Silje goes Classic: The Phantom of the Opera av Gaston Leroux

Det var flere årsaker til at jeg valgte å plukke med meg The Phantom of the operafantometOpera av Gaston Leroux en av de gangene jeg var innom Shakespeare & Company i Paris i romjula. Den foregår i Paris – min favorittby og den er en klassiker – og passer dermed godt inn i Silje goes Classic – prosjektet mitt. I tillegg er den utgangspunktet for musikalen ved samme navn, og selv om jeg ikke har sett sceneproduksjonen så er jeg veldig glad i musikken. Skummel skulle den også være, med anslag av galskap og romantikk – midt i blinken for meg, eller?

Operaen i Paris hjemsøkes av et mystisk vesen. Et vesen som få har sett, men som noen hevder ser ut som en levende død og som skal ha kontroll på alt som skjer innenfor operaens vegger. Da operaen får en ny ledelse som ikke ønsker å bøye seg for Operafantomets krav blir det vanskelig å arbeide der. Operafantomet skyr ingen midler for å få det som han ønsker – heller ikke drap og bortføringer.

Christine Daée er en svensk sanger ved operaen i Paris. Hun er ung og vakker, men selv om hun har et talent utenom det vanlige så klarer hun ikke å skille seg ut i mengden av andre unge, vakre sangerinner. Helt til Operafantomet ser henne, forelsker seg og blir hennes usynlige sanglærer. Det kan virke som om alt ligger til rette for Christines store gjennombrudd, men da hun møter ungdomsforelskelsen Raoul blir hun dratt mellom kjærligheten til ham og takknemligheten hun føler for sin mentor.  Men Operafantomet er ikke interessert i takknemlighet, han vil ha Christine som sin brud – koste hva det koste vil. Og så forsvinner Christine sporløst…

The Phantom of the Opera av Gaston Leroux ble først utgitt i 1911, og har etter utgivelsen vært inspirasjon for flere filmer og musikaler, samt andre romaner og bøker. Den er høyt elsket av mange, og jeg ønsket at jeg kom til å være en av tilhengerne etter endt lesing – det ble jeg dessverre ikke. Det er helt klart en interessant roman, og en svært lettlest roman, men det var allikevel noen elementer ved den som førte til at leseopplevelsen ble ganske så variert for min del.

Gaston Leroux var selv journalist, og dette er noe han har tatt med seg inn i historien om Operafantomet. Det er tydelig at fortelleren er en journalist som skal dokumentere alle hendelsene i etterkant – han har flere kilder og har gjort sine egne undersøkelser – men dette synes jeg fører til at historien blir litt for springende og vrien å få helt tak i. I tillegg er han ikke en allvitende forteller, han gjengir stort sett det han har fått høre av andre –  med  kunstneriske friheter, han vet for eksempel veldig mye om følelsene til Raoul. Jeg synes at dette er et grep som er spennende og som gjør romanen annerledes og interessant på en måte, samtidig som jeg føler at denne distansen som naturlig nok blir skapt også kommer i veien for de dramatiske hendelsene i romanen. Jeg savner en nærhet til karakterene. Det som er litt morsomt er at jeg frem til side 234 ikke helt klarte å sette fingeren på hva det var jeg opplevde som «feil» og «rart» med romanen – det var bare «feil og rart». Så, på side 234 skifter vi forteller og vi får en personlig førstepersons – skildring av det mest dramatiske, og da – vips – forsto jeg hva jeg hadde savnet i de foregående sidene – ektefølt intensitet og nærhet til handlingen! De siste kapitlene av The Phantom of the Opera er virkelig spennende og drivende, og hevet leseopplevelsen betraktelig. Det som også gjorde at helhetsinntrykket ble bedre etterhvert var at romanen faktisk var ganske så vittig. For eksempel er beskrivelsene av de nye operasjefene Richard og Moncharmin sine forsøk på å avsløre den store konspirasjonen rundt Operafantomet helt herlige og jeg flirte høyt flere ganger – og da gjør det egentlig ingenting at hendelsene ikke er noe særlig skumle.

Dessverre er ikke alle personer beskrevet med vittig penn. Både hovedpersonene – Christine, Raoul og Operafantomet –   og kjærlighetsintrigen mellom dem er i stor grad skildret med et så pompøst og melodramatisk språk at det  nesten blir latterlig:

«Your soul is a beautiful thing, child,» replied the man’s grave voice, «and I thank you. No emperor ever received so fair a gift. The angels wept to – night» s 29

Nothing was colder than his heart, nothing was half so dead; he had loved an angel and now he despised a woman! s 103.

Raoul er nok den karakteren som jeg likte minst. Han fremstår som så utrolig sutrete og kjærlighetssyk at det nesten ga meg fnatt! Han minner meg en god del om Hamsun sine helter Glahn og Johannes – og jeg kan ikke si at jeg er noen stor tilhenger av dem heller…. Hadde jeg vært Christine så hadde jeg uten noe som helst tvil kastet meg i armene til Operafantomet for å komme meg unna den selvopptatte sytepaven!

What was she thinking of?… Of Raoul? … No, for Raoul heard her murmur:

«Poor Erik!»

At first, he thought that he must be mistaken. To begin with, he was persuaded that, if any one was to be pitied, it was he, Raoul. It would have been quite natural if she had said «Poor Raoul,» after what had happened between them. But, shaking her head, she repeated:

«Poor Erik!»

What had Erik to do with Christine’s sighs and why was she pitying Erik when Raoul was so unhappy?

s 112

Er det mulig?!?

The Phantom of the Opera av Gaston Leroux ble for meg en leseopplevelse med både oppturer og nedturer. Den var ikke like fengslende og medrivende som jeg hadde trodd og håpet på, men til tross for en tåpelig «helt», blomstrende språk og manglende nærhet, så var det jo også elementer som falt i smak. Ikke noen ny favoritt, langt derifra – men jeg er glad for at jeg leste den.

En svaksvaksvak firer.

Har du lest The Phantom of the Opera?

5 thoughts on “Silje goes Classic: The Phantom of the Opera av Gaston Leroux

  1. Har planer om å lese den i løpet av dette året. Har hatt den i hylla i mange år nå. Og har tross alt sett mange filmversjoner, men aldri lest boka. Flaut *rødme,rødme*. …

  2. Hm, som jeg sa i fb kommentaren, var jeg ikke klar over at dette var ei bok, trodde kun det var en webbermusical og ferdig med det. Siden jeg ikke har sett nevnte musical heller er egentlig saken grei – slumper jeg til å bli invitert til London ei helg det er gratisforestilling er det godt mulig jeg tar meg en tur på teater. Eller jeg kan se den på film, kanskje er det nok at jeg har sett Disneys Beauty and the Beast, er det ikke noe lignende?

  3. Tilbaketråkk: #5: Hvordan ligger jeg an?!? | siljes skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s