Silje goes Classic: Overtalelse av Jane Austen.

2013 må regnes som det året da jeg virkelig gjenoppdaget Jane Austen og hennes Overtalelseromaner, og det gjorde jeg ved å først lese Northanger Abbey i april, for så å lese Overtalelse denne måneden. Disse bøkene har til felles at de begge ble publisert i 1818, året etter at Austen døde, men mens Northanger Abbey var den første romanen – ja, den ble visstnok skrevet allerede i 1798 – 1799 og solgt til en forelegger i 1803 (kilde) – er Overtalelse den siste romanen hun fullførte.

Gjennom lesingen av disse to, er det som om jeg er blitt  kjent med både den unge, uerfarne skribenten og den noe eldre og mer erfarne, trygge forfatteren nesten samtidig. Jeg opplever at  jeg, gjennom å fremdeles ha Northanger Abbey friskt i minnet, tydelig kan se hvordan Jane Austen har modnet som skriver, og selv om dette i utgangspunktet er en anmeldelse av Overtalelse, så synes jeg derfor det er naturlig å trekke noen få sammenligninger underveis.

I Overtalelse møter vi 27 år gamle Anne Elliot som bor sammen med sin pompøse far; Sir Walter Elliot og søsteren Elisabeth på Kellynch Hall i Sommersetshire. 8 år tidligere møtte hun sin store kjærlighet, Kaptein Wentworth,  men på grunn av hans manglende status og formue, ble hun overtalt til å bryte forbindelsen.

Da det blir klart at faren har levd over evne,blir det bestemt at han og eldstedatteren Elisabeth skal leie ut godset til admiral Croft og frue, for så å flytte til Bath for å leve storslått for mindre. Anne velger å reise bort til den andre søsteren, Mary, og tilbringe tid sammen med hennes varme og inkluderende svigerfamilie. Dette er også en form for flukt, da det viser seg at fru Croft er søsteren til kapteinen hun brøt  med som ung og som hun ennå har sterke følelser for.

Overtalelse var i utgangspunktet den Austen-romanen som jeg, av en eller annen grunn, var mest skeptisk til. Og det tror jeg er fordi jeg hadde planer om å lese denne rundt samme tid som jeg leste Emma og Stolthet og fordom. Da  var jeg 19 – 20, og drømte (på en halvdistansert, ironisk 1990 – måte, vel og merke) om å møte min Mr Darcy og leve lykkelig alle mine dager, og Anne Elliot sin hjertesorg passet kanskje ikke helt inn? Baksideteksten (jeg kom ikke lenger den gangen) forteller om en helt annen type heltinne enn de egenrådige og sterke Lizzie Bennet og Emma som jeg hadde blitt glad i. For ikke å glemme et nyere bekjentskap; Catherine Morland! Anne Elliot er for eksempel den eldste. Hun er med sine 27 år ansett som godt voksen, i motsetning til Catherine sine 17 år. Hun har, selv om det er for en tid tilbake, hatt et forhold som hun ble tvunget til å bryte, så der de andre er på vei – i en eller annen form – mot noe nytt, en ny erfaring, kjærligheten, så har Anne allerede opplevd det, og hun har opplevd å miste. Siden hun ikke  har glemt, så opplever jeg denne romanen som mer tilbakeskuende enn de andre romanene av Austen. Baksideteksten sier at dette er, fordi Austen også er blitt eldre, en mer moden og mørkere roman enn de foregående, og det synes jeg er en god beskrivelse. Siden jeg selv også er blitt litt eldre, så er det kanskje ikke noe rart at jeg nå liker romanen mye bedre enn da jeg prøvde å lese den første gang?

Til tross for at Anne Elliot er en helt annen type heltinne enn det jeg er vant med i en Austen – roman, så ble jeg minst like glad i henne som i de andre. Ja, jeg vil nesten si at jeg ble mer glad i henne, nettopp fordi hun er så utypisk, og jeg ble for eksempel veldig sår på hennes vegne i  forhold til  hvordan resten av familien oppførte seg mot henne:

(…); men Anne, med et forfinet sinn og et yndig vesen som ville satt henne høyt hos ethvert virkelig klokt menneske, var ringeaktet av så vel far som søster: hennes ord hadde ingen vekt, det ble aldri tatt noe hensyn til henne – hun var bare Anne. s 9

«- hun var bare Anne.». Det er jo så usigelig trist!

