hevder Montaigne. Vi reflekterer lys, ellers hadde vi vært usynlige – og rester av lyset fra menneskenes liv på jorda slynges ut i verdensrommet. Det blir jo ikke borte, det kan jo ikke bli borte: Disse fragmentene av liv, disse små filmsnuttene av hendelser, bevegelser, kyss og gråt, den lysbrytningen vi alle sender ut når vi elsker og slår og stryker hånden over et barnekinn, alt vi gjør kan en dag, under de rette omstendigheter, komme tilbake som lysminner. S 192
Dette fine sitatet er hentet fra den fine fine romanen jeg leser nå, Leksikon om lengsel av Hilde Østby.
siljes skriblerier 