Uhu – jeg er en Dante – elskende, brilliant superskurk! –

– eller en omtale av Dan Brown sin Inferno, om du vil…

Robert Langdon befinner seg i et sykehus i Firenze, skutt i hodet og uten noe minne om hvordan han kom seg til Italia og hvorfor han er der. Det eneste han husker er biter fra noe som minner om et mareritt; blodrøde elver, en pestlege og en gammel sølvhåret kvinne med en merkelig melding: Let og du skal finne!

Da han finner et manipulert bilde av Botticellis Kart over helvetet – inspirert av Dantes helvetesbeskrivelser i Den Gudommelige Komedie, forstår han at han må løse gåten i bildet for å finne svar på hvorfor han har havnet i Firenze. Men det er flere som er på sporet av Langdon, og uten å vite hvem som er fiende eller medsammensvoren kaster Langdon seg ut i en kappjakt for å løse mysteriet  sammen med den  unge, intelligente Sienna Brooks.

Jo dypere de graver, jo nærmere kommer de den skremmende sannheten som omhandler en gal manns løsning på befolkningseksplosjonen i verden.

Inferno er den Dan Brown sin fjerde roman om Robert Langdon, og faktisk den fjerde jeg leser. Og hvorfor jeg – etter den kjedelige Det tapte symbol – valgte å kjøpe enda en Dan Brown- roman er en virkelig stor gåte. Dette var ikke så veldig bra, synes jeg.

Det som gjør det hele litt trist er at selve ideen som ligger til grunn både er spennende, provoserende og aktuell – hva skjer med verden dersom befolkningsveksten forsetter å øke i dagens tempo? Og hva kan skje dersom et riv ruskende galt geni bestemmer seg for å gjøre noe med det? Espen Holm har også skrevet en roman med et lignende utgangspunkt – Syk Pike, men i motsetning til Dan Brown så gjør han det på en mer jordnær og troverdig – og derfor mye mer skremmende måte.

Jeg opplevde rett og slett hele Inferno som svært oppkonsturert, for selv om ideen er interessant, så kan det virke som om forfatteren har prøvd å tilpasse ideen slik at Robert Langdon nok en gang kan være hovedpersonen. Og for å få til det så har han lagt inn mange skjulte koder knyttet til italiensk klassisk kunst og litteratur, og da i hovedsak Dante, noe som egentlig ikke passer. Det blir for kunstig og nesten litt formelpreget: Langdon kjenner igjen en eldgammel kode i et maleri som fører ham og hans unge – gjerne vakre – medhjelper til et nytt historisk sted og en ny kode . I DaVinci – koden fungerte det perfekt – men her var også selve mysteriet knyttet til noe historisk. I Inferno er mysteriet knyttet til ny teknologi, genforskning og fremtiden.

Det tok også fryktelig lang tid før historien «tok av». De første 250 (!!) sidene virrer vi, sammen med Langdon, rundt i Firenze uten helt å ane hva som skjer. Det kan være et bevisst grep fra Brown sin side, at vi lesere på lik linje med hovedpersonen ikke har peiling på hva som skjer og at intensjonen da skal være at det hele oppleves som mer intenst og spennende – vel, det fungerte ikke for meg. Jeg kjedet meg og ble til en veldig umotivert leser, men samtidig så ga jeg ikke opp håpet om at noe skulle skje. Jeg mener, Dan Brown skriver sidevendere av dimensjoner, ikke sant? Med cliff – hangeravslutninger på hvert annet kapittel? Og noe skjer sånn cirka halvveis, men det er ikke veldig mye fres i den siste halvdelen heller. Vendingene blir aldri overraskende nok, og jeg følte aldri det store behovet for å lese hele natta for å få svar. Jeg holdt faktisk på med denne «sidevenderen» i 3 uker!!! Noe av skylda har Brown sitt store behov for å forklare alle fenomener, uttrykk og symboler ned i minste detalj. Det blir for mye infodumping, og selv om noe er fint vevd inn i historien og er viktig for den videre handlingen, så er det en god del som oppleves påtrengende  – jeg ser for meg en ivrig selger som prater og prater og som ikke skjønner at tilhørerne har fått mer enn nok informasjon for å foreta et valg. Nok er nok, Dan Brown – vi lesere er ikke så kunnskapsløse at vi må få forklart alle begreper!

Og så for å bli ferdig med alt det negative; det gale geniet blir beskrevet på en slik måte at jeg hele tiden så for meg en superskurk ala James Bond eller Marvel. Han er høy og ulenkelig med gale, lysende grønne øyne. Han blir bare en parodi på seg selv, og jeg hadde foretrukket at han hadde vært skildret på en mer jordnær måte. Superskurker i tegneserier er ikke veldig skumle, men en som har kunnskaper til å gjøre det denne personen gjør i boka – han er kjempeskremmende!

Som dere skjønner så er det ikke så mye som falt i smak for meg når det gjelder denne romanen, dessverre. Men det er jo et par lyspunkt! For eksempel slutten – den var god og overraskende. Dan Brown er også svært god på å skildre stedene vi besøker. Det er tydelig at han har satt seg godt inn i historien til Firenze og Venezia og at han er kjent i byene, og han gir meg en følelse av å være der selv. Det er veldig bra. Og ja, jeg ble skikkelig inspirert til å lese Den Guddommelige Komedie en dag.

Dersom ingen av de elementene som ødela leseopplevelsen for meg, vil ødelegge for deg – da kan du gjerne lese Inferno. Jeg tror jeg er ferdig med Robert Langdon for godt.

Marianne, Clementine, Rita og May Brit har også lest boka, og nok likt den bedre enn meg 😉