Where’d you go, Bernadette av Maria Semple.

Følgende replikkveksling skjedde hjemme hos meg denne uka:bernadette

Jeg (entusiastisk): Åh, jeg vil til Antarktis! Kanskje det er noe vi skal gjøre i jula?

Mannen min (litt mindre entusiastisk): Antarktis?

(Dette blir sagt på en slik måte at underforstått så sier han egentlig: Særlig at du vil det. Vet du hvor kaldt det er? Du som hater å ligge i telt og friluftsliv generelt.)

Jeg (som svarer på det han underforstått sider): Det er med cruisebåt, da (Ergo: ikke telt og sovepose, men dusj og do). Og det er sommer der i jula, i boka her står det at det er 13 minus. Det takler jeg.

Mannen min: Hm…. kanskje vi skal starte med en tur til Svalbard? Det går båter dit også.

Jeg (mye mindre entusiastisk): Svalbard?! Men der er det ikke pingviner. Jeg vil se pingviner.

Og mer ble det ikke av den samtalen – bortsett fra en klem og et kyss, da. Jeg tror ikke vi kommer til å ta turen til Antarktis i desember, til det er jeg for lite glad i snø og kulde, og tilsvarende veldig glad i storbyer og kafeer.

Romanen som i det hele tatt fikk meg til å vurdere noe så – til meg å være – sprøtt, var Maria Semple sin Where’d you go, Bernadette, for her spiller faktisk Antarktis en stor rolle – både som en utløsende faktor for det som skjer og som en forsonende faktor.

Where’d you go, Bernadette handler Bree på 15 år som bor i Seattle sammen med faren, som arbeider for Microsoft, og moren, Bernadette. Bernadette er hjemmeværende, hun er lite glad i Seattle og folkene derfra – spesielt de andre mødrene på skolen Bree går på (og det er, som vi kjapt skjønner, en antipati som går begge veier). Da Bree i begynnelsen av romanen tar opp et gammelt løfte fra foreldrene – «Hvis du får toppkarakterer så skal du få lov til å velge en ting som du har veldig lyst på» – og ønsker seg en familietur til Antarktis, begynner livet som Bernadette har stablet på bena å smuldre opp. Siden hun ikke liker å være sammen med andre mennesker, får hun seg en digital assistent i India som ordner opp i alt det praktiske som omhandler turen, samtidig blir konfliktene hun har med naboen – og mor på trinnet – veldig tilspisset, og mannen hennes begynner å lure på om hun faktisk har reelle problemer med psyken. En dag forsvinner hun, sporløst, og historien handler om hva som ledet frem til denne forsvinningen, og Brees leting etter henne.

Romanen er svært originalt gjennomført; den er delt inn i flere deler som både tar for seg tiden før Bernadette blir borte og tiden etter. De fleste delene består av samlinger av mailutvekslinger mellom Bernadette og den indiske assistenten, mødre/naboer på trinnet, fra skolen til foresatte, bloggposter og intervjuer etc, kombinert med Bree sine egne notater og kommentarer på episoder som hun også har vært vitne til. Det gjør at vi får historien fortalt gjennom mange ulike synsvinkler – både fra de som står Bernadette nær og til en viss grad Bernadette selv, men også fra de som ser på Bernadette som en oppvigler og «dårlig mor». Historien om Bernadette blir dermed et puslespill, der vi lesere, sammen med Bree, prøver å finne ut hva som har skjedd, hva som er virkelig og hva som bare er misoppfatninger fra andre. Vi må lese mellom linjene, og sette sammen brikkene, slik at vi får den fulle og hele sannheten. Alle disse forskjellige mediene, tekstene og synsvinklene avdekker sakte, men sikkert, livet til Bernadette og alle hennes mange «masker». Dette synes jeg ga leseopplevelsen en ekstra, spennende dimensjon, og det ga også rom for mange og overraskende «twist and turns» etterhvert som historien skrider frem. Ting som virker opplagt i en del, blir plutselig snudd på hodet i en annen del, mennesker som jeg i begynnelsen foraktet, fikk plutselig en helt annen rolle. Sånt er gøy, og det skapte stor driv i handlingen.

Where’d you go, Bernadette er historien om en kreativ sjel og hennes pågående sammenbrudd. På side 133 sier en tidligere samarbeidspartner og venn til henne i et brev:

If you don’t create, Bernadette, you will become a menace to society.

