1001 – lesesirkel: Til fyret av Virginia Woolf

Egentlig hadde jeg tenkt å kalle dette innlegget Who is afraid of Virginia Woolf, for jeg har lenge vært litt sånn småredd henne og hennes forfatterskap – men så syntes jeg ikke det passet helt inn allikevel.  Jeg er jo egentlig ikke redd Virginia, det er bare at jeg ikke forstår meg helt på henne. Kanskje har det noe med tid og sted, for når jeg nå har lest Til fyret i forbindelse med Lines lesesirkel så er jeg i grunnen bare glad for å være ferdig. Den har ikke gitt meg noe som helst – og det er jo forferdelig trist når boka regnes som et mesterverk innen moderne litteratur! Og derfor blir ikke dette en omtale der jeg tar for meg romanens litterære kvaliteter, det synes jeg nemlig blir helt feil – det er blitt skrevet opp og ned i mente om alle kvalitetene denne romanen har, og jeg skal ikke krangle på det – da må jeg i såfall finlese boka på nytt veldig mange ganger først, og det har jeg forløpig ingen planer om. Det jeg kan gjøre, og det jeg skal gjøre, er å komme med en tekst om min leseopplevelse av Til fyret. Høres det ok ut?

Fint.

Som lærer jobber jeg mye med leseopplæring, og noe av det første vi lærer om lesing på lærerhøyskolen er at lesing = avkoding + forståelse. Når du har lært deg å trekke sammen bokstavene til ord, da kan du avkode hva det skal være. Vi kan for eksempel fint avkode en tekst skrevet på finsk, spansk og italiensk, ja alle språk med samme skriftspråk som det vi bruker, selv om vi ikke kan verken finsk, italiensk eller spansk. Men alle som liker å lese vet også at det som gjør lesingen spennende, provoserende, trist eller morsom – det står og faller på den viktigste komponenten: forståelsen.  Det er ikke noe gøy å lese en finsk roman dersom du ikke skjønner språket,  det vil ikke gi noen mening, det vil bare bli en samling bokstaver og ord som ikke forteller deg stort. Og den følelsen satt jeg med under deler av lesingen av Til fyret av Virginia Woolf.  Bokstavene formet ord, ordene formet setninger – men jeg klarte ikke for alt i verden å skjønne hvor hun ville hen med historien! Det er en skikkelig pyton følelse, og jeg følte meg utilstrekkelig som leser!  Her har Virginia skrevet et mesterverk innenfor den engelske modernismen – og så opplever jeg bare et sammensurium av innskutte bisetninger, tankespinnerier om fortiden utløst av en replikk, et blikk, en gjenstand – og jeg synes det blir dørgende kjedelig å lese om.

Den ytre handlingen er enkel. En familie er på feriestedet sitt ved kysten sammen med noen venner. Ikke så langt unna er det det et fyr som den yngste sønnen ønsker å reise ut til, og før romanen starter kan det virke som om han er blitt lovet en tur dit morgenen etter dersom været er bra. Farens kommentar om at været ikke blir bra setter igang ulike tankeprosesser og minner hos de involverte. Romanen slutter ti år senere med (SPOILER, SPOILER) at faren tar med seg de barna som fremdeles lever ut til fyret for å minnes den avdøde konen og moren. Disse to delene knyttes sammen av en midtdel der vi får beskrivelser av hvordan feriehuset forfaller og naturen tar over fordi menneskene ikke kommer på besøk lenger. Og dette er faktisk den delen jeg liker best i hele romanen. Jeg liker beskrivelsene og skildringene av hva som skjer med de ulike gjenstandene som også blir nevnt i den første delen, og selv om det også her er mange innskutte bisetninger og lange setninger så opplever jeg allikevel det som en mer konsis og levende tekst. Alt «pjattet» fra særlig den første delen er fraværende, og alt det som er skrevet føles relevant. Og så er det så utrolig godt, nesten poetisk, skrevet:

Så, da alle lamper, var slokket, månen var borte og et tynt regn trommet på taket, begynte et umåtelig mørke å øse ned. Det var som om ingenting kunne overleve denne flommen, dette vellet av mørke som krøp inn i nøkkelhull og sprekker, smøg seg inn bak gardinene og inn i soverommene, slukte snart en mugge og et vaskefat, snart en skål med røde og gule georginer, snart en kommode med skarpe kanter og solid omfang. S 127 – 128.

Sånt liker jeg.

Men denne midtdelen er altså «bare» bindeleddet mellom de to større delene Vinduet og Fyret, og disse to delene ble altfor kjedelige, springende og omstendelige for min smak. Som jeg nevnte innledningsvis så er det små ting; blikk, replikker etc som utløser lange tankerekker hos de ulike karakterene, og det kan fungere kjempefint det, det er bare at i Til fyret så er det veldig mange karakterer som tenker veldig masse – hele tiden! Og det er nesten umulig å skille dem fra hverandre! Virginia Woolf sin fortellerstemme er veldig tydelig og distinkt, men den overskygger på et vis karakterenes egne stemmer. De trår aldri frem fra sidene som levende og sterke karakterer, men forblir bare karakterer skrevet på et ark. Det er jo fullt mulig at dette var intensjonen til Woolf, men det grep ikke meg noe særlig. En må ha tunga rett i munnen, nærlesingsbrillene på og helst noe å notere på og med – og der var ikke helt jeg. Jo forresten,  jeg opplevde at Fyret var litt bedre enn Vinduet, men da var jeg allerede så lei at jeg bare leste for å bli ferdig….. og det ble jeg – og jeg tror at Til fyret av Virginia Woolf skal leses igjen en gang, med nærlesingsbriller, notatblokk og en analyse eller to ved siden av. Men det blir lenge til.

Flere omtaler av denne romanen finner du hos linesbibliotek.wordpress.no.