Samleinnlegg 2/2: Agnes Ravatn og Mariann Aaland.

Her kommer innlegg nummer to om de norske 2013 utgivelsene jeg leste i desember. Disse var faktisk de to romanene som fikk lov til å bli med meg til Paris i jula, og de ble begge ganske raskt lest ut på diverse parisiske kafeer.

ravatniparisAgnes Ravatns Fugletribunalet var en roman som jeg lenge var usikker på om jeg skulle lese. Av en eller annen grunn hadde jeg fått det for meg at den ikke var for meg, og det til tross for at jeg hadde lest begeistrede anmeldelser hos både Gro og Nora. Tenk, så feil kan man ta! For Fugletribunalet endte faktisk med å bli en av de tre aller beste norske romanene jeg leste i fjor! (Her og her finner du de to andre, sånn i tilfelle ;-)).

I romanen møter vi Allis, et kjent TV – fjes, som etter en skandale velger å stikke av fra alt og får seg jobb som gartner og husholderske hos en mann. Det viser seg at Bagge ikke er den eldre, trengende mannen som hun hadde forestilt seg, men en høy, mørk og staut kar i 40 – årene. Han jobber hjemmefra og trenger noen som kan stelle i hagen og lage måltider mens kona er på reise. Etterhvert som Allis og Bagge blir kjent med hverandre, danner det seg et bånd mellom dem som er både sterkt og skjørt på samme tid.

Fugletribunalet er en roman som satt seg i brystet mitt som en murstein, og jeg vekslet mellom å ha tro på at Allis og Bagge kanskje kunne få til å skape noe fint og å være urolig og redd for hvordan denne historien ville komme til å ende. Jeg fikk tidlig følelsen av at ting ikke var som de skulle være. Både Allis og Bagge skjuler en del ting både for hverandre og for leseren som sakte men sikkert blir avslørt. Spillet mellom de to hovedpersonene stresset meg slik at jeg nesten freaket ut, samtidig som det drev meg videre i romanen. Særlig Bagge fremstår som en svært foruroligende og uforutsigbar karakter, og den som forsterket denne urolige følelsen jeg fikk. Det var akkurat som om den underliggende følelsen av at relasjonen mellom dem var helt feil, at Allis bare burde se å komme seg vekk, hele tiden ble dyttet til side av fine ting. Det gjorde at jeg tok meg i å like Bagge i store deler av romanen, at jeg prøvde å forstå ham, at jeg prøvde å bortforklare enkelte hendelser med at han sikkert ikke mente det slik, selv om jeg innerst inne visste at det som skjedde ikke var noe bra.

Ravatn bygger opp historien på en slik måte at jeg liker ham og drømmer om at dette skal bli en roman med lykkelig utfall, før han plutselig, helt ute av det blå, sier og gjør noe som er helt skrudd og skremmende.

Du.

Han sukka igjen.

Du må vise meg.

Det var kaldt. Huden nuppa seg. Eg såg spørjande opp på han. Han nikka nesten umerkeleg. Eg tok hendene bakpå ryggen og løyste bh – en, slepte han nedpå muren. Augo hans smalna.

Du, kviskra han.

Eg skalv lett. Trekte pusten djupt. Han tok eit steg fram, bøygde seg mot meg. Han lente seg ned til meg. Så la han ansiktet mot mitt, leppene mot øyra mitt. Eg lukka augo, den varme pusten hans mot øyra sendte lyn nedover ryggsøyla.

Hore.

Han reiste seg og snudde seg mot fjorden, mot månen. Så gjekk han sakte opp trappene. s 132.

I tillegg foregår hele handlingen på et begrenset geografisk område; vi befinner oss inne i huset, i hagen og ved sjøen i store deler av romanen. Dette er med på å forsterke den fortettede, intense og klaustrofobiske stemningen.

Det er kanskje rart at en roman som gir meg så mange ubehagelige følelser skal ende opp med å bli en stor favoritt, men jeg tror det nettopp er  dette ubehagelige og foruroligende som gjorde at jeg likte den så godt. Historien og stemningen som kryper opp av sidene klistret seg fast i meg og ble værende i meg lenge. Det samme ble Allis og Bagge, og jeg synes at Agnes Ravatn skildrer møtet mellom disse to menneskene som begge har valgt å trekke seg vekk fra sine tidligere liv på en svært god og innsiktsfull måte.

Og så er den på nynorsk, og det passer så bra – den blir nesten ekstra vakker!

Anbefales selvfølgelig på det aller varmeste.

Flere som har skrevet om Fugletribunalet: Rose – Marie, Karen, Ingalill, MetteBeatheBokmerker 1, Bokmerker 2Skraatak, AnitaLena, Kulturbloggen til Guffen og Leselykke.

Er det forresten flere enn meg som tror at denne kunne blitt en spennende kortfilm ala Naboer?

IMG_20140122_144519 (1)Den siste norske romanen jeg leste i 2013 var Marianne Aaland sin debutroman Det var stille, det snødde. Jeg må innrømme at dette også er en bok jeg sannsynligvis ikke hadde kjøpt – og lest (!) hvis det ikke hadde vært for en medbokblogger. Jeg var nemlig med Elin i bokhandelen i november fordi hun skulle kjøpe nettopp denne, og siden jeg lett lar meg overtale så fikk et eksemplar lov til å bli med meg hjem også. Og selv om leseopplevelsen ikke var like intens som med Fugletribunalet, så er jeg allikevel veldig glad for at jeg leste den.