Og for meg ble dette selve kjernen, selve essensen i romanen. Den handler om å gjenfinne seg selv, om å gjenskape sin egen identitet. Det er også en historie om kjærlighet mellom partnere, mellom kunst og kunstner og ikke minst om kjærligheten mellom mor og datter. Bernadette og Bree er en fantastisk kombinasjon og den hengivenheten de har ovenfor hverandre skummer ut av sidene. Linn beskriver det som Gilmore Girls  – aktig, og det er jeg helt enig i. Bernadette er kanskje ikke en slik mor som de andre mødrene ønsker at hun skal være, men hun er en perfekt mor for Bree. Hun er kul og impulsiv, samtidig som hun både er kjærlig og tar datteren på alvor. Og Bree er den perfekte datteren for Bernadette.  Jeg kjente at jeg godt kunne tenke meg å være med på en biltur med dem og synge til Beatles – låter, eller delta på et potensielt angrep på de andre på restauranten som ikke kunne glede seg med en 15 – åring som har bursdag. Jeg rett og slett knuseelsket begge to og forholdet mellom dem.

Maria Semple har skrevet en vittig, korka, vimsete, varm, lun, morsom og litt trist roman som jeg ble veldig veldig glad i, og hun har skapt en fantastisk gjeng med karakterer. Noen som jeg ble umiddelbart glad i, noen som jeg, overraskende nok, likte etterhvert og andre som jeg fremdeles synes er både tåpelige og usympatiske. Semple har tidligere vært manusforfatter for blant annet Arrested Development, og det er en serie som både gir meg magekramper av latter og som får meg til å ville grave meg ned fordi det er så kleint. Hun har, med andre ord, bevist tidligere at hun klarer å trylle frem episoder og dialoger som varierer fra å være hjertevarme og fine via morsomme, snåle og absurde til småslemme, og det er så bra at hun også drar frem hele dette spekteret i romanen sin også. Jeg liker det – veldig! Anbefales!

En annen ting jeg liker godt, som ikke har noe med selve romanen å gjøre egentlig, er at Where’d you go, Bernadette er gitt ut med flere ulike omslag. På bildet over ser dere min utgave, men det finnes flere variasjoner. Blant annet disse:

whered you go bernadette18891486

12 thoughts on “Where’d you go, Bernadette av Maria Semple.

  1. Tilbaketråkk: Spennende utgivelser våren 2014 | Karis bokprat

  2. Minner meg om den gangen jeg skrev på ønskelista mi til jul: Tur til Murmansk. Blame it on Barnetimen for de store, tror jeg. Sikkert en eller annen serie der som lokket ut uante ønsker. Foreldrene mine innfridde ikke Ellikken 10 år sin drøm.

    Nuff said, bare omslaget (omslagene) i seg selv er nok til å friste meg til å lese Bernadette-boken. Akkurat nok til å vekke behovet for å lese din omtale, som igjen gjør meg helt sikker på at jeg må være på utkikk etter denne i en bokhandel nær meg…🙂

    • Og så Murmansk, da🙂. Gøy!

      Så bra at du fikk lyst til å lese Bernadette, jeg har lyst til å lese den igjen om ikke så lenge. Den kommer forresten på norsk i løp av våren.

  3. Til tross for at vi sjelden er enig føler jeg meg fristet, selv om jeg sikkert burde gå i bue siden også Ellikken skal lese. You two er ofte mine lanterner, der dere jubler er det lurert å løpe forbi (tihi og hi). Bare for å understreke poenget, maktet jeg bare fem episoder av Arrested Development og ELSKER BreakingBad som jeg synes å huske du hoppet av?
    So, derfor jakter jeg selvfølgelig evig på boka som skal bringe oss sammen. Jeg har Persuasion liggende, det er jo et sikkerstikk og teller ikke. Bernadette derimot skal jeg ha i bakhodet.

    Annen bok om cruisei Antarktisk:
    Katarina Mazettis Pingvinbok – (herregud jeg husker ikke hva den heter)
    , med det er ihvertfall nok av Pingviner og Mazetti er en dronning.

    • Lanterner i den litterære skogen😉. He he. Jeg synes selvsagt at du bør lese Bernadette, den har det meste. Jeg har planer om å lese Catch – 22, kanskje det er romanen som skal bringe oss sammen? Liker du Lolita forresten? Den skal jeg også lese snart.

      • Jeg er ikke kjempebegeistret for Lolita, ihvertfall liker jeg den ikke like godt som Stridsberg variasjon over emnet. Darling River – den satte meg helt ut. Og du vet jo hva jeg synes om Catch-22 -)

  4. Tilbaketråkk: #2/2014: Hvordan ligger jeg an? | siljes skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s