Bokhyllelesing: Den fremmede av Albert Camus.

I forbindelse med Bjørg sitt hyllelesingsprosjekt skulle vi denne gangen lese en bok fra Afrika. Det førte med seg en del leting i hyllene for min del, for jeg var veldig usikker på om jeg i det hele tatt hadde noen romaner der enten forfatteren eller handlingen var fra dette kontinentet. Det viste seg at jeg ikke hadde noen egne, men siden jeg deler hyller med mannen min så valgte jeg en av hans; Abert Camus sin Den fremmede.

Albert Camus var en fransk forfatter, men han var født og oppvokst i franskstyrte Algerie, der også handlingen i Den fremmede foregår. I tillegg til å skrive bøker så var han også en vel ansett filosof innenfor absurdismen. Hovedtanken innenfor denne filosofien er at «man aldri kan finne meningen med livet fordi menneskelivet i seg selv er  meningsløst (absurd).» (kilde). Det absurde er også sentralt innenfor den beslektede retningen eksistensialisme, og Camus blir av flere regnet som en eksistensfilosof (kilde).

Den fremmede er Albert Camus sin debutroman. Den ble utgitt i 1942, etter at han hadde flyttet til Frankrike noen år tidligere. Vi møter Meursault som opplever at livet som han kjenner det smuldrer hen og blir ødelagt da moren dør. Gjennom en periode følger vi ham i ulike situasjoner der hans fremmedfølelse ovenfor livet og samfunnet rundt ham stadig øker for så å kulminere i at han tar livet av en mann. Deretter blir vi tatt med til fengselet og deltar i en merkverdig rettssak som ender med at han dømmes til døden.

Romanen er veldig kort, kun på 124 sider, og den er skrevet i en enkel, nesten litt naiv, stil. På originalspråket – fransk – er den skrevet i passé composé, i motsetning til den litterære formen passé simple, og det er sikker derfor oppleves som så enkel å lese i oversatt utgave også. Her er det ikke noe fiksfakserier og utbroderende språk, alt skildres nøkternt på en muntlig, «matter of fact» – aktig måte. Det synes jeg kler historien godt, og sammen med at den er skrevet i første person, så følte jeg at jeg kom nært innpå Meursault sine tanker og mangel på følelser om det som foregår rundt ham. Meursault selv er en underlig karakter. Han føler seg som en fremmed i samfunnet og opplever at ingenting betyr noe for ham:

Om kvelden kom Marie for å hente meg, og hun spurte om jeg ville gifte meg med henne. Jeg sa at det var helt uten betydning, og at vi godt kunne gjøre det dersom hun hadde lyst. Hun ville gjerne vite om jeg var glad i henne. Jeg svarte det samme som jeg allerede hadde sagt én gang, nemlig at det ikke hadde noen betydning, men at jeg antagelig ikke var glad i henne. «Hvorfor vil du da gifte deg med meg?» spurte hun. Jeg forklarte at det ikke spilte noen rolle og at vi godt kunne gifte oss hvis hun gjerne ville. Det var forresten hun som førte ordet, og jeg nøyde meg med å si ja. Hun bemerket da at ekteskapet er noe man må ta alvorlig. Jeg svarte «Nei». s 45

Jeg synes at Camus får veldig godt frem hovedpersonens fremmedfølelse og likegyldighet, ja, faktisk så godt at jeg opplevde å få den samme likegyldigheten ovenfor Meursault som han hadde ovenfor alle som var rundt ham. Hans «gi f…» holdning smittet over på meg som leser slik at jeg endte med å ikke engasjere meg så mye i hverken ham eller det som  han etterhvert ble stilt ovenfor. Og jeg vil ikke se bort i fra at det også er forfatterens hensikt; for å virkelig forstå det som ligger til grunn for hans filosofi så holder det ikke å bare lese om det, man må også kjenne på meningsløsheten selv?

Den fremmede av Albert Camus er en velskrevet og interessant roman. Jeg sitter igjen med en følelse av at forfatterens hovedhensikt med å skrive den er å forfekte sitt eget syn på verden og den tankeretningen han tilhører, og jeg synes at det momentet fungerer bra. Allikevel så ble den ingen umiddelbar ny favoritt hos meg, til det så ble jeg så alt for lite engasjert i historien og  for likegyldig til Meursault sin skjebne. Jeg er nok rett og slett ikke en tilhenger av at livet er meningsløst. Det som egentlig er veldig morsomt er at det nettopp var lesingen Den fremmede som fikk meg til å reflektere litt ekstra over disse spørsmålene, og bare det at den får leseren til å sette i gang med en liten spontan filosofering på kvelden gjør den vel verdt å lese.

PS: Den fremmede har stått ulest, av meg, i hyllene siden 2000!!!

Her er Lines anmeldelse av romanen. Rose- Marie, Jeg leser og Mettemor har også skrevet om boka.