A Cuckoo’s Calling av Robert Galbraith (J.K. Rowling)

For en stund tilbake ble J.K. Rowling sin store hemmelighet avslørt av en litt for taletrengt ansatt; hun hadde debutert som kriminalforfatter med boka A Cuckoo’s Calling  under pseudonymet Robert Galbraith.  Hun var visstnok ikke veldig fornøyd med at dette kom ut, men jeg må innrømme at jeg nok aldri hadde fått høre om denne romanen dersom det ikke hadde skjedd. Og det hadde vært fryktelig dumt, for J.K har skrevet en solid og gjennomført krimhistorie.

(Er det nå på sin plass å rope HURRA for at akkurat denne ansatte ikke overholdt taushetsplikten sin? I prinsippet nei, men allikevel: HURRA!).

(Jeg tok for øvrig avsløringen med knusende ro – en stund – men så begynte det å krible i krimbeinet mitt (og jeg har ikke lest noe krim siden mars), og da var det ikke noen bønn. Jeg måtte ut på gjøkejakt! Og gjøken ble funnet,  kjøpt og fortært).

I A Cuckoo’s Calling møter vi tidligere militærpoliti, nå enbeint privatetterforsker Cormoran Strike. Når romanen starter er han midt oppe i et brudd, foretningene går dårlig og han har et hav av gjeld til sin verdensberømte rockefar. Som ikke det er mer enn nok, så sender et vikarbyrå ham vikarsekretærer hver uke som han ikke har bruk for og ikke har råd til, og som egentlig ikke er særlig brukelige.

Men det er frem til den 25- årige, nyforlovede Robin står på døra. Hun skal være vikar i en uke og blir svært opprømt når hun ser at det er en privatdetektiv hun skal jobbe for. Samme dag som Robin dukker opp, dukker det også opp en potensiell kunde med mye penger. Tre måneder tidligere døde toppmodellen Lula Landry etter et fall fra tredje etasje. Siden Landry tidligere hadde slitt med psykiske problemer og det faktumet at det eneste  vitnet er svært upålitelig, konkluderer politiet med at det var et selvmord. Dette klarer ikke broren godta, og han henvender seg til Strike for hjelp. Selv om Strike i utgangspunktet deler politiets syn på saken kan han ikke, på grunn av økonomien, takke nei til en ny klient.  Han går i gang med etterforskningen,  først bare for å overbevise broren om at det faktisk var et selvmord, men jo mer han og Robin graver, jo sikrere er de på at det faktisk ble begått en forbrytelse den natten Lula Landry mistet livet.

A Cuckoo’s Calling er en god og velskrevet kriminalhistorie i tradisjonell, britisk stil. Den har noe av den samme stemningen som en Agatha Christie eller Elisabeth George (som tro det eller ei faktisk er amerikaner!) roman, med et velfundert og intrikat mysterie der fokuset ligger på å løse en forbrytelse, ikke på å ha mest mulig heseblesende actionscener eller groteske detaljer. Og selv om jeg gjerne leser, og grøsser, av bøkene til for eksempel Mo Hayder, så synes jeg det også er befriende å lese en mer rolig og nøysom krim som denne her er et godt eksempel på.

Romanen er bygd opp på en slik måte at vi hele tiden følger Strike og/eller Robin i etterforskningen deres; i møter med vitner, venner, politi,  i jakten på nye opplysninger, på nett og som undercover, og jeg opplever dette som en realistisk fremstilling av hvordan man jobber som privatdetektiv. Og selv om historien snor seg sakte fremover,  så synes jeg at J.K Rowling, ved å avdekke flere og flere sider ved saken, klarer å holde oppe en jevn spenning. Jeg kjente hele tiden et sug etter å lese videre, og det ble aldri kjedelig og intetsigende. Løsningen kommer som en overraskelse,  men samtidig, i etterkant, ser jeg at de fleste sporene ligger der som små hint og antydninger i det som blir fortalt og beskrevet. Dette er noe jeg liker veldig godt.  A Cuckoo’s Calling er ikke et mysterie der svaret er helt opplagt, overhodet ikke. Men det er heller ikke et mysterie der svaret kommer som en stor bombe fordi vi ikke er blitt introdusert for personen tidligere. Strike er ingen Poirot, selv om han holder noen av kortene tett til brystet. Og det synes jeg er bra.

Det som jeg allikevel setter størst pris på ved romanen er J.K. Rowling sin evne til å skildre omgivelser og personer. Hun er virkelig mesterlig til dette, og hun gjør det  på en så utrolig levende og engasjerende måte at både steder og mennesker trer ut av sidene og blir virkelige. Jeg fikk opplevelsen av å være en del av handlingen; det var for eksempel som om jeg var i London,  jeg kunne kjenne luktene, se de ulike stedene klart for meg, høre lydene og kjenne stemningene. Alle personene vi møter (ja, til og med ørsmå bikarakterer) fremstår som flerdimensjonale,  med egne særheter og egenskaper som gjør dem, på et vis, unike, ekte. Rowling gjorde det samme i Harry Potter – serien, så jeg ble ikke overrasket, men glad – ja, det ble jeg.

De to hovedpersonene, Strike og Robin, er de som skinner aller klarest. De utvikler i løpet av historien en svært god kjemi, med gjensidig respekt som gjør at jeg ser frem til å lese mer om dem etterhvert. Strike er på den ene siden en typisk krimromansk privatdetektiv, i den forstand at han i begynnelsen fremstår som ganske rufsete, samtidig som han har en bakgrunn som er mer striglet og original. Robin er et friskt og morsomt tilskudd,  og sammen utfyller de hverandre på en god måte. Jeg synes også det er fint å få noen innblikk inn i begges privatliv, men samtidig er der godt å lese en kriminalroman der hovedpersonenes kjærlighetsliv og familieliv ikke er det mest sentrale.

Jeg er kjempeglad for at jeg fikk lest A Cuckoo’s Calling denne sommeren, og hvis du, som jeg,  setter pris på en stemningsfull, tradisjonell og troverdig krim, så synes jeg du skal sjekke ut denne.

Og så håper jeg at det kommer en BBC – adapsjon etterhvert, denne historien passer ypperlig som TV- serie!

Mari har også lest boka, her er hennes omtale.