Samtidig så ble jeg også i perioder frustrert over henne, for hun er svært selvoppofrende og selvutslettende:

Når det gjaldt musikk, var hun vant til å føle seg alene i verden, og mr. og mrs. Musgroves forkjærlighet for sine egne døtres spill og likegyldighet overfor alle andres, gjorde henne mer glad på deres vegne enn krenket på sine egne. s 47

Anne er jo både smart, en interessant samtalepartner, pen og ven, så det er jo ingen grunn til å utslette seg selv på den måten? Men hele pakka Anne Elliot – den likte jeg godt, og jeg heiet på henne hele veien. Min opplevelse er også at fortelleren/ Jane Austen nok har Anne nærmere hjertet sitt enn noen av de andre karakterene fra andre romaner. Hun skildres på en varm, medfølende og respektfull måte. Så selv om Anne «bare er Anne» for resten av familien, så er hun ikke bare det for meg som leser eller for den som forteller hennes historie.

Noe av det jeg har bitt meg mest merke i når jeg nå har begynt å lese Jane Austen igjen, er hvor fantastisk bitende sarkastisk og morsom hun er. Northanger Abbey er for eksempel en satire over og en hyllest til den gotiske romanen, og Catherine sine drømmerier og «mysterier» er herlig skildret, samtidig som den også er et spark til alle som mente at «kvinnelig lesestoff» = romaner, bare var tøys og fanteri. Jeg opplever at hun generelt i romanene sine ironiserer over klassesamfunn, hvordan man skal oppføre seg i de «rette sirkler», og hun er ganske skarp i sine skildringer av overklassen og deres egoisme og selvsentrering – og på den måten så minner hun meg  egentlig om Iréne Nèmirovsky sin Suite Francaise. Kanskje Nèmirovsky anno 1817 hadde vært Austen sin litterære tvilling?

I Overtalelse går det hardest ut over Sir Elliot og de to søstrene Elisabeth og Mary, som i sin higen etter sosial status blir beskrevet i skarpe, negative og latterlige ordelag. Både direkte og indirekte fremstår de  som klovner – usympatiske og latterlige klovner, vel og merke.  Som en motsetning blir karakterene som ikke er så opptatt av rang og klasse skildret med en mye mildere penn, da særlig admiral Croft og kone og Mary sin svigerfamilie; The Musgroves. De er varme, hjertelige og vil sine nærmeste bare vel. Ikke en gang et giftemål med en «under deres stand» kan vippe dem av pinnen: » De gjør alt for å fremme deres lykke, det er jeg sikker på. For en velsignelse for unge mennesker å få være i slike hender!» sier Anne til sin svoger på side 202, og fortsetter: «Din far og mor synes så helt og holdent fri for ærekjærlighet av det slaget som har ført til så megen ulykke og utroskap, blant unge og gamle!«. Dette sitatet synes jeg er nydelig fordi det forteller så mye om familien Musgrove og deres forhold seg i mellom, samtidig som det også er vondt fordi Anne selv ikke møtte samme forståelse fra sin familie da hun forelsket seg i kaptein Wentworth.  Beskrivelsene gjør at det blir veldig tydelig at disse personene er mer som en familie for Anne enn hennes virkelige familie noen gang vil bli. Musgrove og Craft er rake motsetninger av Elliotfamilien; varme – kulde, inkludering – ekskludering, sjarmerende – eleganse:

Hyggen, friheten og munterheten som hadde preget rommet, vek plass for kjølig ro, bevisst taushet eller intetsigende prat som skulle leve opp til farens og søsterens hjerteløse eleganse. Hvor ydmykende å merke at det var slik! s 209

Men –

Det kan selvfølgelig ikke være en Jane Austen klassiker uten å inneholde en kjærlighetshistorie! Men som Anne Elliot selv, så er denne mer dempet og preget av fortiden. I motsetning til både Northanger Abbey og Stolthet og fordom, der man egentlig ikke er i tvil om hvem som kommer til å ende opp sammen – selv om veien dit både er kronglete og uforutsigbar, og at det ofte åpenbare absolutt ikke er åpenbart for de det gjelder, så følte jeg helt til de siste kapitlene en indre uro i forhold til om Anne endelig ville få sin kaptein eller ikke. Jeg opplevde gjennom hele romanen en sterk tilstedeværelse av Anne sin kjærlighet til Wentworth, men den var, som jeg har nevnt, basert på det som en gang var. Den er også preget av Anne sin dårlige samvittighet over at hun lot seg overtale til å bryte forholdet, at hun gjorde som det ble forventet av en «jente av hennes stand» og ikke klarte å følge hjertet sitt. Jeg synes at disse følelsene sammen gir historien en ekstra nerve, den vimsete første forelskelsen er byttet ut mot en mørkere og potensielt mer tragisk kjærlighet. Spenningen blir også opprettholdt fordi man ikke før på slutten får vite om Wentworth fortsatt har de samme følelsene for Anne.

