Seselja og Cecilie

Tidligere i januar leste jeg en utrolig god diktsamling – Urd av Ruth Lillegraven. Den forteller historien om den ugifte og barnløse Seselja som bodde i et lite hus på en gård på begynnelsen av 1900 – tallet, der hun levde et stille liv som syerske for de andre i bygda. Den handler også om Cecilie. En kvinne som ble født da Seselja var gammel og syk, og som, selv om hun ikke er direkte i slekt, ble oppkalt etter henne:

her er ikkje noko åklede eller

kvitel, berre sånne kvite dyner og kvite

folk som vandrar hit og dit, men så kjem far

med det vesle barnet på armen, tenk at de er her, kom

hit til meg, johannes, ligg på armen min, du vesle

fine gut, og far snakkar til meg, cecilie seier han, stryk

vesle barnet over kjaken, dette er cecilie her er ho, og eg

kan kjenne at eg smiler, kor lett alt er, lett som myrull og

perlemorskyer, som alle desse dagane som berre kom og

gjekk, og kom og gjekk, er så vidt eg kjenner henne no

lukta av syrin frå det opne vindauget, eg seier noko og

far smiler, nei, vetle- sjur er det, som smiler, cecilie

seier han, nei, seselja, seier eg, og igjen smiler

han og legg barnet ned til meg, legg lissipus

ned til meg, å pusen, som eg har sakna

deg, som eg har sakna dykk alle

s 64

Jeg er ingen stor diktleser, og når jeg en sjelden gang leser dikt så holder jeg meg til de gode, gamle favorittene mine. Men en og annen gang så er det fint å oppleve noen, for meg, nye og gode stemmer, og Ruth Lillegraven er helt klart en slik stemme. Det jeg liker veldig godt med Urd er at den gjennom diktene forteller en (eller strengt tatt to . men det er Seseljas sin som treffer hardest) historier. Diktene er som ulike episoder som tilsammen danner helheten som er Seseljas liv og etterhvert Cecilie sitt liv. De forteller på en sterk og vakker måte om små og store hendelser, om det å være jente og merke foreldrenes ønske om en odelsgutt, om å bli syk og overleve:

om å føle seg nyttig, men samtidig usynlig:

Og det aller viktigste, det som jeg opplever som selve essensen i Urd, det at hvor usynlige og lite viktige vi opplever oss selv, så vil det vi gjør, det at du er du, ha betydning for noen andre:

Urd  minner meg på mange måter om punktromanen Anne av Paul Helge Haugen som jeg leste for flere år siden, men som fremdeles sitter i meg. Og slik vet  jeg at det vil bli med denne her også.

Les Lines grundige og gode anmeldelse her.

Les Marianne sin anmeldelse av Anne her.