Dokufeber: The Most Beautiful Walk in the World. A pedestrian in Paris av John Baxter.

Jeg elsker, som dere sikkert allerede vet, Paris,  og siden jeg ikke har lappen så går jeg også mye til fots. Gåing er faktisk min foretrukne måte å komme meg fra sted til sted, og da jeg kom over denne boka, så følte jeg at dette var boka for meg. En bok som omhandler Paris, sett fra et gående perspektiv kunne jo ikke være annet enn en stor suksess! Eller?

John Baxter er en australskfødt skribent som de siste 20 – 25 årene har hatt Paris som sin hjemby. Med fransk kone og en datter bor han i det 6. arondissement; Germain des – Pres, nærmere bestemt Rue de Odeon – en gate fylt med litterær historie. Her befant den originale Shakespeare & Co seg, og kjente navn som James Joyce, Ernest Hemingway og herr og fru Fitzgerald frekventerte butikken og leiligheten til eieren Sylvia Beach. Dette får naturligvis nok, og for å være ærlig, takk og pris, en del i denne reise/memoarboka. Uten dette tror jeg dessverre ikke jeg hadde giddet å fullføre The Most Beautiful Walk in the World, for den var egentlig ikke så veldig interessant.

image

Boka har flere aspekter som jeg opplevde som problematiske. Det første er selve tittelen og hvilke forventninger den gir leseren – denne leseren, i allefall. Jeg fikk inntrykk av at den faktisk skulle skildre ulike mulige gåturer rundt om i Paris, og som det også står på baksiden; gi et innblikk i den litterære historien knyttet til turene. Til en viss grad, hvis man leter godt og ser med svært vennlige øyne, så får man det – mest Hemingway-anekdoter, i tillegg til nevnte Sylvia Beach.  Problemet er at disse små historiene ikke er knyttet til noen gåturer. Ja, det er faktisk veldig lite gåing i denne boka generelt. Og det er jo litt teit med tanke på tittelen, ikke sant? I tillegg beveger Baxter seg stort sett rundt i det 6. arondissement,  med noen svippturer til Jardin du Luxembourg og Montparnasse.  I og for seg greit nok, men kanskje undertittelen burde vært: A pedestrian in Saint Germain des Pres? Det ville passet bedre, og det hadde vært store muligheter for at jeg allikevel hadde kjøpt boka, og kanskje lest den  med andre briller.

Det andre er sjangeren forlaget har valgt å gi boka; reise og memoar. Som reisebok er den etter min mening ganske ubrukelig. Den blir altfor vag og unøyaktig, og selv om forfatteren,  som nevnt,  forholder seg til et begrenset område, så blir det allikevel vanskelig å gå i disse gatene og oppleve det han beskriver. Jeg er veldig glad i området til John Baxter og føler at jeg er godt kjent der, dermed kjente jeg også igjen en del av det han skildrer, men dette er ikke en bok man kan gå i fotsporene til dersom det er første gang i byen. Som memoar er den også lite i interessant. Jeg vet ikke om det er fortellerstilen som gjør det, men jeg opplevde aldri å bli kjent med Baxter. Jeg kom aldri noe særlig inn på ham som person, og kanskje ikke det var meningen heller? Men da lurer jeg fælt på hva som da var hensikten med å skrive dette som memoarer – som jo er en personlig sjanger? Han nevner mange bekjente, og det føles tidvis som ‘namedropping’ for ‘namedroppingens’ skyld, for han går aldri i dybden.

Det tredje problemet for meg var måten han skriver om Paris på. Han har en måte å skildre byen på som jeg opplever som ganske snobbete, nedlatende og fordomsfull. Han sier et sted (fritt oversatt) at for å kunne formidle Paris på en god måte, så må man elske byen. Jeg oppfatter det ikke som om han elsker byen han bor i, han elsker Odeon, kanskje hele St. Germain des Pres,  eventuelt også litt glad i Montparnasse.  Hva med alle de andre fantastiske områdene? Jo, veiene opp til Montmartre er for eksempel beskrevet slik:

I climbed back out into the daylight at Barbes- Rochechouart, the closest the metro approaches Montmartre. Fifteen minutes before, I’d left discreet, bookish Odeon; I emerged in what might have been Rabat or Dakar or Kabul. Black, brown, and yellow faces. S267

This was a greedier Paris than my own back water – a reef where sharks and barracuda prowled, snapping at the darting, brightly coloured tourist fish. S 268.

Dette er nok rundt Pigalle, og jeg ser at det er et hav av forskjell mellom 6. og 18. arondissement,  men jeg kjenner at jeg utvikler pigger som strutter av beskrivelsene hans. Det som gjør at jeg liker Paris så godt er nettopp at man kan bevege seg mellom ulike områder og alle har sin egen stemning. Noen steder er mer hektiske, mens andre er mer ettertenksomme, men alle bydelene har skjulte skatter og perler – og jeg synes at Baxter kanskje burde fokusert på det, i stedet for å fremstå som en fordomsfull mann som så vidt tørr å krysse Seinen. Noe som ikke står i boka, men som han har skrevet en artikkel om, er om den gangen han ble med datteren sin til Les Marais. I utgangspunktet var han svært skeptisk til dette området fordi han så for seg trange gater fylt til randen av turister! Denne sommeren har jeg bodd i nettopp Les Marais, og det er ikke veldig mange turister her, egentlig. Det er selvfølgelig noen, for eksempel jeg, men det er ikke her det bugner over av turisme. Jeg synes det er vel så mange i Baxters eget område,  men kanskje ikke han regner amerikanere vandrende i Hemingway sine fotspor som turister?  Jeg kjenner allikevel jeg blir litt provosert.

Jeg mistenker nesten forfatteren for å skrive denne boka for å reklamere for de noe overprisede gåturene han tilbyr for noen få utvalgte. Kanskje hele The Most Beautiful Walk in the World. A pedestrian in Paris. er en eneste lang ‘sneakpeak’ for de ordentlige turene? Ikke vet jeg, det jeg derimot vet er at jeg ikke vil anbefale boka til noen. Reiser du til Paris, og det synes jeg du bør gjøre, så gå heller på oppdagelsesferd – med eller uten kart. Og ta gjerne turen til Odeon også  for det er et nydelig sted med mye historie for litteraturelskere :-).

image

5 thoughts on “Dokufeber: The Most Beautiful Walk in the World. A pedestrian in Paris av John Baxter.

  1. Ouch, terningkast 2. Jeg har også gitt både terningkast 2 og 1 til diverse bøker og det er ikke gøy. Men man har sine ærlige oppfatninger til det man leser. Fin og ærlig omtale 🙂

    • Takk, Ina. Jeg helte i utgangspunktet mot en treer, men jo mer jeg skrev og tenkte gjennom det jeg hadde lest, jo sikrere ble jeg på at dette dessverre var en toer.

  2. Tilbaketråkk: # 6,7 og 8: Hvordan ligger jeg an?!? | siljes skriblerier

  3. Tilbaketråkk: Hvordan gikk det egentlig med måloppnåelsen i 2013? | siljes skriblerier

  4. Tilbaketråkk: Noen spørsmål og svar. | siljes skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s