Jeg har likt alle romanene jeg har lest av Jane Austen; jeg har fnist meg gjennom skarpe og morsomme betraktninger, sukket henført og kjent pulsen stige av forventninger og forelskelser og følt en tilhørighet til de forskjellige romanenes karakterer. Jeg er, uten tvil, fan, av alt Austen har skrevet, men jeg tror nok at  Anne Elliot er den heltinnen som jeg har heiet aller mest på.

Anbefales!

15 thoughts on “Silje goes Classic: Overtalelse av Jane Austen.

  1. Dette var fint å lese, Silje! Herlig at du løfter fram Austen. Jeg leste «Overtalelse» for noen år tilbake, og synes fortsatt den er nydelig. Jeg liker også det modne alvoret og den mer myndige tonen, det faktum at hovedpersonen er eldre og at mer er på spill. Jeg mener å ha lest et sted at Austen la mer av seg sjøl og egne opplevelser inn i «Overtalelse».

    Mange litteraturhistorikere mener «Overtalelse» innevarsler det som ville blitt en ny epoke i hennes forfatterskap, dersom hun hadde blitt eldre. Verket peker også fram mot den realistiske romanen som sjanger, som ca. tjue-tretti år seinere slår igjennom med forfattere som Charles Dickens, Honoré de Balzac, George Eliot, George Sand, Victor Hugo osv. Hun må ha vært ei utrolig skarp og talentfull dame! Jeg fikk veldig lyst til å lese Austen på nytt nå, men tror jeg skal vente til våren, for da er det vel tid for «Mansfield Park» i lesesirkelen til Line?

    • Tusen takk, Hedda! Jeg har også hørt at dette er den mest selvbiografiske romanen til Austen.

      Det hadde vært spennende å få se hvilken retning forfatterskapet ville tatt dersom hun ikke hadde dødd så tidlig, og det er svært interessant å høre at romanen peker frem mot den realistiske romanen. Hun må jo virkelig vært forut for sin tid!

      Jeg hadde egentlig planlagt å skrive noe om Austen som feministisk forfatter – noe som forfatteren av etterordet mener at hun ikke er, og som jeg mener at hun på et vis er – hun skaper i allefall sterke kvinnelige karakterer. Men det passet ikke inn, så jeg venter til jeg har lest Carol Shields biografi «Jane Austen. A life». Og kanskje jeg finner litt mer som underbygger min opplevelse der.

      Jeg gleder meg masse til Mansfield Park, jeg venter den i posten en av de nærmeste dagene. Om jeg klarer å vente til lesesirkeltid, det er en annen sak ;-).

  2. Jeg leste denne for noen år siden og ble helt forelsket. Det er faktisk den eneste romanen jeg har lest av henne (en skam, jeg vet), men jeg har sett alle filmene flere ganger. Jeg må få fart på meg og lese flere, nå begynner det tross alt å bli noen år siden jeg så «The Jane Austen Book Club» og lovet meg selv å lese alle bøkene. Jeg har «Mansfield Park» stående i hylla, så den får bli først.

  3. Vet du, Persuasion er den eneste Jane Austen jeg ikke har lest. Av de samme grunnene som du nevner innledningsvis, jeg var ung og de øvrige virket så mye artigere. Det skal jeg gjøre noe med nå. Takk for finfin og grundig omtale og spark i rumpe og leselyst!

    • Tusen takk, Ingalill! Håper du vil sette like stor pris på den som jeg. Jeg skal lese Mansfield Park for første gang etterhvert, og så har jeg lyst til å lese de andre på nytt.

