The Luminaries av Eleanor Catton – noen tanker.

Det er en problemstilling som har gnagd i bakhodet mitt den siste tiden: Hvordan skrive en god anmeldelse av en omfangsrik roman på over 830 sider som får sagt hvorfor jeg liker den så godt som jeg gjorde? På et vis så skulle jo ikke dette vært noe vanskelig, jeg har skrevet om mursteiner tidligere, jeg, men med The Luminaries av Eleanor Catton opplever jeg det som skikkelig vrient. Jeg brukte lang tid på å fullføre den, og jeg har brukt nesten like lang tid på å gruble på hvordan jeg skulle formulere noe glupt om det jeg hadde lest. Flere ideer er blitt prøvd ut, og nesten like mange er blitt forkastet:

1. Lage en illustrert føljetong  – noe som egentlig kunne fungert veldig godt med bokas skrivestil. Men det ble bare med en liten oversikt over hovedpremissene.
2. Lage et tankekart med forklaringer ved siden av.
3. Skrive og tegne en oversikt over hver av de tolv delene med piler for å vise hvordan de henger sammen.
4. Punktvis anmeldelse.
5. En oppsamling av mer eller mindre sammenhengende tanker rundt de ulike aspektene ved romanen.

Tenke

Tenke

Tenke

Jeg går for nummer 5.

For det er ikke det at jeg ikke har forberedt meg. Notater er skrevet underveis og til slutt, og jeg har noe jeg ønsker å formidle om denne romanen – men så blir jeg plutselig litt usikker på om jeg har fått med meg det jeg skulle under lesingen. Jeg måtte blant annet slå opp en del ord i begynnelsen – og det var uvant for meg siden jeg opplever meg selv som en ganske rutinert leser på engelsk. Jeg hadde itt synkende selvtillit akkurat da – men så skjedde det noe – for ganske kjapt merket jeg at ordene jeg lurte mest på hadde med båter å gjøre – og i stedet for å fordype meg i forskjellene på en barque og en brigantine valgte jeg bare å tenke båt er båt, for så å lese videre. (Til å være perfeksjonist og kontrollentusiast og «Flink Pike», så var det en åpenbaring!).

Og vet dere hva? Det fungerte! Jeg vurderte forresten aldri å legge fra meg boka, for det var noe med historiene som pirret nysgjerrigheten min fra det øyeblikket Walter Moody trådde inn i røykerommet på The Crown Hotel. Det kan ha vært mysteriet som ligger til grunn for møtet, det at kjernen i romanen er en god, gammel krimgåte. Det kan også ha vært selve settingen. Gullgraving og nybygging i New Zealand på 1860 – tallet er noe jeg ikke har lest om tidligere, og det var både spennende og lærerikt å sette seg inn i noe helt nytt og ukjent. Den ene tingen som jeg er helt sikker på at fikk meg til å lese videre og videre (i små omganger) var Eleanor Catton sin skrivestil og måten hun får historien til å føles autentisk på. Det er noe ekstra gøy ved å lese en ny roman som er så gjennomarbeidet og tro mot datidens skrivemåte (0g dette har Clementine skrevet et innlegg om her). Gjennom hele romanen så begynner for eksempel hvert kapittel med et lite sammendrag av hva som kommer til å skje i nettopp det kapittelet. Det er et grep som minner meg om romanene til Dickens (selv om jeg ikke har lest dem, så har jeg bladd i dem):

TRUE NODE IN VIRGO

In which Quee Long is interrupted thrice; Charlie Frost holds his ground; and Sook Youngsheng names a suspect, to everyone`s surprise. s 257

I de første delene hjelper dette til med å gi oversikt, men etterhvert som historien skrider frem  så endrer disse sammendragene funksjon. I stedet for å gi en pekepinn på hva som vil skje videre, så fungerer de i stedet som en like viktig del av historien. De forteller noe mer, de utdyper det vi leser om i selve kapittelet.

