La petite madame et Paris – parte 3: I fotsporene til Tomomi Ishikawa.

De siste dagene har jeg lest en utrolig god bok: Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable.  Jeg er ikke helt ferdig med den ennå, har sånn ca 100 sider igjen og har svært motstridende følelser. På den ene siden vil jeg bare sette meg ned et sted, en park eller en kafe og bare lese den ut for å finne ut hvordan det går, på den andre siden så vil jeg bare at historien om Tomomi og Benjamin og alt det underlige, fæle og fine skal vare i det uendelige. Jeg kjenner at det er så godt og bra å befinne seg i den verdenen som Benjamin Constable har skapt – selv om den til tider er mørk og gal – og jeg har lyst til å ha den følelsen i meg lenge.

image

Men som så mange andre bokbloggere  har jeg et uttalt lesemål, og dersom jeg skal nå dette målet så kan jeg ikke bli værende i denne romanen for alltid. Dessverre. Jeg har derfor kommet frem til en annen måte å holde på stemningen, og det er å gå på oppdagelsesferd i fotsporene til Tomomi og Benjamin!  Den første delen av romanen foregår nemlig i Paris, og da passer det jo helt ypperlig at jeg også befinner meg der!

I Three lives of Tomomi Ishikawa er det slik at Benjamin Constable (ja, han har det samme navnet som forfatteren) blir sendt rundt på skattejakt i Paris – og senere New York – for å finne spor eller skatter som forteller historien om venninnen Tomomis liv. Og de to siste dagene har jeg fartet rundt i byen for å se om virkeligheten og fiksjonen stemmer overens. Og vet dere hva? Det gjør den!

Here is a Parisian enigma for you: How do you walk from rue du Faubourg Montmartre to the Palais Royal on a rainy day without getting wet? (Et in Arcadia ego.) S 42

For å løse denne oppgaven drar Benjamin med metroen til Grands Boulevards for så å gå fra arkade til arkade ned til Palais Royal. I går prøvde jeg å gjøre det samme – ut på vandring med romanen som guide!

I put on my shoes and coat, then took the metro Grands Boulevards and walked up rue du Faubourg Montmartre in the pouring rain. A few hundred yards on the left I found the entrance to Passage Verdeau.  S43

image

Og der var den! Noen hundre meter, til venstre!  Romanen foregår i 2007, og arkaden blir beskrevet som et søvnig og tomt sted.  Det er godt mulig at det stemte da, og det passer uansett til historien, men i dag er det yrende liv, antikvariater og hyggelig stemning. Noen kunstneriske friheter er uansett helt fint.

I came out the other end, dashed across rue de la Grange Bateliere and went into Passage Jouffroy.  S 43.

image

Og sannelig! Ny arkade!

Back at the boulevard, I crossed and went into Passage des Panoramas. S 44

image

Arkade nummer tre fant jeg også!

Men her startet utfordringen: The rain was starting to soak through my clothes. Galleries Vivienne (the most glamorous Parisian arcade) was the next  covered street I could think of in this direction but it was a fair way off. S 44

Kan dere se hva som ble vanskelig for meg?

Jepp. Det sto ikke hvilken retning jeg skulle gå for å finne Galleries Vivienne! Høyre eller venstre? Jeg satset av en helt vilkårlig grunn på høyre, og gikk meg litt vill – og ikke fant jeg den riktige arkaden heller.

image

Men etter noe som føltes som en lang stund, så fant jeg i allefall en annen arkade🙂. Jeg tror jeg vil ta den samme runden en gang til og så ta til venstre etter Passage des Panoramas.  Da er jeg ganske sikker på at jeg vil finne den riktige!

I dag bestemte jeg meg for å gå på let etter to skulpturer som er nevnt i romanen. Den ene bare som et referansepunkt, mens den andre er mer sentral i skattejakten. Turen gikk derfor med metroen til Saint Lazare, og i det øyeblikket jeg kom opp på bakkeplan kjente jeg igjen omgivelsene:

I came out through the glass – domed entrance to the metro and into Cour de Rome. (…) I passed near the statue of the suitcases, (…) S 53

image

Jeg kjente at jeg ble så glad da jeg fant denne skulpturen – det var virkelig en stabbel med kofferter! – og da visste jeg hvilken vei jeg skulle gå videre:

, then as I came into the Cour du Havre I could see the sculpture I was looking for – about four metres tall, from its base a single finger pointed upwards made from a hundred institutional clock faces, frozen randomly to misinform train passengers and other paasing traffic. S 53

image

Og der sto klokkeskulpturen foran meg i all sin sjarme!

Mission completed! (for nå). Dette var gøy!!

image

Bon soir!

5 thoughts on “La petite madame et Paris – parte 3: I fotsporene til Tomomi Ishikawa.

  1. Jeg tror jammen meg du opplever selveste drømmeferien, unge dame! Superkult, om et slikt uttrykk er noenlunde sosialt akseptert i 2013 – Jeg fant bare ikke noe mer dekkende, for dette ER superkult å lese om🙂

  2. Superkult er bare fornavnet, og jeg er matt av beundring til denne tilfeldige skattejakta i fremmed by helt alene. Du er min nye heltinne. Boka er forresten helt ukjent for meg, og er det rart å synes at denne klokkeskulpturen var uhorvelig trist. Alt det forgjengelige tiden som går osv, det er faktisk det eksistensielt tristest jeg har sett på lenge.
    (koffertskulpturen bare ørlite mer oppløftende), men vakre også selvfølgelig!

    • Unnskyld for sent svar, Ingalill.
      Det er kjempegøy og spennende å vandre rundt slik på egenhånd, jeg føler at jeg blir enda bedre kjent med byen og at jeg blir en del av den, på et vis🙂. Boka anbefales sterkt, og det er ikke så rart at den er ukjent – den ble utgitt for en måned siden.

      Jeg synes også disse skulpturene er litt triste, og fine på samme tid🙂. Ønsker deg en strålende søndag!

  3. Tilbaketråkk: # 6,7 og 8: Hvordan ligger jeg an?!? | siljes skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s