Kort og godt: Motpaven av Robert Rankin

wpid-IMG_20130519_095716.jpgVi befinner oss i bydelen Brentford i London, der det plutselig en dag begynner å skje merkelige ting. For eksempel så dukker det opp en rødøyd uteligger som skremmer vettet av deltidsbartenderen Neville i baren The Flying Swan, Archroys kone bytter bort Morris Minoren hans for fem magiske bønner og en svært underlig bygging er i gang på stedets sjømannskirke! Er verdens undergang på vei?

De to ølglade kompisene Omally og Pooley må, ganske motvillig, slå sine hoser sammen for å kjempe mot det store onde mørket som er i ferd med å ta over Brentford og kanskje resten av verden også. De må stå opp mot kjøttetende fugler, latinbablende elskerinner, en stormannsgal tidligere pave og hans tilhengere – og kanskje de rekker en øl eller to inni mellom slagene? Vi får håpe det!

Motpaven av Robert Rankin er den romanen jeg endte opp med å lese på vei til Sunnmøre før 17. mai, og jeg er glad for at det nettopp ble denne – for en bedre kur mot potensiell lesetørke tror jeg ikke det finnes. Dette var nemlig et svært festlig bekjentskap med alle sine absurde og surrealistiske øyeblikk! For eksempel fra The Flying Swan sin cowboykveld – med kostymekonkurranse:

Norman sto i døråpningen til The Swan ikledd sitt glitrende kostyme. De syntetiske diamantene diamantene og paljettene glinset og skinte. Han hadde festet ytterligere fire sett med julelys langs armene og beina, og disse slo seg nå av og på i en pulserende rytme. (….) Han snudde seg langsomt for å oppnå maksimal effekt, før han flikket opp den ene bryteren på beltespennen og sendte lysene ut over kroppen i et dansende, nesten frenetisk tempo. (…)

Så skjedde det noe merkelig. Sagmuggen begynte å bevege seg fra gulvet og bortover mot Normans kostyme. Først tyknet den til rundt føttene hans og la seg over de blankpolerte støvlene. Så krøp den videre oppover, som en ondskapsfull slange, samlet seg rundt lårene, før den begynte på overkroppen.

«Det er den statiske elektrisiteten,» gispet Omally og avsluttet dansen midt i et spark. «Han har ladet seg opp som en kondensator!»

Rankin er brite og stilen hans blir ofte sammenliknet med Terry Pratchett og Douglas Adams – og jeg må si at jeg virkelig falt for den tørre britiske humoren som er så godt til stede i hele romanen, samt de geniale replikkvekslingene mellom karakterene! Det er så utrolig knusktørt – på en god måte.

«Soap fortalte meg at flyvende tallerkener er manifestasjoner av de statiske sjelene til sivilisasjoner som har forsvunnet,» sa Neville, som ikke bare var fornøyd med at diskusjonen rundt cowboykvelden var glemt, men som også gledet seg over andres disputter.

«Jeg har hørt det lille gullkornet ved flere anledninger,» sa John, «men både du og jeg vet at det finnes en logisk og likefrem forklaring på det spesifikke fenomenet.»

«Gjør det?»

«Selvfølgelig. Flyvende tallerkener er faktisk ikke annet enn de stålbelagte hjelmene til usynlige, tre-kilometer-høye alver.»

s 71

Fnis!

Det var allikevel aldri slik at jeg lo høyt mens jeg leste – nå var jeg også på besøk, så det hadde kanskje ikke passet seg? – men jeg både fniste og humret inni meg av alle de sprø påfunnene til hovedpersonene. Både Omally og Pooley er karakterer som er lette å like fordi de er snåle og rare, og det florerer også av like snåle og rare bipersoner i romanen. Det er morsomt, men jeg opplevde  at alle disse merkverdige karakterene og hendelsene nok kom på bekostning av selve historien. Jeg synes nemlig at det tok veldig lang tid før plottet som er beskrevet i baksideteksten kom i gang og ble strammet til. Og når det virkelig tok av så var romanen nesten helt ferdig, noe som førte til at sluttet ble litt for heseblesende for min smak. Men så kan jeg jo lure da, om det kanskje ikke var historien rundt verdens undergang og den onde paven som var poenget i det hele tatt, at det i stedet var skildringene av et rart nabolag bestående av drikkfeldige og underlige karakterer og forholdene mellom dem som forfatteren ønsket å ha et humoristisk  fokus på? Det er godt mulig, det.

Motpaven har gitt mersmak, og jeg har lyst til å lese mer av Robert Rankin etterhvert. Han har en veldig behagelig måte å skrive på, og han har en humor som passer meg perfekt!  Anbefales :-).

Dette er den første boka i triologien The Brentford Triology – som faktisk teller 9 bøker (!). Noen av disse er: The Brentford Triangle,  East of Ealing, The Sprouts of Wrath og The Brentford Chainstore Massacre. 

Her er Elisabeth sin omtale.

9 kommentarer om “Kort og godt: Motpaven av Robert Rankin

  1. Denne er det jo helt tydelig at jeg må lese. Douglas Adams og Terry Prattchet står høyt i kurs hos meg, og de fantastiske sitatene du har tatt med var meget overbevisende 🙂 Takk for fint tips!

  2. Tilbaketråkk: Bekjennelser – mai 2013 | Hysj! Lesing pågår

  3. Tilbaketråkk: #5: Hvordan ligger jeg an?!? | siljes skriblerier

  4. Tilbaketråkk: Bøker andre har snakket om: Motpaven og Another Fine Myth | Hysj! Lesing pågår

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s