Tryllemannen av Bjørn Ingvaldsen

Bjørn Ingvaldsen er et nytt bekjentskap for meg – i den forstand at jeg aldri har lest noe av ham tidligere, jeg har sett flere av bøkene på skolebiblioteket – og jeg tror ikke det blir siste gangen jeg leser noe av denne forfatteren.

Tryllemannen  handler om Otto, en gutt på sjølstyr som sjelden henger med de andre barna på skolen. De andre barna får ikke lov til å være sammen med ham, han har en mor som drikker og bråker, og de har sjelden penger til overs. Han går for det meste for seg selv, samler flasker og får tak i ting han trenger på mindre lovlige måter. Han trekkes mot skogen og tilbringer sommerdagene der. En dag møter han Tryllemannen, en mann som gir han godteri, lærer han trylletriks og som ser ham.

Bjørn Ingvaldsen har skrevet en viktig og vond barne – og ungdomsroman om omsorgssvikt, opplevelsen av ikke bli sett av verken voksne eller barn og seksuelt overgrep. Jeg gikk inn i romanen med en følelse av at den kom til å handle om det sistnevnte. Det er kanskje fordi jeg leste om den med voksne, kyniske øyne; en voksen mann som underholder en liten gutt med trylletriks og sjokolade inne i en skog. Det høres ikke helt greit ut, men jeg er usikker på om lesere i målgruppen umiddelbart hadde tenkt det samme? Uansett, jeg begynte lesingen mentalt forberedt på at dette kunne bli en tøff bok, og det ble det også, men ikke på den måten jeg hadde forestilt meg. For selv om den også handler om et seksuelt overgrep, så handler den, for meg, i enda større grad om andre typer urett mot barn og hvordan det igjen kan gjøre et barn til et lett offer for en overgriper.

Otto er et barn som ingen ser;  moren er fornøyd så lenge han holder seg unna ting som kan gi henne selv vansker, lærerne legger ikke merke til om han henger med på skoleturer eller om han sniker seg vekk, medelever bryr seg lite om ham:

Derfor sa jeg ikke noe, bare gikk mot skogen og stien inn mot tjernet. Ingen la merke til at jeg plutselig bare var der. Noen hadde syklet fort, noen syklet seint, noen kom sammen med læreren. Jeg dukket fram og var med. s 11

Vi hadde konkurranse, tre på hver lag. Ingen sa at jeg ikke fikk være med på laget. s 12

Da ville alt være bortkastet. Kanskje mamma ville oppdage at jeg ikke kom hjem.

Det kunne jo hende. s 13

Jeg merker at denne kollektive ignoreringen av et barn både provoserer meg og gjør meg trist, og det som nok gjør meg ekstra trist og lei er jo at dette ikke er fri fantasi. Hver dag går det mange barn rundt og opplever det samme som Otto, og hver dag blir de oversett av mennesker som kanskje kunne bidratt til å gjøre livet enklere for dem. Dette er virkeligheten. Og det gjør noe med meg. Jeg synes at Bjørn Ingvaldsen får så godt frem hvordan et barns, i dette tilfelle Otto, opplevelse av usynlighet kan få dem til å bli trukket mot den ene personen som ser dem, som faktisk viser at dem at de betyr noe og som gir dem det de i utgangspunktet opplever som positiv oppmerksomhet. Otto føler at han blir verdsatt som seg selv når han er sammen med Tryllemannen, og det er nok dette som gjør at han hele tiden blir trukket inn i skogen og mot overgriperen. Tryllemannen kan også lære ham noe som kan gi ham innpass blant de andre barna:

Jeg gikk hjemover, tenkte på Tryllemannen. På barna som ville se tryllekunster. Jeg hadde sett det på TV. På filmer. Folk som leide tryllekunstnere til bursdagsselskap. Alle likte det. Tenk om jeg kunne trylle. Da ville mange se på meg, snakke med meg. Jeg fikk sikkert komme i bursdager. Til de i klassen min og sånn. Bli invitert, få en konvolutt med navnet mitt på utdelt i klassen, utdelt mens alle så på. s 52

Tryllemannen er, som utdragene viser, fortalt gjennom Ottos øyne. Vi lesere ser og opplever det som han ser og opplever. Han uttrykker seg som en vanlig 10 – 11 åring, han legger vekt på det som er viktig for ham og forteller utifra sin egen forståelse av verden:

Han hadde poser med godteri, jeg spiste, satt foran ham og spiste. Han strøk meg over skuldrene, nakken, ryggen, magen.

Jeg skulle ikke rørt deg, sa han. Ikke om du var naken.

Nei.

Men så var jeg naken. Og så rørte han meg. s 89

Som en voksen leser opplever jeg at teksten både er enkel og naiv – jeg forsto for eksempel hvilken vei det bar, men Otto selv forstår jo ikke det, men dette mener jeg bare er med på å gjøre leseopplevelsen mer autentisk og ekte.  Jeg tror også at unge lesere vil kunne, uavhengig av tematikken, kjenne seg igjen i Ottos stemme. Siden romanen omhandler temaer som kan være vanskelige og skremmende å forstå, så synes jeg at det er en styrke at forfatteren bruker barnets språk for å gjøre det lettere tilgjengelig og forståelig. Skrivestilen er også med på å skape en nærhet til Otto og hans hverdag, og for meg så ble hele historien så mye sterkere på grunn av måten den er skrevet på.

Gyldendal Forlag har plassert Tryllemannen av Bjørn Ingvaldsen i kategorien 9 – 13 år, og jeg må innrømme at jeg måtte gå noen runder med meg selv i forhold til hvilken aldersgruppe jeg selv ville anbefalt boka til. Selve teksten og måten historien blir fortalt på er såpass lettfattelig at jeg ser for meg at 9 – åringer helt fint ville ha lest den uten problemer, det at Otto selv muligens er i 10 – årsalderen gjør også at barn i den alderen vil kunne identifisere seg med ham. Samtidig opplever jeg at temaet er såpass tungt og alvorlig at jeg i hovedsak nok heller mot å anbefale den til barn på 12 – 13. Men barn er takk og lov forskjellige og det er viktig å ikke undervurdere dem. Noen 9 – åringer er modne nok og vil nok la seg rive med i Ottos historie, mens noen 13 – åringer ikke vil fikse det. Og sånn sett så må jeg bare si meg enig i forlaget sin vurdering av målgruppe – men jeg føler at dette er en bok som krever at de voksne er i nærheten og er litt på, for den vil nok skape reaksjoner og dermed fungere som et utgangspunkt for refleksjon og samtale.

Tryllemannen er en sterk, viktig, realistisk og ubehagelig bok som kanskje ikke er for alle, men som de aller fleste bør lese allikevel – også voksne (særlig vi som jobber med barn!)

Anbefales!

(Men for en slutt *gåsehud og grøsninger*!)

Stor takk til Gyldendal Forlag for leseeksemplar.