Hemmeligheter av Kate Morton.

April har vært måneden for parallelle historier, mystikk, gåter og familiehemmeligheter her på Skribleriene, og  Kate Morton sin nyeste roman Hemmeligheter er ikke et unntak. Den inneholder alle ovennevnte ingredienser, samt en forrykende god og stor fortelling.

I 1961 blir Laurel, da 16 år og opprørsk, vitne til en forbrytelse som endrer på hvordan hun ser på familien sin. 40 år etter er Laurel tilbake på familiegården i forbindelse med morens sykdom. I årene som har gått er hun blitt en suksessrik skuespiller, men hun plages fremdeles av minnene og mysteriet rundt det hun opplevde som ungdom. For å forstå hendelsen begynner hun å grave i morens fortid og hennes tid i London under krigen, da hun var ung og eventyrlysten. Under «etterforskningen» kommer Laurel over to navn; Vivien og Jimmy, og snart blir det tydelig at disse to spiller en sentral rolle i mysteriet rundt hvem moren hennes egentlig er og hva hun skjuler.

I Hemmeligheter følger Kate Morton sin egen suksessoppskrift fra romaner som Tilbake til Riverton og Den hemmelige hagen; to parallellhistorier der hendelser i fortiden påvirker begivenheter og personer i nåtiden. Dette kan kanskje virke veldig formelaktig, forutsigbart og kjedelig – du vet hva du får, på en måte – og for de forfatterne som ikke behersker dette grepet så kan det virkelig bli både forutsigbart og kjedelig, men det opplever jeg ikke i det hele tatt med bøkene til Morton, heller ikke med Hemmeligheter. Nå kan jo Kate Morton regnes som dronningen av denne typen bøker, og det er en tittel hun virkelig fortjener!

Jeg opplever Kate Morton som en svært god historieforteller. Hun skaper skjebner og karakterer som treffer meg og som jeg underveis i lesingen bare bryr meg mer og mer om. Vanligvis er det kanskje et par – tre personer som jeg knytter ekstra til meg mens jeg leser, men i Hemmeligheter er det som om alle tar en bit av meg og gjør noe med meg. Det er Laurel og søstrene hennes som på en måte er så ulike, men som allikevel utfyller hverandre – jeg kunne gjerne tenkt meg å tatt del i en av deres pikniker på 1960 – tallet. Det er moren med alle de fantastiske fortellingene og den elleville fantasien som elsker mannen sin og som står opp med ham om natten og danser. Det er den snåle, men smarte lillebroren som sjarmerer alle. Det er moren den gangen hun var Dolly og London ble bombet, det er Dollys kjæreste; fotografen Jimmy og den rike og utilgjengelige Vivien. Det er mange å holde styr på, men de og hendelsene rundt dem er skildret på en slik måte at de fremstår som ekte og troverdige personer. Alle som en!

De parallelle historiene som blir fortalt; nåtiden mens Laurel prøver å finne ut av morens hemmelighet og hva som egentlig skjedde i 1961, samt Vivien, Dolly og Jimmys historier fra 2. verdenskrig er alle svært godt utarbeidet og de henger sammen på en god og logisk måte. Jeg ble mest engasjert i historiene fra fortiden, men det tenker jeg er naturlig, og kanskje også hensikten – det er jo hendelsene i denne perioden som får fatale konsekvenser for Laurel sin familie i etterkant. Samtidig synes jeg at samspillet mellom fortid og nåtid fungerer bra. De forskjellige begivenhetene og tidsperiodene utfyller hverandre og beriker romanen, og dette gjør leseopplevelse til en skikkelig opplevelse for min del. Romanen har driv og spenning, og jeg blir som alltid glad og fornøyd når de verste klisjeer og svulstigheter unngås.

Romanen inneholder flere mysterier; hva skjedde egentlig den varme sommerdagen i 1961? Hva var det som hendte mellom Dolly, Jimmy og Vivien under 2. verdenskrig? Og hvilke konsekvenser har det gitt? Jeg synes det er spennende å følge Laurels jakt etter svar og være med på å avdekke detalj for detalj, spor for spor. Parallellhistoriene gir, som sagt, en egen dybde, nærhet og forståelse til fortellingen. Det liker jeg! Det pleier alltid å være en tvist i Kate Morton sine romaner, også i denne, og som vanlig så klarer jeg ikke helt å se  vendingen før den kommer – men en liten anelse, en liten følelse av at noe ikke helt stemmer, det fikk jeg – og dette er noe som pirrer nysgjerrigheten min og får meg til å lese videre og videre. Svarene på gåtene er, når de kommer, både overraskende og logiske på samme tid. Det må på en måte være akkurat slik, det føles helt riktig. Fint og trist på en gang.

Jeg pleier noen ganger å tenke at noen bøker leser jeg med hodet og andre leser jeg med hjertet. Hemmeligheter av Kate Morton havner i den siste kategorien, den er en ordentlig hjertebok! Jeg gjorde faktisk et forsøk på å presse den inn i brystet mitt da jeg var ferdig, sånn for å holde på følelsen litt lenger – det gikk selvfølgelig ikke, men jeg kjenner at jeg ikke har gitt helt slipp på Dolly, Vivien, Jimmy og de andre ennå. Anbefales!

Karin og Lise har også skrevet om romanen.

Tusen takk til Schibsted Forlag for dette eksemplaret.