Det aller første som slo meg etter at jeg hadde lest ferdig boka, var hvor utrolig godt tittelen passer til historien som fortelles. De er begge vare og stillferdige, samtidig som de kiler seg fast i underbevisstheten til leseren – min underbevissthet, i alle fall. Den er litt sånn stillferdig piggete.

Det var stille, det snødde forteller historien om jenta som finner faren sin død etter et selvmord og hvordan hun og omgivelsene takler tiden frem til begravelsen. Jeg opplever at den gir et godt bilde av hvordan det kan være å miste noen du er glad i, jeg setter også stor pris på at Aaland skildrer ulike sorgreaksjoner på en likeverdig måte, og ikke havner i stereotypi – sorg – fella. Jeg – personen sørger ikke på en slik måte som man forventer at man skal sørge når man er ung og finner faren sin død, men jeg opplever at både måten hun sørger på og hvordan hun håndterer følelsene sine er svært troverdige og ekte, samtidig som jeg også tror på de rundt henne som reagerer på en mer forventet måte. Jeg synes det er så fint at Aaland velger å vise ulike måter å håndtere en vanskelig situasjoner på, og at alle måtene blir behandlet med respekt – det er nemlig ikke «feil» å ikke klare og gråte, like lite som det ikke er «feil» å gråte masse. Vi mennesker reagerer ulikt i samme situasjon, og det er slik det er å være menneske. Det får forfatteren veldig godt frem.

Mariann Aaland har et veldig lett og ledig språk, og det gjør at romanen er svært lettlest. Hun tar for seg et vanskelig og alvorlig tema på en var og respektfull måte, samtidig som hun også skriver usentimentalt og nøkternt; kleine situasjoner får være kleine, og det er rom for små varme og morsomme hendelser midt oppe i alt det vonde. Jeg tror dette kan være en bra og forløsende roman å lese for andre i samme situasjon som hovedpersonen.

God debut, anbefales!

24 thoughts on “Samleinnlegg 2/2: Agnes Ravatn og Mariann Aaland.

  1. Så fine omtaler .. Jeg likte Fugletribunalet godt (takk for linking), men Aadlands bok har jeg ikke lest. Spennende å se om Ravtan kommer videre på shortlista til Bokbloggprisen ::)

  2. Jeg har også nettopp lest disse og likte dem veldig godt. Som deg hadde jeg av en eller annen grunn fått for meg at jeg ikke kom til å like Fugletribunalet så godt. Så feil kan man ta🙂

  3. Tilbaketråkk: Agnes Ravatn: Fugletribunalet | Karis bokprat

  4. Takk for link – Ravatn er aldri feil. Aaland må jeg putte på lista mi. Jeg må ha lest et eller annet om den, eller bladd i den i biblioteket for det var så voldsomt kjent. Jeg ser for meg innledningen og alt, men mener bestemt ikke å ha lest den.

  5. Uh, nå blei jeg nervøs for å lese «Fugletribunalet»! Basert på sitatet virker den mye mer ekkel enn jeg hadde trodd før jeg leste omtalen din. Og jeg må innrømme at jeg ikke liker sånt i det hele tatt. Men betyr jo sjølsagt ikke at det ikke er godt håndverk!

  6. Du beskriver Allis og Bugge-creepy-følelsen veldig godt, Silje. Brrr. Syns jeg ser dem for meg der nede ved vannet. Veldig godt gjort av Ravatn å skape denne ekle følelsen, denne utryggheten som aldri helt slipper en selv om det innimellom er anslag til håp og tillit.

  7. Jeg elsket «Fugletribunalet». En bok jeg leste på kort tid og skulle ønske den var lengre. Han Sigurd var skummel altså…

    Ha en fin dag🙂

  8. Du skriver jo så fint at hadde jeg ikke allerede lest den (og overbevist meg selv om at alle andre tar feil) ville jeg sprunget rett til biblioteket. Når jeg tenker meg om var det derfor jeg leste den in the first place. Forunderlig hvor forskjellig opplevelser man kan ha av ei bok.
    (Nå drømme jeg om at du skal lese Ragdes En Kald Dag i Helvete.)

    • Det er det som gjør litteratur så spennende, synes jeg🙂. Jeg skal de litt nærmere om En kald dag i helvete, men jeg må innrømme at jeg på generelt grunnlag er skeptisk til Ragde.

  9. Boken til Aaland må jeg tydeligvis lese🙂 en bok jeg tviler på jeg hadde fått med meg uten hjelp fra dere andre bokbloggere. Ravatn synes jeg hadde en helt grei bok. Men jeg DIGGA Veke 53 og har venta en halv evighet på Fugletribunalet så jeg ble sånn greit skuffa liksom😉

    • Aaland hadde nok jeg også gått glipp av dersom det ikke var for Elin.
      Jeg har ikke lest Veke 53, men har lyst til å bli mer kjent med Ravatn. Hva handler den om?

  10. Tilbaketråkk: Fugletribunalet – Agnes Ravatn | Julies bokbabbel - litteratur og småprat

  11. Tilbaketråkk: Samlesing Bokbloggerprisen 2013: Fugletribunalet av Agnes Ravatn | Hysj! Lesing pågår

  12. Tilbaketråkk: Unnskyld av Ida Hegazi Høyer. | siljes skriblerier

  13. Tilbaketråkk: When in Paris: bøker lest – del 1. | siljes skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s