva er det som er så spesielt med de sju barna som bodde noen måneder sammen på Elefantstuen?

Det syvende barnet er Erik Valeur sin debutantroman, og det er virkelig litt av en debut – både i fysisk omfang – den er svææææær – og i handling. Anslaget som er satt til flere mystiske begivenheter i fortiden, særlig i forbindelse med noen barnefødsler i 1961, dro meg inn og gjorde meg svært nysgjerrig på hvor denne mursteinen skulle føre meg. Denne nysgjerrigheten vedvarte gjennom hele romanen – forfatteren klarer gjennomgående å bygge opp en spenning som trigger til videre lesing – og jeg endte med å rett og slett pløye igjennom den på under en uke! Jeg var oppslukt! Og det er selvfølgelig vel og bra, det forteller jo at jeg satt pris på boka og at den fenget meg. For det gjorde den.

Jeg gikk inn i Det syvende barnet med en forventning om at dette skulle være en vanlig krim, og det synes jeg ikke den var. Den har en gåte som ligger i bunn; Hvem er John Bjergstrand og hva har de syv barna fra 1961 til felles? Hva er det ledelsen på Kongslund skjuler?  Det er disse spørsmålene og konsekvensene av at disse spørsmålene blir stilt om driver romanen fremover og som skaper spenning og intensitet. I tillegg skjer det enkelte drap, men de er aldri helt i fokus.Det er ikke jakten på en eller flere mordere som er viktig, men å finne ut av hva som gikk for seg den gangen da sju små barn bodde på Kongslund. Boka har, slik jeg ser det, krimelementer uten å være en tradisjonell krim, og det synes jeg fungerer godt.

Opprullingen av mysteriet og saken er spennende. Den strekker seg over flere tiår og historien som fortelles er fascinerende og bred. Den inneholder mange sidehistorier der vi blir bedre kjent med de sju barna og deres oppvekst, og jeg synes på et vis at en del av disse skildringene kunne vært mindre i omfang. Er alt vi får vite om de ulike karakterene viktige for saken som utfolder seg i nåtiden? Jeg mener nei, absolutt ikke – og selv om jeg likte å være i det universet som Erik Valeur har skapt rundt Kongslund og barnehjemsbarna mens jeg leste, så var det en del som ikke tilførte noe til hovedhistorien og som jeg nærmest opplevde som en rent bonusmateriale. I en bok på 850 sider så er det ikke behov for ekstra tekst for tekstens skyld. En del av sidehistoriene er selvfølgelig essensielle; et av temaene i romanen er identitet og tilhørighet og da er det viktig å vite hvordan de forskjellige karakterene forholder seg til nettopp disse følelsene, men del tekst kunne godt vært unnlatt, for min del.

Jeg nevner lenger opp i omtalen at jeg ble sugd inn i handlingen og at Det syvende barnet er en spennende og fengende roman. Og ja, det er den! Allikevel så opplevde jeg ikke historien som troverdig. Fremstillingen av både mediaverdenen og politikken tror jeg ikke på i det hele tatt, og jeg tok meg i å lure om forfatteren har skapt et alternativt København der alt er skrudd opp noen ekstra hakk på sprøhetsskalaen. Så kan man jo spørre seg, blir alt som skjer fremstilt slik fordi fortelleren er en skikkelig upålitelig forteller som både er en mester til å styre begivenhetene dit h*n vil og har sin egen fortolkning av mye og mangt? Det var for eksempel morsomt å se på slutten av romanen hvor mye jeg som leser faktisk hadde blitt manipulert underveis, og dersom jeg nå, mens jeg tenker tilbake på det som jeg opplevde som lite sannsynlig, også blir manipulert og at alt kun er et resultat av denne upålitelige fortelleren – ja, da er det jo ganske genialt alt sammen!

Det syvende barnet av Erik Valeur er en spennende og massiv debut. Den er velskrevet og god å lese, selv om jeg nok synes den var en tanke for lang. Jeg likte godt selve mysteriet og den snedige måten forfatteren blander krimelementer med store temaer som identitet og tilhørighet.

Har du lest denne boka? Hva synes du om den?

Takk til Schibsted for anmeldereksemplar.

3 kommentarer om “Det syvende barnet av Erik Valeur.

  1. Takk for ein flott omtale. Skal til med min eigen av boka nå. 🙂 Veldig svær bok ja! 860 sider er nok det nest lengste eg har lese. Berre den femte Harry Potter-boka slår Det syvende barnet. Ha ein fin søndag 🙂

  2. Tilbaketråkk: #4/2013: Hvordan ligger jeg an?!? | siljes skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s