Jeg likte også svært godt romanens oppbygging, og den er egentlig verdt et innlegg i seg selv, men jeg velger å gå for kortversjonen: Den er både fiffig og ganske så genialt pønsket ut! Boka er delt inn i 12 deler (astrologiske referanser, men de hoppet jeg bukk over i denne lesningen – stjernebilder er stjernebilder, jmf. båt er båt), der del en er den aller lengste og den neste er halvparten av den forrige og så videre. Jeg opplevde at del en, til tross for at historien fenget meg, var noe tung å komme igjennom. Vi blir introdusert for et svært persongalleri og takk og lov for oversikten foran i boka! Den ble flittig brukt! Det er mye som skjer siden vi får høre historiene til de 13 hovedpersonene med mer, og det er en god del å holde styr på. Det er viktig å ha hodet med, men jeg synes også at forfatteren gjør mye for å hjelpe oss lesere videre.For eksempel bryter fortelleren tidvis inn og henvender seg direkte til leseren:

We shall therefore leave Thomas Balfour standing on the wharf with his hands in his pockets, squinting into the rain. We shall turn our gaze some two hundered yards to the north, and alight at the Auction Yards on Gibson Quai  – where, behind the rostrum, an unpainted door leading to a private office bears the legend Nilssen & Co, Commission Merchants.

In deference to the harmony of the turning spheres of time we shall resume our tale exactly at the moment Balfour left off – in Hokitika, on Saturday, the 27th of January, at five minutes before one in the afternoon. s 118

Disse bruddene skjer helt naturlig og jeg fikk følelsen av å bli løftet opp slik at jeg fikk se hele Hokitika i fugleperspektiv, for så å – forsiktig av fortelleren – bli plassert slik at jeg fikk oppleve en av de andre karakterenes historie. Det var en opplevelse jeg syntes tilførte det lille ekstra til leseopplevelsen.  En annen måte som Catton hjelper leseren med å holde oversikt over handlingene i del en, er å legge inn noen sider der Moody oppsummerer kveldens samtaleemner. Det synes jeg fungerte på en naturlig og god måte.

Romanen er bygd opp etter spiralprinsippet, og det var jeg glad for at Clementine gjorde meg (og andre) oppmerksom på før jeg tok til med lesingen. Som lærer er jeg godt kjent med dette prinsippet som går ut på at et nytt  lærestoff bygger på et tidligere lært stoff. I matte blir elevene gjort kjent med prinsippene for et tema på høsten og i løpet av våren vil temaet komme igjen, denne gangen litt mer utfyllende. Dette vil skje med det samme temaet gjennom hele skoleløpet, men for hver gang så går man mer i dybden. Stoffet vil bli repetert og utdypet. Og akkurat slik er det med The Luminaries også! Catton starter med å gi leseren det store bildet, selve oversikten, i den første delen. Hovedplott, karakterer og bihandlinger blir presentert gjennom at de 13 mennene på The Crown Hotel forteller sine historier og sine versjoner av historiene. Deretter viser hun leseren veien inn og for hver del blir leseren tatt med dypere ned i materien. Siden hver del er kortere enn den forrige, så blir lesingen nettopp som å lese seg nedover i spiralen. Da en spiral alltid går raskere jo nærmere man nærmer seg sentrum, så gikk også lesingen raskere og raskere jo nærmere jeg kom slutten på romanen. Det var rett og slett en kul opplevelse! Og det er, som jeg har nevnt tidligere, en svært fiffig måte å bygge opp en roman på!

Jeg synes at Eleanor Catton med The Luminaries har skrevet en svært imponerende og storslagen historie. Jeg ønsker ikke å gå inn på selve handlingen mer enn jeg har gjort i dette innlegget, men den er herlig komplisert, full av komplotter, lurerier og mystiske bekjentskaper. Jeg er imponert over den stålkontrollen forfatteren viser ved å på en finurlig måte knytte hendelser, personer og historier sammen på en så tilfredsstillende måte som hun gjør – og at hun i tillegg får det til å virke så enkelt! Romanen er full av detaljer og skildringer, ja, jeg følte at den nesten sprutet over av skriveglede og kreativitet, og det gjorde at jeg satt enda større pris på den!

The Luminaries er rett og slett mesterlig gjennomført, og jeg gleder meg til å lese den igjen! (For det kjenner jeg at jeg må, for jeg fikk nok ikke med meg alt, gitt).

Anbefales!

Boka er årets Man Booker Prize – vinner og jeg har lest den i forbindelse med Clementines lesesirkel.