  4. Jeg leser Nèmirovsky nå, ikke Storm i juli – men Sjelenes herrre; jeg ser ikke likheten mellom de to, i det hele tatt, Nemirovsky skriver så mye mørkere og lidende, jeg mener hva er forelskelse mot sult, sant. Men, de er veldig teatralske begge to i sine bøker, dramatikk og store følelser i små kropper. Nå har jeg hverken lest akkurat denne Austen boken eller den Nemirovksy boken du nevner, har flere Austen bøker ‘under beltet’ og Nemirovksys Sjelenes herre nærmest finleses nå; men likheten, bortsett fra dramatikken som er typisk for eldre bøker, har jeg vanskelig for å være enig i. De beskriver begge overklassen sarkastisk og skarpt, men litteræretvillinger- nei, det er jeg ikke enig i! 🙂

    Deilig å lese anmeldeleser av klassikere og eldre bøker, drukner tidvis i moderne bøker og fantasi på det store nettet. Ser frem til å lese teksten din om neste Austen bok du planlegger å lese.

    • Takk for interessant og grundig kommentar! Jeg har ikke lest Sjelens herre, så jeg kan ikke si noe om hele Nemirovskys forfatterskap. Men noe av det jeg likte aller best med Storm i juni er den skarpe, sarkastiske stemmen, og da spesielt hvordan hun bruker det til å kle av borgerskapets «godhet» og vise deres dobbelmoral. Og selv om bakteppet i denne romanen er langt mer alvorlig, og borgerskapets «synder» langt mer alvorlige, så , minner Nemirovskys sarkasme og latterliggjøring av dem meg om hvordan Austen, kanskje særlig i Overtalelse, gjør det samme. Men hun skriver selvfølgelig med utgangspunkt i den tiden hun lever i og hennes erfaringsgrunnlag.

      Jeg skriver: » – og på den måten så minner hun meg egentlig om Irene Nemirovsky sin Suite Francaise. Kanskje Nemirovsky anno 1817 hadde væry Austen sin litterære tvilling? «.

      Jeg tenker heller ikke at Austen anno 1817 og Nemirovsky anno 1940 er litterære tvillinger, men leker litt med tanken på at de kunne vært det dersom de begge hadde levd i England og skrevet romaner på begynnelsen av 1800 – tallet. Den ironiske, skarpe pennen har de felles, og jeg vil tro at Nemirovsky ville funnet mer enn nok å ta for seg i det samfunnet også :-).

      • Godt svar!

        Jeg forsto du mente de kunne vært litteræretvillinger om de hadde levd på samme tid, men jeg er fortsatt ikke enig, he he. Men hei, morsomt og spennende å være uenig!

        De har som du sier deres beskrivelse av overklassen til felles, men bare som tematikk i mine øyne; språklig, altså hvordan de uttrykker seg og stilen deres er så forskjellig at å sammenligne dem som litteræretvillinger blir å ‘dra det for langt’ for meg. Men der er vel der det ligger, du finner de like i språk og uttykk (ikke bare tematikk) der jeg ikke gjør det i det hele tatt. Storm i juni (og David Golder) har jeg, skal ta en Nemirovsky-pause før jeg hiver meg over nummer to, har planlagt å fortsette i serien til Mo Hayder der jeg slapp etter å ha fullført Sjelenes herre.

      • He he, det er gøy 🙂
        Før vi begge har lest bøkene som den andre bruker som eksempler, så tror jeg vi bare få slå oss til ro med at vi er uenige. Jeg har forstått det slik at Sjelens herre har en helt annen stil enn Storm i juni, men jeg kan ikke si noe om det siden jeg ikke har lest den selv. Men siden jeg har lest både Overtalelse og Storm i juni, så kan jeg sammenlikne disse – og jeg mener fremdeles at Austen sin skarpe penn i Overtalelse i forhold til overklassen og Nemirovskys skarpe penn i Storm i juni i forhold til overklassen har mange likheter – til tross for at de har ulikt tema og er skrevet i to helt forskjellige tidsepoker (generelt og litterært).

        Jeg har også flere Nemirovsky – bøker stående, så jeg gleder meg til å bli bedre kjent med forfatterskapet hennes. Og så håper jeg at du skriver en anmeldelse av Sjelens Herre, for den er jeg nysgjerrig på :-).

  5. Tilbaketråkk: #11/2013: Hvordan ligger jeg an?!? | siljes skriblerier

  6. Tilbaketråkk: Hvordan gikk det egentlig med måloppnåelsen i 2013? | siljes skriblerier

  7. Tilbaketråkk: 20 . desember: Enda flere bra damer! Lesemål 2/2016 | siljes skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s