Dokufeber: Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården

Aller først må jeg bare få beklage at jeg har vært så treg med å skrive innlegg denne måneden. Jeg merker at det å ha hele leiligheten fylt med esker og rot i forbindelse med renoveringen av loftet, har gjort at jeg ikke har fått helt roen til å sette meg ned foran PC – en og skrive. Jeg har fått lest mye, da, og denne helga skal jeg prøve å få skrevet anmeldelser av de fire bøkene jeg har fått lest så langt i mars.

Den første boken ut, Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården, er også den aller første jeg leste, og  det var en veldig god start på lesemåneden mars og fungerte som en kick – start på Dokufeber 2014.

Vi nordmenn liker godt å fokusere på alt det gode vi får til – naturlig nok, det være seg for innbyggerne i landet vårt og i verdenssamfunnet. I år er det også Grunnlovsjubileum og vi benytter anledningen til å feire oss selv og landet vårt. Dette er selvfølgelig ikke noe som er typisk norsk, de aller fleste land og deres innbyggere liker å rette søkelyset på det som er bra og flott med landet de bor i. Og det må man jo få lov til. Samtidig så er det jo ikke slik at staten Norge har vært ufeilbarlige og at alle innbyggerne har til en hver tid opplevd å bli ivaretatt av  myndighetene, og det er viktig at disse delene av norsk historie – og nåtid –  også blir trukket frem og belyst. Og det er nettopp det Aas og Vestgården gjør i Skammens historie. 

De fleste historiene og hendelsene som blir skildret i boken er kjente for allmennheten; psykiatrien, behandlingen av minoriteter som romani, kvener og samer, barnehjemsbarn, tyskerjentene og overvåkingen av venstresiden. Det er allerede blitt skrevet bøker og avhandlinger om de ulike temaene, det er blitt laget dokumentarfilmer og journalister har gravd frem mye informasjon. Det som skiller Skammens historie fra disse er at den gir oss lesere en god, oversiktlig og grundig presentasjon og gjennomgang av den norske stats overgrep og unnlatelse til å ta ansvar for de svakeste i samfunnet i perioden fra vi fikk en norsk grunnlov til i dag – samlet i en bok. For meg så fungerer det veldig bra, og jeg synes det aller beste er at den gir meg en god oversikt over omfanget av disse systematiske overgrepene mot de som i aller største grad hadde hatt behov for statens hjelp og mot de som ikke klarte å tilpasse seg den «statlige normen». Det gjør noe med, iallefall denne, leseren å få alt presentert samlet, det blir så overveldende og massivt, og det gjør at det er mulig å trekke linjer, se det overordnede og, som nevnt, systematikken. Det er skremmende og provoserende å lese om, men – nettopp derfor – så utrolig viktig å være bevisst på den uretten som er blitt gjort og som fremdeles blir gjort mot grupper og enkeltmennesker i Norge.

Jeg er en person som lett lar meg rive med i enkeltpersoners historier, og i Skammens historie bruker forfatterne dette som et virkemiddel for å fortelle om overgrepene. Denne personifiseringen av overgrepene gjør at opplevelsene og hendelsene blir så mye mer nært. De kryper inn under huden og gjør lesingen mye sterkere enn dersom det bare hadde vært objektive fakta som hadde blitt presentert. Disse historiene gir stemmer til alle de andre som ikke har fått muligheten til å fortelle sin historie. Og det er bra! Jeg ble så utrolig sint og fortvilet mens jeg leste om hvordan romanifolket, samene og kvenene ble mishandlet og misbrukt  i lovens navn for at de ikke var som «vanlige norske», hvordan barn og ungdom med vanskelig bakgrunn ble plassert på barnehjem og institusjoner der de fikk det enda verre. Jeg ble så vanvittig provosert at jeg nesten kastet fra meg boka mens jeg leste om behandlingen av psykisk syke, og hvordan de fungerte som prøvekaniner for eksperimentlystne leger. For ikke å snakke om de som ble lobotomert og fikk elekrosjokk fordi de var «vanskelige»!!! Og alt dette ble gjort med tillatelse fra myndighetene!!!  På den andre siden så opplevde jeg at de to siste delene; Fredsnasjonens bakside og Da terroren rammet og staten sviktet, var de som nok engasjerte meg minst (selv om jeg ble engasjert). Det har nok noe med at enkeltmenneskenes stemmer som hadde vært så sterke i de foregående delene, var mindre til stede her. Det ble mer objektivt og teknisk, kanskje? Uansett så er det sentrale deler å ha med i en slik bok.

Et annet element som jeg likte veldig godt med Skammens historie er at forfatterne er gode på å sette overgrepene i et større, historisk og internasjonalt perspektiv. Mange av overgrepene var et resultat av politiske ideologier og strømninger som også var gjeldende i like stor grad i andre vestlige land; rasetenkningen og håndteringen av jødene forut for og under andre verdenskrig, for eksempel, uten at det skal unnskylde noe som helst. Overvåkningen av den politiske venstresiden og frykt for kommunismen er et annet eksempel; ikke noe som var særegent for Norge, men som i svært stor grad også skjedde her (og som faktisk førte til at flere i min familie fikk en mappe på seg). I Dagbladets anmeldelse av denne boka er anmelderen kritisk til at  dette blir fremstilt som «typisk norsk». Jeg har, som dere sikkert skjønner, en helt annen opplevelse av boka. Jeg fikk aldri følelsen av at forfatterne pekte på alle disse mørke kapitlene i vår nyere historie og sa at dette her er typisk for Norge. Jeg opplever heller at de ville vise at slike ting også skjedde i vårt land. Vi har ikke sittet på vår egen lille fjelltopp og raget suverent over alle andre land og nasjoner, vi har vært en del av ulike tankestrømninger og ideer som har ført til at folk som er «annerledes», som ikke tilpasser seg normen, har blitt gjort urett. Dette synes jeg Aas og Vestgården får svært godt frem.

Skammens historie er en lærerik og engasjerende bok. Den presenterer stoffet på en lettfattelig måte, samtidig som den er grundig. Det er viktig at statens mindre lyse og gode sider også blir belyst. Det synes jeg denne boken gjør til gangs, og jeg setter ekstra pris på at den gir en stemme til de som opplevde å ikke bli hørt når de trengte det som mest. Ja, jeg lot meg provosere, men det er så fryktelig godt å bli røsket opp fra sin egen navle en gang i blant og lære noe av det.

Anbefales!

Rose – Marie, Ellikken, Bok – Karete og Tine har også skrevet om boka. Elin har intervjuet forfatterne her.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.