Silje goes Sci – fi: Steelheart av Brandon Sanderson

Steelheart av Brandon Sanderson var en av bøkene jeg fant frem da leselysten IMG_20140205_170638var lav, men stigende, i januar. Siden jeg har som mål å lese mer science – fiction i år, så tenkte jeg at det ville være lurt å starte med noe som virket veldig underholdende og som ikke var av den veldig krevende sorten. Jeg fikk det som jeg bestilte, og det er jeg glad for. At det derimot skulle bli en utfordring å faktisk skrive om romanen, det var jeg ikke helt forberedt på. Jeg har på en måte ikke så veldig mye mer å si enn at det er en  spennende, actionfylt  og underholdende historie, og slik er det jo noen ganger med bøker. De er pur leseglede der og da, men setter ikke det største avtrykket igjen etter seg. Men – siden jeg nå en gang har Silje goes Sci – fi – prosjektet gående, så synes jeg allikevel at jeg må skrive noe om hva jeg likte og eventuelt ikke likte ved Steelheart. 

Ten years ago, Calamity came. It was a burst in the sky that gave ordinary men and women extraordinary powers. The awed public started calling them Epics. But Epics are no friend of man. With incredible gifts came the desire to rule. And to rule Man you must crush his will.

Nobody fights the Epics… nobody but the Reckoners. A shadowy group of ordinary humans, they spend their lives studying Epics, finding their weaknesses, and then assassinating them.

And David wants in. He wants Steelheart – the Epic who is said to be invincible. The Epic who killed David’s father. For years, like the Reckoners, David’s been studying, and planning – and he has something they need Not an object, but an experience.

He’s seen Steelheart bleed. And he wants revenge.

Baksideteksten.

Det er to elementer som gjør at jeg liker denne historien såpass godt som jeg gjør: universet som Brandon Sanderson har skapt og hovedpersonen David. For å ta det siste først; David er en fortellertype som jeg faller lett for. Han er skravlete, nerdete og snål. Siden han mistet faren sin så tidlig, og fordi han har valgt å fokusere hele livet sitt på å planlegge den store hevnen over Steelheart, har han gått glipp av mye sosialt. Han er svært god på alt som har med Epics å gjøre, han er helt klart smart, men han har veldig lite kunnskap om hvordan man forholder seg til andre mennesker. Dette fører til både morsomme og underlige episoder, og særlig viser det seg i David sin interesse for å skape nye og «gode» metaforer:

The buzzing was like the eager purr of a muscle car that had just been started, but left in neutral. That was another of Cody’s metaphors for it; I’d said the sensation felt like an unbalanced washing machine filled with a hundred epileptic chimpanzees. Pretty proud of that one. s 189.

Jeg setter også pris på at det skjer en endring i David fra han møter de andre i gruppa og frem til slutten. Steelheart er i all hovedsak en handlingsdrevet roman, og det er lite utvikling hos de andre karakterene, men jeg synes det er fint at vi i alle fall kan se en utvikling hos hovedpersonen. Jeg håper dette er noe som Brandon Sanderson tar med seg videre i de to neste bøkene i serien, da det er flere karakterer som jeg synes det er verdt å bruke litt mer tid på; for eksempel Megan.

Det er ingen som kan beskylde Sanderson for å være en ordkunstner i denne romanen. Den har et enkelt – dog med en del tekniske termer og duppeditter – og lett språk som driver handlingen videre. Språket er rett og slett et redskap for å få fortalt historien om David og de andre på en mest mulig effektiv og underholdende måte, og i store deler av boka er det helt greit, det fungerer til formålet. Men – det er en liten detalj som gikk meg på nervene etterhvert; gjentakelsen av «He/She said softly«. Jeg klarer ikke med min beste vilje se at dette er et passende adjektiv å bruke i hytt og pine, i situasjoner som er nervepirrende, skumle, intense? Men det er påfallende hvor mange ganger de i løpet av romanen har tid til å snakke mykt til hverandre. Nå er jo dette bare en bagatell, og selv om jeg altså lot meg irritere, så likte jeg selve historien godt nok til å fortsette lesingen.

IMG_20140126_163152For selv om ikke Sanderson skriver og formulerer seg som en guddom (eventuelt som John Green, J.D. Salinger eller Laini Taylor), så glitrer han virkelig når det kommer til hvordan han har bygget opp universet sitt. Handlingen foregår på jorda, i byen som en gang var kjent som Chicago, men som nå er blitt gjenskapt i stål under navnet Newcago. Menneskene i byen er bosatt både under og over bakken, og på samme måte som i Wool av Hugh Howey, er de bosatt i forhold til hvor de er hen på rangstigen. De som har godt betalte jobber og som arbeider for Steelheart bor på bakkenivå, mens de andre bor i undergatene under bakken.

Jeg opplever at Sanderson skildrer byen og hvordan hierarkiet i den er bygget opp på en måte som jeg tror på. Jeg tror også på selve verdenen som han har skapt. Det som jeg synes er aller mest interessant er selve himmellegemet, Calamity, som henger over byen som en stjerne. Jeg er kjempenysgjerrig på hva den egentlig er for noe, hvorfor den plutselig dukket opp over jordkloden og hvorfor enkelte mennesker ut av det blå fikk superkrefter. Ja, så under jeg også over hvorfor alle de som fikk disse kreftene, bare bruker dem på å herske over menneskene – hvorfor ble de ikke superhelter i stedet for superskurker? Prøver kanskje Brandon Sanderson seg på å være filosofisk her? Vil han kanskje si noe om noe større med Steelheart? At alle mennesker i bunn og grunn higer etter makt, og dersom vi får mulighet til det så griper vi sjansen? Eller er The Epics et symbol på de som undertrykker mennesker, mens The Reckoners symboliserer kraften fra folket som mobiliseres for å styrte undertrykkerne? Ikke vet jeg, men dersom jeg må velge, så synes jeg nok den siste er den mest sympatiske. Kanskje det er en blanding?

Steelheart er en god start på en morsom sci – fi – serie, og selv om jeg ikke er hodestups forelsket, så kommer jeg nok til å lese de neste bøkene også.

Anbefales dersom du trenger å få sparket i gang leselysten og er ute etter noe lett og ikke altfor seriøst. NB; du bør nok like Sci – fi og andre alternative verdener.

6 thoughts on “Silje goes Sci – fi: Steelheart av Brandon Sanderson

  1. Å! Kan ikke lese omtalen din før jeg har lest boka selv, men fikk jo med meg at du likte den. Gleder meg til å lese boka og det du har skrevet etterpå.

  2. Har jo ikke lest denne, men kjenner godt igjen Sanderson i det du skriver. Strålende verdensoppbygging, mer gjennomsnittlig på resten. Tror ikke denne havner helt øverst i lesehaugen med det aller første.

    • Jeg synes det var gøy å lese denne, og jeg kommer til å lese de neste i serien. Satser på at de ikke snakker så mildt til hverandre i vriene situasjoner videre😉.

  3. Tilbaketråkk: #2/2014: Hvordan ligger jeg an? | siljes skriblerier

  4. Tilbaketråkk: Steelheart – Brandon Sanderson « KNIRK

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s